Innspill til rushåndhevingsutvalget
I rushåndhevingsutvalgets mandat står det: “Regjeringen ønsker imidlertid ikke en generell avkriminalisering av befatning med mindre mengder narkotika til egen bruk.” Dette synes jeg er veldig synd. Samtlige FN-kontorer, inkludert verdens helseorganisasjon, FNs høykommisær for menneskerettigheter og til og med FNs kontor for narkotika og kriminalitet, anbefaler nettopp en generell avkriminalisering av befatning med mindre mengder såkalt “narkotika” til eget bruk. Jeg mener det er viktig at regjeringen følger anbefalingene til samtlige FN-kontorer i dette spørsmålet. Ellers blir det som i dag, der regjeringen ignorerer FNs konsensus og heller baserer seg på myter, moralsk panikk, manglende rolleforståelse i både politi og den politiske lobbyorganisasjonen NNPF (nå NNF), og feilaktige premisser, der synsing, hypotetiske scenarier og anekdoter veier tyngre enn vitenskap.
I rushåndhevingsutvalgets mandat hevdes det at “Det har også blitt argumentert for at det med gjeldende rettstilstand er krevende å avdekke rusmiddelbruk blant unge, og at politiet dermed ikke har gode nok muligheter for å sette inn tiltak for å motvirke slik rusmiddelbruk.” Dette kan kort oppsummeres med avisoverskrifter av denne typen:
“Når vi nå ser ungdom som sliter med rus, snur vi ryggen til og går vår vei”
Dette er et typisk sitat fra politi som står frem i media etter Riksadvokatens presisering av hva som er forholdsmessig og gjeldende rett i mindre narkotikasaker. Jeg antar at slike utsagn har til hensikt å skremme om at ungdom står i fare for å utvikle rusmiddelproblemer dersom politiet ikke får anledning til å kle dem nakne, kikke under penis og pung og i analåpningen, samt ha en full gjennomgang av privatlivet ved en full gjennomgang av mobiltelefon, samt husransakelse, slik politiet tidligere har gjort. At dette anses for forholdsmessig ovenfor ungdom som kanskje har et helseproblem og som kanskje er skyldig i et bøteforhold, er for meg helt hinsides enhver forholdsmessighet.
Jeg er veldig glad for at politiet har gått ut i media og sagt at de etter Riksadvokatens presiseringer har begynt å snu ryggen til og å gå sin vei når de ser ungdom de er bekymret for. Slike utsagn viser at politiet ikke bryr seg om ungdom som bruker illegale rusmidler med mindre de kan se dem nakne, se om de har illegale rusmidler i undertøyet og gjennomgå privatlivet på mobiltelefonen o.l. At politiet ikke har nok empati til å gå i dialog med ungdom de er bekymret for med mindre de kan bruke inngripende tvangsmidler, viser at politiet ikke kan få lov til å ha noen som helst rolle ovenfor ungdom med mulige rusmiddelproblemer. Politiet har spilt seg selv fullstendig ut på sidelinjen med slike utsagn. Politiet viser med sine utsagn at ungdom med rusmiddelproblemer må overlates til Uteseksjonen, oppsøkende ungdomsteam og lignende. Disse instansene har aldri hatt noe problem med å oppsøke og hjelpe ungdom med rusmiddelproblemer uten å ha et eneste tvangsmiddel i den såkalte “verktøykassa”.
Det står også i mandatet: “Det er også viktig at politiet har egnede virkemidler for å kunne avdekke og etterforske innførsel og salg av større mengder narkotika og til å kunne avdekke bakmenn, for å bekjempe organisert kriminalitet og den kriminelle økonomien.” Den mest effektive måten å bekjempe organisert kriminalitet og den kriminelle økonomien er strengt tatt å legalisere rusmidler som i dag er illegale, og regulere dem strengt. Mange komplett unødvendige dødsfall vil unngås når et stoff ikke selges som et annet stoff, styrkegraden er kjent, man har aldersgrenser, åpningstider og teoriprøver. Hvert rusmiddel må reguleres ut fra sitt farepotensiale, som også vil innebære at alkohol må reguleres mye strengere enn i dag, siden alkohol er det rusmiddelet som er vårt aller største samfunnsproblem.
