Jeg vil takke for muligheten til å gi innspill til utvalget som skal utrede utvalgte strafferettslige og straffeprosessuelle spørsmål på rusfeltet.
Innledningsvis vil jeg si at jeg er svært skeptisk til utvalgets sammensetning, det er langt ifra et bredt utvalg. Dette også og med tanke på at mandatet utvalget har fått er mer som et bestillingsverk, da forslag som åpenbart ville vært foreslått av utvalget fremfor straff som avkriminalisering er ekskludert fra mandatet. Jeg ser helst at utvalget legger ned arbeidet, men jeg vil tross dette kommentere mandatet.
Ettersom utvalget er på et veldig tidlig stadie vil jeg fraråde å gi foreløpige anbefalinger innen fristen 31. desember bare fordi regjeringen skal legge frem sin forebyggings- og behandlings-reform i stortingsmeldingen tidlig i 2024. Jeg mener utvalget har fått for dårlig tid, altså at ikke dette er utvalget sin feil, men de som nedsatte mandatet.
Utvalget er blant annet nedsatt på grunn av vedtak i Stortinget 3. juni 2022 nr. 1114 der regjeringen ble bedt om å «foreslå lovendringer som sørger for at fengsel ikke lenger blir straffereaksjon for brudd på legemiddellovens bestemmelser om bruk og besittelse av narkotika til eget bruk, herunder også foreslå avbøtende tiltak for konsekvenser av endringer i lov». Jeg finner dette noe motstridende til utvalgets mandat, nærmere bestemt delen som omfatter politiets tilgang til tvangsmidler. For å kunne benytte ransaking av person og telefon i saker som gjelder bruk og oppbevaring til eget bruk må dette være forholdsmessig, noe det ikke er eller har vært så lenge jeg vet. Ironisk nok for at disse inngrepene skal være forholdsmessige må en anvende fengselstraff. Da vil inngrepet i privatlivet er proposjonellt med lovbruddet, men dette er altså viselig ekskludert fra mandatet.
Videre mener jeg utvalget har satt Folkehelseinstituttet i en umulig situasjon ved måten de har valgt å løse mandatet på. Da refererer jeg til oppdraget de har blitt forespurt om å skille mellom «rusavhengig» og «begynnende rusavhengig». Avhengighet i seg selv er vanskelig å definere og avgrense, begynnende avhengighet er enda verre, med risiko å vekke anstøt hos utvalget vil jeg påstå det er umulig gitt den kunnskapen vi har tilgjengelig nå og i nær fremtid å forsvarlig utføre oppdraget. En kan ikke bare avvise et offentlig utvalg, men det burde FHI gjøre i denne saken og nekte å levere på bestillingen. For den bestillingen vil ikke kunne lages på en god måte, som jeg garanterer vil resultere i uforholdsmessig urettferdig behandling av mennesker som skal møtes med hjelp, ikke straff. Mer enn det er det egnet til å skade Folkehelseinstituttets omdømme.
Utvalget har fått beskjed å se bort ifra anbefalingene i NOU fra 2019(Rusreformen), noe jeg finner merkelig ettersom reformen regjeringen Solberg foreslo faktisk ville løst alle disse utfordringene. Vi var flere som tok til orde for at skillet mellom rusavhengige og ikke rusavhengige var umulig å lage, men Jan Bøhler og utvalgsleders tidligere nære kollega, æresmedlem i den sterkt kritiserte foreningen Norsk Narkotikapolitiforening Tor-Aksel Busch tok til orde for det var mulig. Et slikt skjønn viser det seg ikke overraskende at politiet ikke klarer å anvende etter dommene i Høyesterett.
Jeg derimot mener at helsesektoren i samarbeid med kommunen kan drive bedre og mer effektivt oppsøkende arbeid enn politiet. Kommunene er allerede lovpålagt en rådgivende enhet for russaker, disse står i hovedsak tomme fordi politiet i alle år har brutt rusbrukeres menneskerettigheter i sin krig mot narkotika, men Riksadvokaten satt en stopper for det med sitt presiserende brev 9. april 2021. Nå kan en lese i mange av landets aviser at politiet ønsker virkemidlene «tilbake», men dette er ikke en korrekt fremstilling. Om politiet vil ha disse virkemidlene er det en sak, men det er løgn å si at de vil ha virkemidlene «tilbake». Statens sivilrettsforvaltning sier at rettsbildet på dette området ikke har endret seg på i hvert fall 20 år, altså er å si «tilbake» en fornærmelse mot alle som nå ikke får erstatning fordi foreldningsfristen begynte den dagen det ulovlige inngrepet fra politiet inntraff, ingenting har endret rettsbildet, selv ikke riksadvokatens brev 9. april, fordi det var en presisering av gjeldende rett nå og langt tilbake. Narrativet om en «endring» bør ikke utvalget adaptere, de bør heller se objektivt på saken og ta utgangspunkt i at rettstilstanden ikke er endret og at det ikke er snakk om at politiet skal få «tilbake» virkemidler de ikke hadde.
