Jeg er ei etterlatt søster som mistet sin bror til overdose i 2016. Jeg reagerer veldig på denne utredningen som virker å ha som mål å fortsette å straffe folk for noe som vår beste kunnskap tilsier at straff ikke hjelper for. Derimot kan straff skade, i denne sammenhengen.
Jeg har ikke formulert noe eget høringsinnspill ut over dette, men vil signalisere min støtte til statsviter og forsker Dag Wollebæk sitt høringsinnspill:
«Det såkalte «Rushåndhevingsutvalget», bestående av tre jurister, ble satt ned av Justisdepartementet 11. mai 2023.
Dette utvalget bør legge ned sitt arbeid, av tre grunner: For det første er mandatet selvmotsigende. For det andre har jurister blitt satt til å utrede en rekke problemstillinger som ligger til dels langt utenfor deres fagområde. For det tredje er mandatet basert på udokumenterte og til dels feilaktige forutsetninger.
Selvmotsigende mandat
I mandatet heter det: «Blant annet skal utvalget utrede om det i forholdsmessighetsvurderingen i større grad kan legges vekt på at bruk av narkotika er et stort samfunnsproblem (…)». Videre heter det at «Forslagene må vurderes opp mot og være i samsvar med de menneskerettslige krav som følger av blant annet Grunnloven og den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), herunder Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 om retten til privatliv.»
Straff er samfunnets strengeste sanksjon mot borgerne og det skal være siste utvei når ingen andre virkemidler kan brukes for å oppnå målet med straffen (jfr. Ot.prp. nr. 90 2003–4). Det ligger derfor i sakens natur at alt som straffes utgjør «et stort samfunnsproblem».
Det er ingen bestemmelser i Grunnloven og EMK som slår fast at forholdsmessighetsvurderingen kan fravikes hvis noe oppfattes som et «stort samfunnsproblem». Tvangsmidler som ikke er forholdsmessige vil derfor fortsatt være ikke forholdsmessige og i strid med EMK og Straffeprosessloven §170 uansett hvor stort samfunnsproblem Justisdepartementet mener bruk av andre rusmidler enn alkohol er.
Om man tar tanken på alvor om at man kan omgå bestemmelser om forholdsmessighet ved å definere noe som et «stort samfunnsproblem», ville det regjert fullstendig vilkårlighet i bruken av tvangsmidler på tvers av lovbrudd. Heldigvis finnes det menneskerettslige skranker mot en slik praksis.
Hvor stort samfunnsproblem noe regnes som, gjenspeiles i straffenivået. Paradoksalt nok består en annen del av utvalgets mandat å følge opp Stortingets vedtak om bortfall av fengselsstraff for bruk og besittelse av stoffer som i dag er illegale etter legemiddelloven § 24 første ledd, jf. § 31 andre ledd. Dette er et signal om at lovgiver anser denne forseelsen som mindre alvorlig enn tidligere.
Om politisk ledelse i Justisdepartementet mener bruk av stoffer som i dag er illegale er et større samfunnsproblem enn lovgiver gjorde i 2021, bør det fremmes forslag til Stortinget om å gjeninnføre en praksis med fengselsstraff, slik at de ekstraordinære tvangsmidlene som ønskes innført er hjemlet i lov.
Å instruere et utvalg til både å foreslå lovtekst for bortfall av fengselsstraff og å legitimere mer inngripende tvangsmidler og å levere en innstilling som er i tråd med lovverk og konvensjoner som regulerer tvangsmiddelbruk overfor borgerne er mildt sagt en umulig øvelse.
Manglende kompetanse
Utvalget er bedt om å gå inn i kompliserte problemstillinger av helsefaglig og kriminologisk natur.
Det første gjelder en rettslig avgrensning av begrepene «rusavhengig» (sic) og «begynnende rusavhengighet». Disse definisjonene skal være operative for politiets førstelinje. Et annet sted i mandatet brukes begrepene «begynnende avhengighet» og «tung rusavhengighet».
«Rusavhengighet», eller for å bruke korrekt terminologi, rusmiddelavhengighet, er en kompleks diagnose som bare helsepersonell kan stille. Det er ikke en kronisk sykdom man enten har eller ikke har; man kan ha gode og dårlige perioder. Konsekvensene av avhengighet varierer enormt; man kan være avhengig av rusmidler som har stort (f.eks. opiater eller alkohol), lite (f. eks. snus) eller minimalt skadepotensial (f.eks. kaffe). Grad og type avhengighet varierer også sterkt mellom rusmidler; noen gir primært psykisk avhengighet (f.eks. cannabis), mens andre gir sterke og potensielt livstruende fysiske reaksjoner ved seponering (f.eks. alkohol og benzodiazepiner). Noen rusmidler som i dag er illegale gir ikke avhengighet i det hele tatt (f.eks. psykedelia).
I tillegg til å navigere i denne kompleksiteten, skal altså juristene i utvalget skille ut en ny gruppe som har «begynnende rusavhengighet (sic)».
Som Stiftelsen Tyrili skriver i sitt innspill: «Selv ut fra et rusfaglig ståsted med spesialistkompetanse er en slik vurdering vanskelig, og det virker lite hensiktsmessig at politiet skal stå for en slik vurdering.»
Utvalget bes altså her om å utvikle et regelverk basert på en reduksjonistisk tilnærming, på et fagfelt de ikke har noen kompetanse på. Det er verken helseforskere, helsepersonell eller brukerrepresentanter i utvalget.