Det står i mandatet at “En viktig oppgave for politiet er å avdekke og bekjempe alvorlig narkotikakriminalitet, herunder produksjon, innførsel og omsetning av narkotika, og å straffeforfølge bakmenn. Utvalget skal drøfte hvilken betydning avdekking og etterforskning av saker om bruk av og befatning med narkotika til egen bruk, herunder bruk av tvangsmidler i slike saker, har for muligheten til å avdekke mer alvorlig narkotikakriminalitet.”
Dette utløser noen spørsmål. Hva er bakmenn? Hva sier statistikken om at å etterforske bruk og befatning med illegale rusmidler til eget bruk fører til at bakmenn blir tatt? Hvor mange bakmenn har man tatt som følge av mange år med kikking inn i ungdoms rumpehull? I hvor stor grad blir bakmenn tatt for at det kan rettferdiggjøres å bruke inngripende tvangsmidler mot innbyggere som bare er mistenkt for et bøteforhold? Hva er resultatet av å ta bakmenn? Vi kan se på et av de ytterst få tilfellene av at en bakmann i ordets rette forstand noensinne har blitt tatt i Norge. Gjermund Cappelen har ifølge eget utsagn stått bak innførsel av rundt 1 tonn cannabis til Norge hvert år i rundt 20 år. Han har altså innført enorme mengder av et rusmiddel som for omtrent hvert år som går blir legalisert i flere og flere delstater i USA. Flere og flere europeiske land legger seg også så nærme de tør legge seg en legalisering siden EU-lovgivningen så langt står i veien for en full legalisering i Europa. Å bruke uforholdsmessig mye ressurser på å etterforske innførsel av et rusmiddel som er lovlig i flere og flere land og delstater er sløseri, politiet kunne heller brukt disse ressursene på volds- og sedelighetsforbrytelser. Da bakmannen Cappelen ble tatt, påvirket ikke dette verken tilgang eller prisnivå på cannabis i Norge. Hva oppnår man da egentlig med å ta bakmenn?
Vi er alle enige om at organiserte kriminelle som står bak trusler, vold og drap skal straffes for dette. Er virkelig de organiserte kriminelle så dyktige og politiet så inkompetente at politiet ikke klarer å ta dem for dette? At organiserte kriminelle innfører illegale rusmidler er det minst ille de gjør. De tilbyr rusmidler det er til dels stor etterspørsel etter i befolkningen. Det er ingen etterspørsel i befolkningen etter de virkelige grusomme handlingene de gjør, som trusler, vold og drap. Så lenge de innfører eksempelvis cannabis som ikke er blandet ut med noe farligere eller heroin som ikke er blandet ut med noe farligere, er det faktisk ikke noe etisk galt med dette. Hvis det er noe etisk galt med å selge rusmidler som skader en minoritet av brukerne, deres pårørende og samfunnet, må det også være etisk galt å jobbe på Vinmonopolet eller i dagligvareforretning og selge alkohol til de som har alkoholproblemer. Strengt tatt må det være mer uetisk å selge alkohol, siden alkohol skader samfunnet mer enn alle illegale rusmidler til sammen.
At organiserte kriminelle innfører heroin til dypt traumatiserte mennesker som er så traumatiserte at de har endt opp med å bli avhengig av heroin, er ikke uetisk. De er faktisk de eneste i Norge som har tatt ansvaret for heroinavhengiges behov for å døyve sine traumer frem til 2022, da det det ble startet prøveprosjekt med heroinassstert behandling. Hvis det er uetisk å tilby heroin til heroinavhengige, må det bety at heroinassistert behandling også er uetisk. Heroinassistert behandling i stor skala har redusert både heroinavhengighet, overdoser og kriminalitet i Sveits siden 90-tallet. At dagens regjering tar æren for et bittelite prøveprosjekt med heroinassistert behandling fra og med 2022 er for lite, for sent. Det er er moralsk forkastelig at norske regjeringer de siste 30 år har bidratt til overdoser, uverdighet, kriminalitet, tigging og sexarbeid blant heroinavhengige og enorme inntekter til organiserte kriminelle. Det er ingenting i veien for at ikke Norge kunne innført heroinassistert behandling for 30 år siden, som Sveits gjorde. Overdosekurvene i både Sveits og Norge gikk bratt oppover for 30 år siden. Sveits valgte da en liberal substitusjonsbehandling og fikk færre overdoser, mens Norge valgte å fortsette sin nulltoleransepolitikk og fikk flere overdoser. Symbolpolitikk, synsing og moralsk panikk har dessverre ført til mer enn 30 års lidelse og død i Norge, og fortsetter i all hovedsak med mer av det samme.