På eksempelvis ARA(Avdeling for Rus og Avhengighet) på Sørlandet sykehus så kan vi se at det er flere som får hjelp. Jeg har min kritikk av den praksisen også, som at Tolletaten har en avtale med institusjonen om å foreta hundesøk på pasienters rom ved kun mistanke om bruk, men det til side, deres tall bør tas i betraktning da jeg ser utvalget ser etter antall sendt til den rådgivende enheten. Innsynsbegjæring viser at 62(tall fra juni 2022) av disse som er til behandling på ARA er under 18 år. Jeg skriver dette fordi et premiss som ligger til grunn for bruken av tvang og ruskontrakt er en feilplassert tro på at frivillighet ikke fungerer. At ungdom påståelig ikke vil bli med på avrusning om de ikke tvinges til det. Tallene fra ARA viser noe annet. En må derfor åpne for at frivillige kan komme til den rådgivende enheten og få hjelp. Personellet er her viktig, de må være imøtekommende og reelt hjelpe de som kommer til enheten videre til rett hjelp.
Det ligger også en dominerende mistillit i bunn i en ruskontrakt i form av urinprøver. Dvs. en sender signaler til ungdommen om at den ikke er til å stole på. Disse prøvene bør fjernes fra slike eventuelle fremtidige kontrakter umiddelbart da samtykkeerklæringen gjør kontrakten mulig å inngå av personvernhensyn. For at en avtale skal være frivillig så må forholdet mellom partene være jevnt. Jeg vil argumentere at forholdet mellom barn/unge og politi/kommune er skjevt i utgangspunktet. Så skal en etter en arrest for en liten klump cannabis få valget mellom en bot eller påtaleunnlatelse med vilkår om ruskontrakt. En ungdom kan sjeldent betale boten, som betyr det er opp til foreldrene. I dette ligger det et klasseskilleperspektiv. Barn med rike foreldre slipper lett unna, mens mindre resurssterk ungdom kan ende med renter i mange år. Det er en betydelig påkjenning. Med alt dette i tankene vet jeg at Datatilsynet støtter mitt syn på ruskontrakter og har uttalt at om en skal ha slike kontrakter så kan en i hvert fall ikke kalle det frivillig. Et frivillig samtykke skal kunne tilbakekalles når som helst, dette kan det heller ikke knyttes sanksjoner til, da det vil gjøre forholdet mellom partene i avtalen skjevt, her har en bota og rulleblad «hengende over seg». Derav defineres rusprøven(e) som pålegges ved den rådgivende enheten en sanksjonær prøve, ettersom den har sanksjoner hos politiet knyttet til seg. Dette i motsetning til en medisinsk prøve. Det er altså ikke noe medisinsk som skjer ved enhetene for russaker, en skal refereres videre, så til hvor skal en refereres er da spørsmålet? En må for det første åpne for frivillig oppmøte på enheten, for at dette skal fungere må en legge urinprøvene døde fordi ingen. Jeg gjentar, ingen vil egentlig tisse i en kopp en gang i uka neste halve året(minimum). Det har heller ingen beviselig positiv effekt på tross av å ha blitt anvendt i tiår. Det oppleves derimot enormt inngripende.
Arbeiderpartiet forsikret at rådgivningsenhetene ikke skulle bli en ny instans for ruskontrakter i debatt på Arendalsuka, noe jeg utifra tallene utvalget mottok fra KoRus kan se at foreløpig er tilfellet. Jeg har derimot lest korrespondanse med Politidirektoratet hvor det diskuteres hyppighet av ruskontroll. At Arbeiderpartiet lyver er daglig kost for oss vanlige folk, men jeg håper ikke dette blir et slikt tilfelle. Utvalget bør anbefale at ruskontroll fjernes som vilkår og at politi og påtale ikke er de rette til å drive rusforebyggende arbeid blant unge, men heller at en bør dreie forebygging og behandlings-fokuset over på kommunen/lokalt sykehus og hva en kan gjøre der med de ressursene en har lokalt. Å ha muligheten til å sende ungdom ut av kommunen til behandling andre plasser i landet er en god ting. Jeg snakker av erfaring.
For å oppsummere:
– Legg ned utvalget, om ikke:
– jeg er skeptisk til utvalgets sammensetning og mandat.
– Utvalget er på et veldig tidlig stadie og jeg vil fraråde å gi foreløpige anbefalinger innen fristen 31. desember
– Utvalget har puttet Folkehelseinstituttet i en umulig situasjon ved måten de har valgt å løse mandatet på. Da refererer jeg til oppdraget de har blitt forespurt om å skille mellom «rusavhengig» og «begynnende rusavhengig»
– Skillet mellom grader av avhengighet er umulige å definere.
– Urinprøver må få en slutt, ruskontrakter ville ikke vært kritisert om det ikke var for disse.
– Politiet må tre til side på rusfeltet for frivillighet, dette arbeidet kan kommune i samarbeid med sykehus gjøre. Ruspoliklinikker landet rundt har en del pasienter som bør kalkuleres inn i utvalgets tallmateriale om det skal kunne anses som fullstendig.