Videre er det umulig å se for seg en definisjon som er mulig for politiets førstelinje å anvende, med mindre rusmiddelavhengige bærer på seg synlige symboler som tilkjennegir avhengighet. Man må legge til grunn at utvalget ikke er villig til å gå så langt.
En annen problemstilling juristene i utvalget bes å ta stilling til, er av kriminologisk art og krever forskningskompetanse innen dette eller tilliggende fag: «Utvalget skal drøfte hvilken betydning avdekking og etterforskning av saker om bruk av og befatning med narkotika til egen bruk, herunder bruk av tvangsmidler i slike saker, har for muligheten til å avdekke mer alvorlig narkotikakriminalitet.»
Dette er et komplisert, empirisk spørsmål. Det finnes i dag nokså lite forskning på sammenhengen mellom politiinnsats på gatenivå og avdekking av alvorlig narkotikakriminalitet, trolig fordi få demokratiske land utenfor Skandinavia har en like inngripende, ytterliggående praksis overfor brukere av illegale rusmidler som vi har hatt og dette derfor ikke er en relevant problemstilling.
Én tilgjengelig datakilde ville være å sammenlikne Norge og Sverige, som på mange måter utgjør et såkalt «naturlig eksperiment»; det er to svært sammenliknbare land som for ti år siden befant seg i omtrent samme situasjon med hensyn til politiinnsats mot brukere av rusmidler som i dag er illegale. Imidlertid har de de siste ti årene gått i motsatt retning: I Sverige har man intensivert politiinnsatsen overfor brukere år for år og tallet på små narkotikasaker har gått betydelig oppover, fra i overkant av 20.000 saker rundt 2010–2015 til 30.000 i 2020–21. I Norge har slike saker blitt lavere prioritert siden 2016 og tallene på etterforskede narkotikalovbrudd har gått betydelig nedover (fra i overkant av 20.000 før 2016 til 10.000 i 2021.
Hvis teorien om at tvangsmidler overfor brukere av illegale stoffer fører til avsløring av grove narkotikasaker stemmer, burde dermed tallet på grove narkotikasaker øke betydelig i Sverige og synke tilsvarende betydelig i Norge.
Dette er ikke tilfelle. I Sverige har tallet pendlet mellom 200 og 400 saker i året siden 1970-tallet og det er ingen tydelig trend (som beskrevet av professor Björn Johnson i dette innlegget: Den svenska politiken mot narkotika är galen (expressen.se)). I Norge har tallet på etterforskede grove narkotikasaker knapt endret seg etter at små narkotikasaker ble nedprioritert, fra 1079 i snitt i perioden 2011–15 til 942 i perioden mellom 2016 og 2021.
Tallet på grove narkotikasaker er altså nokså stabilt både i Norge og Sverige, mens politiinnsatser mot brukere på gatenivå har økt kraftig i Sverige og blitt kraftig redusert i Norge. Når det er ikke er noen sammenheng mellom de to, indikerer det sterkt at tvangsmidler mot brukere har nær null kausal effekt på å avsløre grove narkotikasaker.
Å kartlegge dette spørsmålet med en tilstrekkelig presisjon, vil imidlertid kreve sofistikerte analyser og betydelig empirisk arbeid. Det er et spørsmål som roper på forskning fra kriminologer og sosiologer, ikke drøfting fra jurister.
Udokumenterte og feilaktige forutsetninger
Et annet sted i mandatet bes utvalget simpelthen å legge til grunn at «beslag og tilintetgjøring av narkotika er viktig for å hindre spredning av stoffer med skadepotensial og til å motvirke bruk og etterspørsel». Dette er en del av begrunnelsen for at utvalget skal vurdere å se bort fra prinsippet om forholdsmessighet i bruk av tvangsmidler for akkurat denne forseelsen.
Dette er også i høyeste grad et empirisk spørsmål. Store beslag av ett stoff kan gjøre at bruken kanaliseres over på andre stoffer med større skadepotensial, f.eks. syntetiske varianter. Da det ble herointørke i Estland, eksploderte for eksempel bruken av fentanyl med påfølgende overdosedødsfall (Advarer Norge etter eksplosjon i overdosedødsfall — =OSLO / Erlik / Sorgenfri). At beslag av illegale stoffer skal ha noen påvirkning på etterspørselen, slik det påstås, framstår som en enda mer spekulativ påstand og det er vanskelig å se for seg hvilke mekanismer som skulle forårsake en slik sammenheng.
Konklusjon
«Rushåndhevingsutvalget» har blitt gitt et mandat som er selvmotsigende og basert på en tankegang som grunnleggende truer rettssikkerheten ved å uthule prinsippet om forholdsmessighet. Det er en manglende sammenheng mellom sammensetningen av utvalget (tre jurister) og de komplekse helsefaglige og samfunnsvitenskapelige problemstillingene de blir bedt om å ta stilling til. Utvalget bes også om å legge til grunn påstander om virkninger av innsats mot brukere på gatenivå som enten ikke er dokumentert eller framstår fullstendig usannsynlige.
Dette er en uholdbar situasjon når konsekvensene kan være lovendringer som setter grunnleggende borgerrettigheter i fare. Utvalget bør derfor følgelig legge ned sitt arbeid og sende mandatet tilbake til Justisdepartementet.»