“Dere er veldig heldige som stort sett bare har heroin”
En lege på “Fixerummet” i København, der personer kan innta illegale rusmidler under påsyn av helsepersonell, fortalte at når snakker med leger i USA, får han ofte høre dette. Amerikanerne beskrev hvordan vi i mesteparten av Europa er veldig heldige som fortsatt har både tilbud og etterspørsel etter heroin. I store deler av USA og Canada har legemidler som Fentanyl, Carfentanyl, Xylazine etc. tatt over for heroin i så stor grad at det ikke nødvendigvis er verken tilbud eller etterspørsel etter heroin. Overdosefaren ved disse legemidlene er så enorm at vi bør takke de organiserte kriminelle i Norge for at de stort sett innfører heroin og ikke disse legemidlene.
La oss sette opp et totalt urealistisk scenario: Politiet i Norge begynner å beslaglegge så mye heroin at det påvirker prisnivået. La oss si at politiet beslaglegger 30 % av innført heroin, 50 %, 90 % eller hva det måtte være. Jo høyere beslagsprosenten blir, jo større blir dette et marerittscenario som påfører de som er avhengig av heroin en lidelse de ikke fortjener. La oss si at det beslaglegges så mye heroin at prisnivået dobles, firedobles eller tidobles. På hvilken måte hjelper dette de som er avhengig av heroin? Resultatet av nevneverdige beslag kommer til å bli en økning i prisnivå, som gjør at de som finansierer heroinavhengigheten sin med tigging, kriminalitet eller sexarbeid, må gjøre mer av dette og de som har sluttet med dette kan se deg nødt til å begynne med det igjen. Et prøveprosjekt med heroinassistert behandling for 100 deltakere, kun for innbyggere i Oslo og Bergen, vil ikke kunne hjelpe alle de andre heroinavhengige som er avhengig av illegal heroin.
For organiserte kriminelle vil det også være gå en grense et sted. Det sier mye om hvor lite heroin politiet i Norge beslaglegger når organiserte kriminelle i Norge fortsatt stort sett innfører heroin istedenfor Fentanyl eller Xylazine e.l. Hvis politiets beslag på noe som helst tidspunkt påvirker prisnivået tilstrekkelig, vil de organiserte kriminelle før eller siden antakeligvis gå over til Fentanyl og lignende. Og da er det ikke nødvendigvis til hjelp med heroinassistert behandling en gang. I Canada har de sett seg nødt til å ty til et prosjekt med Fentanylassistert behandling, men ingen steder tilbyr Xylazineassistert behandling, til tross for sterk avhengighet og grusomme abstinenser.
I USA dør stadig flere av Fentanyl i kokain, Fentanyl i det som selges illegalt som smertestillende tabletter og lignende. Det er ikke politiet som kontrollerer dette markedet, det er de organiserte kriminelle. I Norge er vi så heldige at kokain stort sett bare inneholder kokain, men dette er ingen selvfølge. Kokain kan like gjerne inneholde Fentanyl. Når vi ser på overdosekrisen i USA, ser vi at ikke en gang Fentanyl som selges som andre stoff er avskrekkende. I USA dør mange ungdommer som ikke er avhengige av illegale rusmidler, bare fordi de ønsker å prøve kokain eller illegalt produserte smertestillende tabletter. Ingen ungdom fortjener å dø på denne måten, men dette er ikke noe politiet noensinne har klart å hindre. Så lenge politikere overlater kontrollen til organiserte kriminelle er vi prisgitt om de velger å innføre Fentanyl eller ikke.
