Frelsesarmeen vil med dette levere våre innspill til Rushåndhevingsutvalget. Vi mener det er en stor svakhet at utvalget ikke inkluderer rus-, helsefaglig og brukerkompetanse og anbefaler at dette hentes inn for å styrke arbeidet.
Vi mener videre at det prinsipielt og praktisk vanskelig å skille mellom personer med rusavhengighet, begynnende rusavhengighet eller andre kategorier, selv for fagpersoner i rusfeltet med lang erfaring.
Vi vil også påpeke at forebyggende arbeid bør styrkes, og da fortrinnsvis blant andre faggrupper enn politiet. Forebyggende arbeid i kommunene blir dessverre ofte nedprioritert da det ikke er lovpålagt. Forebyggende arbeid blant barn og unge bidrar sterkt til lavt rusbruk. Men også for personer som har, eller har hatt, rusproblemer, er forebyggende arbeid viktig. Det bør derfor satses videre til meningsfylte aktiviteter for disse målgruppene.
Videre vil vi svare på noen av spørsmålene som ble stilt i høringsbrevet.
• Lovregulering av en straffutmålingsordning hvor det normalt skal reageres med straffutmålingsfrafall eller påtaleunnlatelse overfor rusavhengige.
Frelsesarmeen stiller seg bak dreiningen bort fra straffesporet i mindre narkotikasaker for rusavhengige. Dette må formaliseres strafferettslig/straffeprosessuelt for å sikre rettssikkerhet og likebehandling på tvers av kommuner og politidistrikter. Det at man ønsker å gå bort fra forelegg, som har vært den klart vanligste reaksjonen i disse sakene, til straffutmålingsfrafall eller påtaleunnlatelse anses som positivt. Hva angår påtaleunnlatelsen, må det presiseres hvorvidt vilkår skal følge reaksjonen og i så fall hvilke. Skal prøvetiden på to år fortsatt være gjeldende (strpl § 69, 2. ledd)? En prøvetid på to år kan fremstå uhensiktsmessig for rusavhengige i kontinuerlig konflikt med Legemiddellovens bestemmelser. Utover dette må det presiseres hvilke særvilkår som anses hensiktsmessige i mindre narkotikasaker for rusavhengige. Det er særlig bokstavene d, e, f og k i Straffelovens § 37 som er av interesse for oss i denne sammenheng.
Forskning har vist at særvilkårene i en påtaleunnlatelse, herunder rustesting, kan være både inngripende og oppleves straffende. Samtidig støtter Frelsesarmeen at de som har behov for helsehjelp og oppfølging mottar denne. Utfordringene oppstår gjerne når hjelp blir en betingelse i en straffegjennomføringsprosess. Vi argumenterer for at målet om at rusavhengige ikke skal ilegges “følbare straffereaksjoner” må ta opp i seg spørsmål om tvang og konsekvenser av brutte vilkår, så vel som spørsmål rundt vandel/politiattest som kan gjøre straffereaksjoner “følbare” over lang tid. Dersom bruken av påtaleunnlatelser med vilkår videreføres og/eller intensiveres, må den gjøres enhetlig på tvers av regioner og forholdsmessig til lovbruddets art. Forholdsmessighet dreier seg blant annet om lengde og hyppighet på oppfølging/helsehjelp, samt tiltak som rustesting. Påtaleunnlatelser uten vilkår vil ikke reise de samme problemstillingene
• Den rettslige avgrensningen av begrepet rusavhengig
• Den strafferettslige tilnærmingen til personer med begynnende rusavhengighet.
• Hvilket beviskrav som skal gjelde for vurderingen av om gjerningspersonen skal anses som rusavhengig.
• Den praktiske håndhevingen av et slikt reaksjonsregime, og hvilke utfordringer som kan oppstå når avhengighet tillegges rettslig betydning i det strafferettslige sporet.
Vi anerkjenner at denne rettslige grenseoppgangen byr på både store praktiske og etiske utfordringer. Dersom ´rusavhengighet´ skal fungere som en formildende omstendighet, slik det legges opp til her, må omstendighetene rundt personens bruk og befatning med illegale rusmidler hensyntas. Dette fordrer en helhetlig tilnærming til den enkeltes livssituasjon. Forhold som tidligere siktelser for brudd på Legemiddellovens bestemmelser, rusbehandling, boligsituasjon, arbeidsmarkedstilknytning, sykdomshistorikk etc. er alle elementer som kan inngå som “beviskrav” i vurderingen av rusavhengighet. Denne listen kunne vært både lengre og kortere, noe som synliggjør hvor komplisert den praktiske håndhevingen av et slikt reaksjonsregime kan bli. Personer kan befinne seg i svært sårbare livssituasjoner, uten å innfri noen av de ovennevnte kriteriene. På den annen side kan hensyn til omstendigheter, som for eksempel lokasjon for bruk og befatning med illegale rusmidler (lavterskeltiltak versus uteliv), føre til uheldig forskjellsbehandling. Grunnleggende sett vil en helhetlig tilnærming til mistenkte i mindre narkotikasaker være ressurskrevende, men også kunne bidra til økt forståelse og humanitet i håndhevingen av narkotikabestemmelsene.
• Spørsmål knyttet til politiets straffeprosessuelle tvangsmidler i mindre alvorlige narkotikasaker, herunder om det etter gjeldende rett er tilstrekkelig klare rammer for politiets tvangsmiddelbruk i saker som gjelder befatning med narkotika til eget bruk, og om politiet bør gis tilgang til andre straffeprosessuelle virkemidler enn etter gjeldende rett.
På bakgrunn av Riksadvokatens understrekning av den rettslige skranken for tvangsmiddelbruk i i mindre narkotikasaker, anerkjenner vi viktigheten av å innrette etterforskning av narkotikaomsetning mot dem som mistenkes for salg og ikke brukerne. Av dette følger det at såkalt tredjemannsransaking, der rusmiddelbrukere ransakes for å avdekke ukjente selgere, ikke bør finne sted. Etterforskning av bruk/besittelse til egen bruk og omsetning bør altså følge ulike spor. Tvungen rusmiddeltesting og ransaking av mobiltelefon for å avdekke bruk alene, fremstår som uforholdsmessig inngripende tvangsmidler som i verste fall kan komme i veien for tillitsbaserte hjelpetiltak.
• Hvorvidt de strafferettslige og straffeprosessuelle virkemidlene politiet har til rådighet i dag er egnet til effektivt å kunne avdekke og forebygge narkotikabruk hos unge, og hvilke andre virkemidler politiet eventuelt trenger.
Vi ønsker et langt sterkere fokus på forebygging av rusmiddelbruk hos unge, men da ikke primært i politiets virksomhet. Kartlegginger har vist at forebyggende arbeid og kompetanse er mangelvare i en rekke kommuner, noe som synes viktigere å adressere enn en potensiell utvidelse av politiets virkemidler. Vi anerkjenner at politiet befinner seg i førstelinjen og dermed avdekker saker som øvrige tjenester ikke fanger opp. Slik vi ser det, understreker dette viktigheten av styrking av tidligere innsats i kommunene. Hasteinnføringen av rådgivende enheter for russaker i 2022 illustrerer noe av denne problematikken. Dette tiltaket ble pålagt kommuner som ikke nødvendigvis hadde et system/kompetanse for å ivareta personer i målgruppen. Innsatsen som finner sted før polisiær virksomhet blir aktuelt, må styrkes.
• Forslag til lovendringer for å fjerne fengselsstraff som straffereaksjon i saker om bruk og besittelse av narkotika etter legemiddelloven, i tråd med Stortingets anmodningsvedtak 3. juni 2021.
I europeisk sammenheng trekkes Norge frem som ett av landene der fengselsstraff forblir et mulig utfall for personer pågrepet for bruk og besittelse av illegale rusmidler. Selv om (evt på grunn av at) denne reaksjonen i forsvinnende grad benyttes i slike saker, støtter vi at den tas ut av Legemiddelloven § 31.
• Hvorvidt erverv, bruk og besittelse av dopingmidler, jf legemiddelloven § 24a og § 31 annet ledd, bør være omfattet av forslaget til lovendringer.
Selv om erverv, bruk og besittelse av dopingmidler ble underlagt rettslig regulering på et langt senere tidspunkt enn de andre stoffene på narkotikalisten, fordrer differensiering i kommende lovendringer at det argumenteres for prinsipielle forskjeller mellom bruk av dopingmidler og andre illegale rusmidler. Én slik forskjell kan være at bruk av dopingmidler ikke vurderes å inngå i “rusavhengighet”. Noe annet kan være forskjeller i vurdering av risiko for tredjepart (vold el.l).