Det er interessant å se hvor gjennomgående bekymringen for ungdom er i mandatet. Det kan tyde på at mandatet er preget av moralsk panikk istedenfor rasjonalitet, vitenskap og forholdsmessighet. Bekymring for ungdom er ofte den viktigste bærebjelken i en moralsk panikk. Vi har tidligere hatt en moralsk panikk rundt ungdom og skateboard som var så sterk at skateboard var forbudt i Norge i mange år. Det kan godt hende at forbudet gjorde at ungdom som aldri ville vært interessert i skateboard uansett, brukte forbudet som en begrunnelse for å ikke la seg presse av venner til å stå på skateboard. Det kan til og med hende at forbudet var bra for folkehelsen. Kanskje tok det tid for tenåringer å skaffe seg nye skateboard etter at politiet hadde beslaglagt deres skateboard, og kanskje forhindret politiets beslag fallulykker på skateboard i mellomtiden. Likevel er det lett å se med nåtidens øyne at politiets beslag av skateboard fra ungdom var uforholdsmessig. Eksempler på andre moralske panikker som nå stort sett ligger på historiens skraphaug, men som ble sett på som store trusler i sin samtid, er bekymring for at ungdoms bruk av rollespill ville føre til satanisme, at ungdom hørte på heavy metal det det ble hevdet at det var satanistiske budskap som man kunne høre om man spilte LPene baklengs, man har fryktet både tegneserier og rock’n’roll, man var bekymret for at ungdom så på voldelige filmer og var opptatt av at Statens Filmtilsyn måtte forby eller sensurere disse filmene etc. Dette var moralske panikker som gikk over relativt raskt, men den uforholdsmessige store bekymringen for ungdoms bruk av illegale rusmidler er en seiglivet moralsk panikk. Å virke handlekraftig ved å bruke symbolpolitikk og lov og orden ovenfor komplekse problemer som ikke lett lar seg løse, er en lettvint, populistisk suksessformel som jeg skjønner godt at politikere benytter seg av, om det er Donald Trump, FrP, KrF, AP eller SP, forskjellene er små her.
I mandatet står det også: “Bruk av narkotika kan ha alvorlige helseskadelige konsekvenser og har negative virkninger både for pårørende og for samfunnet.” Det er mange problemer med denne setningen. Verdens helseorganisasjon har anbefalt at vi slutter å bruke begrepet “narkotika” og jeg forventer at et mandat fra regjeringen ikke bruker dette ordet. Jeg foreslår at regjeringen heller bruker begrep som “illegale rusmidler», eller mer presist “illegalt produserte legemidler med ruspotensiale”. Stoffene som demoniseres i en moralsk panikk under sekkebetegnelsen “narkotika” er i realiteten legemidler som brukes medisinsk i helsevesenet verden over hver dag. Heroin er eksempelvis merkevarenavnet for et legemiddel med virkestoffet diacetylmorfin. Amfetamin brukes i ADHD-medisin, både kokain og heroin brukes i enkelte land medisinsk uten at det er en vedlikeholdsbehandling for avhengige, GHB er virkestoff i enkelte medisiner mot narkolepsi, i Sveits brukes LSD mot clusterhodepine etc.
Det står som nevnt i mandatet at “Bruk av narkotika kan (min understreking) ha alvorlige helseskadelige konsekvenser”. Dette er forbilledlig nyansert. Det er nemlig ingen automatikk i at bruk av såkalt narkotika har alvorlige helseskadelige konsekvenser. Om dere kan fremlegge noen som helst forskning som med troverdighet og tyngde tilsier at cannabis er mer helseskadelig enn alkohol, ønsker jeg at dere fremlegger denne. Jeg tror de fleste av oss er enige i at bruk av cannabis som hovedregel ikke kan gi mer alvorlige helseskadelige konsekvenser enn alkohol, med unntak av psykose, men denne sammenhengen er det stor uenighet om og alkohol kan også føre til psykose.
Bruksmønsteret for cannabis i Norge er også vesensforskjellig fra bruksmønsteret for alkohol i Norge. Det store flertallet av nordmenn drikker alkohol fra debuten og livet ut. Det er ca. en fjerdedel av norges befolkning som innrømmer å ha brukt cannabis. Flertallet av nordmenn som har prøvd cannabis, bruker det kun en håndfull ganger, så bruker de det aldri igjen. Blant det fåtallet av cannabisrøykere i Norge som bruker cannabis sporadisk eller regelmessig, er det nesten ingen av dem som bruker det etter de blir rundt 30 år.
Å bruke politi mot bruk av illegale rusmidler er under enhver omstendighet er uforholdsmessig inngrep. Helsehjelp skal som hovedregel være frivillig. Å få politiet til å undersøke ungdoms kjønnsorganer, undertøy og andre private sfærer for å finne illegale rusmidler, for deretter å presse dem til å ta imot helsehjelp er både uforholdsmessig og bryter med prinsippet om at helsehjelp skal være frivillig. Å presse ungdom til å ta imot helsehjelp for bruk av cannabis, et rusmiddel de sannsynligvis aldri vil bruke mer enn en håndfull ganger i livet, er også å kaste bort ressursene til helsevesenet, som heller kan bruke tiden sin på de som faktisk har et problem. Å få politiet til å gjøre dette for befatning med et rusmiddel som ungdommen sannsynligvis vil bruke maksimalt en håndfull ganger i løpet av livet, kan ikke sies å være forholdsmessig. Å bruke cannabis en håndfull ganger i løpet av livet kan heller ikke sies å gi en alvorlig helsemessig konsekvens av bruken. Det er også å kaste bort samfunnets ressurser, som heller kunne vært brukt på blant annet oppsøkende ungdomsteam.
Setningen fra mandatet som begynte så forbilledlig nyansert, avsluttes dessverre unyansert med å si at “Bruk av narkotika (…) har negative virkninger både for pårørende og for samfunnet.” Her er vi i kjernen av problemet. Mandatet sier det kanskje ikke eksplisitt, men implisitt kan det dessverre virke som at mandatet er basert på den gamle myten om at de fleste som bruker illegale rusmidler har en destruktiv, avhengighetspreget bruk av illegale rusmidler. Dette er ikke sant. De fleste som bruker illegale rusmidler nyter disse på en ansvarlig måte, på lik linje med at de fleste som nyter alkohol, nyter alkohol på en ansvarlig måte. Vi kan faktisk ikke tillate at politiets virkemidler skal være basert på myter istedenfor fakta.
Rundt 9 % av de som bruker cannabis har en avhengighet til cannabis. Rundt 17 % av de som bruker alkohol har en avhengighet til alkohol. Rundt 19 % av de som bruker kokain, har en avhengighet til kokain. Forskjellen i avhengighet mellom alkohol og kokain er altså helt minimal. Og alkohol er nesten dobbelt så avhengighetsskapende som cannabis. I tillegg har du det faktum at blant den fjerdedelen av oss som med fullt overlegg har valgt å ignorere forbudet mot cannabis, ender mesteparten opp med å bruke det en håndfull ganger. Det er ikke så lett å bli avhengig av et rusmiddel som er rundt halvparten så avhengighetskapende som alkohol og som man bare bruker en håndfull ganger.
Cannabis må jo kunne sies å være ungdommens foretrukne illegale rusmiddel, når det er nesten ingen cannabisrøykere i Norge som røyker cannabis etter de blir rundt 30 år. Dette inkluderer også det fåtallet som røyker cannabis mer enn en håndfull ganger, og røyker det sporadisk eller regelmessig fra tenårene til de blir rundt 30 år. Fokuset på å gi politiet vide fullmakter ovenfor ungdom kan ikke sies å være forholdsmessig når de fleste cannabisrøykere slutter å røyke cannabis når de er rundt 30 år, antakeligvis uten å ha blitt presset til å ta imot helsehjelp fra politiet. Du kan si hva du vil om 30-åringer, men jeg går ikke med på at de kan kalles ungdommer.
Hva med heroin, da? De fleste som prøver heroin, blir vel avhengig av heroin? Det er ingen tvil om at heroin er sterkt avhengighetsskapende, men selv blant de som bruker heroin, er det kun rundt 23 % som er avhengig av heroin. Prosent-tallene rundt avhengighet av forskjellige rusmidler har jeg hentet fra Folkeopplysningen på NRK, som jeg vil anta har hentet tallene fra forskning finansiert av National Institute on drug abuse, som finansierer mesteparten av forskningen på illegale rusmidler. Denne forskningen er ikke fri, ingen av forskningsprosjektene har lov til å forske på positive aspekter ved bruk av illegale rusmidler.
Setningen “Bruk av narkotika (…) har negative virkninger både for pårørende og for samfunnet.” burde ha erstattet “har” med “kan ha”. Eksempelvis ser man veldig sjelden avhengighet ved bruk av MDMA og man ser aldri avhengighet ved bruk av klassiske psykedeliske stoffer som LSD. Under 1 % av de som er lagt inn for rusbehandling i Europa er lagt inn for MDMA-avhengighet. Selvfølgelig kan enkelte ha en destruktiv bruk av MDMA, men avhengighet er nesten ikke-eksisterende.
I mandatet står det: «Blant annet skal utvalget utrede om det i forholdsmessighetsvurderingen i større grad kan legges vekt på at bruk av narkotika er et stort samfunnsproblem (…)». Overdosedødsfall, avhengighet, bruk av sprøyter, kriminalitet, sexarbeid osv. kan være tragiske konsekvenser ved bruk av illegale rusmidler. Men de fleste som bruker illegale rusmidler, opplever aldri noen av disse konsekvensene. De fleste som bruker illegale rusmidler, koser seg med disse på lik linje med flertallsbefolkningen, som koser seg med alkohol, de fleste fra tenårene og livet ut når det kommer til alkohol. Alkohol har langt flere negative virkninger for pårørende og for samfunnet enn alle illegale rusmidler kombinert. Avhengighetspreget bruk av illegale rusmidler er et tragisk samfunnsproblem. Men det er ikke et stort samfunnsproblem. Avhengighetspreget bruk av alkohol, derimot, er et stort samfunnsproblem.
Det er ikke noe moralsk galt i å kose seg med illegale rusmidler fordi et lite mindretall av brukerne har en avhengighetspreget bruk. I så fall er det også moralsk galt å kose seg med alkohol siden et lite mindretall av brukerne har en avhengighetspreget bruk. I så fall er det mer moralsk galt å kose seg med alkohol siden alkohol har større negative virkninger for pårørende og samfunnet enn alle illegale rusmidler kombinert.
Det som er moralsk galt, er at det er en valgt politikk at norsk ungdom dør av MDMA-overdoser fordi de tror at 1 gram MDMA er en vanlig brukerdose. Alt ungdom blir fortalt er “just say no”, og dette gir dessverre tragiske resultater siden mange ungdom kommer til å prøve rusmidler som MDMA uten å vite at de sannsynligvis kommer til å dø hvis de tar så mye som 1 gram av gangen. Man kunne istedenfor sagt “just say know” til ungdommen og de kunne lært i skolen hva som er en dødelig dose MDMA. Er man bekymret for ungdom, er det viktigere å legalisere MDMA enn cannabis, siden ingen noensinne har dødd av cannabis. Ungdom kunne da kjøpt MDMA der de vet nøyaktig hvor mange miligram MDMA det inneholder og fått MDMA-tabletter det ikke er mulig å dø av istedenfor å få MDMA med ukjent styrkegrad eller at de inneholder mye farligere stoff enn MDMA. I dagens virkelighet risikerer ungdom å dø hver gang de bruker MDMA, helt unødvendig. Når ungdom er villige til å risikere å dø hver gang de bruker MDMA, hvordan i alle dager skal inngripende oppførsel fra politiet virke mer avskrekkende enn å dø? Disse ungdommene dør også helt forgjeves, deres dødsfall virker ikke en gang avskrekkende nok til å stoppe andre ungdom fra å prøve MDMA uten å vite hva det inneholder eller hva som er en dødelig dose.
Det som er moralsk galt, er at det er vanskelig å få tak i illegale rusmidler uten at man bidrar til organisert kriminalitet. Et forbud mot illegale rusmidler er en gavepakke til organiserte kriminelle, på lik linje med at forbudet mot alkohol i USA var en gavepakke til mafiaen. De som tjener mest på et forbud mot illegale rusmidler, er organiserte kriminelle, politiet som får økte budsjetter og politikere, som har et politisk trumfkort, der de kan ignorere anbefalinger fra FN og spille på frykt og synsing istedenfor.
Det er forsåvidt moralsk galt å kjøpe eksempelvis kokain i den forstand at man bidrar økonomisk til organiserte kriminelle i eksempelvis Colombia. Samtidig er dette et komplekst fenomen, der man også bidrar til at fattige bønder i Colombia for første gang har råd til å sende barna sine på skole, noe de aldri hadde klart uten inntekt fra kokabladene. På den andre siden er det også moralsk galt å kjøpe sjokolade som ikke er Fairtrade-sertifisert, siden arbeidere i så og si all innhøsting av kakao til sjokoladeproduksjon lever under slaveriaktige forhold. Og de som plukker bananer som ikke er Fairtrade-sertifisert, kan tjene så dårlig at barna deres får hjerneskade på grunn av underernæring. Råmaterialer til produksjon av batterier i elbiler og mobiltelefoner er utvunnet av barnearbeid. Om folk flest hadde vært så moralsk høyverdige som politikere hevder de som kjøper illegale rusmidler ikke er, hadde ingen i Norge kjøpt sjokolade eller bananer som ikke er Fairtrade-sertifisert og ingen hadde brukt elbil eller mobiltelefon, men dette er ikke realiteten. Når forbrukere velger å ikke kjøpe Fairtrade-sertifiserte varer der det er tilgjengelig, er det ganske urimelig å forvente at folk ikke skal kjøpe illegale rusmidler når de ikke har en legal tilgang på cannabis, kokain eller hva de måtte foretrekke å hygge seg med.
Mandatets fokus på ungdom, rusmiddelavhengighet og pårørende, ser ut til å basere seg på en gammel myte, som høres omtrent slik ut: Ungdom lever gode liv frem til de prøver illegale rusmidler. Avhengighet av illegale rusmidler kan skje hvem som helst, og avhengigheten kommer av rusmidlene i seg selv. Dette er bare en myte, det har ingenting med virkeligheten å gjøre. Hvis virkeligheten hadde vært slik at det er rusmidlene i seg selv som fører til rusmiddelavhengighet, og vi derfor må forby rusmidlene i solidaritet med de som blir avhengige, må vi også forby alkohol. Det er helt urimelig at de med alkoholproblemer skal måtte tåle å eksponeres for alkohol i enhver dagligvarebutikk, mens de med problemer med illegale rusmidler skal slippe en slik eksponering.
Å beskytte ungdom mot rusmiddelavhengighet når de er ungdom, er å komme inn altfor sent. Skal man forebygge rusmiddelavhengighet, må man styrke barnevernet, helsestasjoner for barn 0-6 år, i større grad tilby COS-P-kurs til spesielt utsatte foreldre, men helst alle foreldre, man må styrke barnehager, skoler, PPT, BUP, minimere alt av mobbing, fysisk, emosjonelt og seksuelt misbruk, minimere psykisk uhelse, behandle ADHD på best mulig måte, minimere barnefattigdom, utenforskap, skoledropout, styrke oppsøkende ungdomsteam, etc. Alt dette er komplekst og gir ikke et populistisk inntrykk av politisk handlekraft på lik måte som “den gode fiende”, og det enkle, svart/hvitt-narrativet om illegale rusmidler. Som Stayer-studien viser, har over 70 % av de i rusbehandling traumer fra barndommen, mens 94 % har hatt traumer fra livet etter barndom. Dette tyder på at det ensidige fokuset på ungdom og rusmidlene i seg selv er et helt feil fokus. Det er ikke rusmidlene i seg selv som skaper rusmiddelavhengighet, det er traumer og psykisk uhelse. Å fokusere på ungdom og rusmidlene i seg selv er å angripe problemet i helt feil ende. Fokus på ungdom og rusmidlene i seg selv er hverken forebygging eller hjelp for de som står i fare for å utvikle en rusmiddelavhengighet. Disse trenger hjelp mange år før de har prøvd et eneste rusmiddel.