Høringssvar – Strafferettsilige og straffeprosessuelle sider ved forebyggings- og behandlingsreformen for rusfeltet
Utgangspunktet for mandatet er basert på feile premisser. I mandatet beskrives politiet som en sentral aktør for både avdekking og forebygging av ulovlig rusmiddelbruk, samt at det er politiet som skal “sette inn tiltak for å motvirke slik rusmiddelbruk”. Slik er det ikke, og slik har det aldri vært. Ideen om at straff reduserer rusbruk på gruppe- og individnivå er tilbakevist gang på gang, og sist i Rusreformutvalgets NOU 2019:26. Denne inneholdt omfattende litteraturgjennomgang av internasjonal forskning som viste at straff for ulovlig rusmiddelbruk verken har allmennpreventiv effekt, og at det er til skade for den som blir utsatt for det.
Fra det psykologiske fagfelt er det veletablert kunnskap at straff kan ha betydelige negative psykiske konsekvenser for den enkelte, som i sin tur øker risiko for problematisk rusmiddelbruk, og senere utvikling av avhengighet. Både utvalget og mandatet legger vekt på justis og lovverk, og glemmer da at god rusforebygging skjer innenfor helt andre arenaer, og gjennom hele livet; fra den nyfødtes første kontakt med mor på fødeavdeling, senere i inkluderende barnehager og skoler, gjennom familieveiledning for foreldre som strever, og i et helsevesen som gir evidensbasert oppfølging og behandling. Rusforebygging handler i bunn og grunn om å forebygge psykisk uhelse, og å skape sosial tilhørighet for mennesker som er på vei til å falle utenfor fellesskapet. På tvers av kjønn og etniske grupper, oppgir 90 % av mennesker med rusavhengighet en historie der de har vært utsatt for en eller flere traumer. For dem som står i risiko for å utvikle rusproblemer må terskelen for å fortelle om egen bruk være lav. Så lenge det eksisterer en trussel om å straffes ved ærlighet om rusmiddelbruk, vil det være barrierer for å oppsøke hjelp og behandling. Det er i disse tilfellene uansett ikke politiet man oppsøker for å henvises til riktig instans. Men frem til nylig, har politiet hatt en vesentlig rolle med hensyn til å avdekke ulovlig rusmiddelbruk. I dag vet vi at “verktøyene” som ble benyttet i dette arbeidet var ulovlig og innebar alt fra ulovlig urin- og blodprøvetaking til husransakelser og tvungne nakenvisitasjoner på glattceller. Riksadvokaten måtte i et skriv presisere at denne praksisen var ulovlig.
Når det i mandatet står at “videre er regjeringen opptatt av å sikre at politiet fortsatt skal ha egnede virkemidler for å kunne avdekke og motvirke bruk og tilhørende befatning med narkotika blant unge”, mistenker vi at dette utvalget er satt sammen for å undersøke muligheter for å gjeninnføre ransakingspraksiser som strider mot grunnloven og menneskerettighetene. Vi vil advare mot bruk av inngripende og krenkende tvangsmidler mot brukere av ulovlige rusmidler, både fordi det ikke har forebyggende effekt, men også fordi dette er skadelig behandling av mennesker som kan ha behov for helsehjelp, med eller uten en ruslidelse. Vi vil også minne om at det er den mest sårbare gruppen blant de unge, som oftest bruker ulovlige rusmidler. Traumeutsatt ungdom er langt mer sårbar for tidlig rusdebut, og vil også være mer sårbar for senere utvikling av avhengighet. Ofte har den samme gruppen sammensatt problematikk: Utrygge tilknytningsmønstre som skaper frykt i nære relasjoner, lavere prestasjoner på skolen og marginale sosiale nettverk. Denne gruppen trenger hjelpetiltak i form av inkludering i fellesskap med jevngamle, normalisering av hverdagen og omsorg fra trygge voksne. Straff kan neppe sies å være et slikt tiltak.
Noe av det mest oppsiktsvekkende i utvalgets mandat er at de skal “så langt som mulig foreslå et presist og tydelig rettslig innhold i begrepet rusavhengighet som også kan være operativt for politiets førstelinje”. Det ser ut til at en her tenker at det kan lages en slags sjekkliste med cut-off-punkter, som gir politiet mulighet til å skille på grad av avhengighet. Utvalget må gjøres klar over at rusavhengighet er en kompleks lidelse som innbefatter psykiske, fysiologiske og sosiale mekanismer, og er tett knyttet opp mot tidligere eller samtidig utvikling av annen psykisk lidelse. Utredningsarbeidet er en møysommelig prosess som går over tid, og som ikke kan overlates til den enkelte patruljerende politibetjent ute i gaten. Gjennom årevis med internasjonal forskning og klinisk erfaring, har en kommet frem til diagnosekriterier som kan benyttes i klinisk arbeid, men erfaringer er at kategoriene er flytende og at pasientene kan gå inn og ut av avhengighet. Også for behandlere kan det være krevende å stille diagnosen, og man kommer ikke alltid til enighet i diagnostiske vurderinger. Diagnosemanualen som brukes i det norske helsevesenet, ICD-10, skiller heller ikke mellom “tung”, “moderat” og “lett” avhengighet, og en bør være innforstått med at enhver person som lever med rusavhengighet vil oppleve sin lidelse som “tung”. Også blant de yngste brukerne finnes pasienter som har utviklet avhengighet, og det er utvilsomt en “tung” lidelse å leve med som 14-åring. Vi stiller oss derfor sterkt kritisk til at utvalget har som mål å foreslå et presist innhold i begrepet “rusavhengig”, som for brukeren vil ha rettslige konsekvenser. Det er også dypt problematisk at en tenker at politiet skal overlates til å gjennomføre en slik oppgave på et øyeblikk. Politiet har ikke faglige kvalifikasjoner til å gjøre vurderinger av en persons psykiske eller fysiske helsetilstand, og det ville innenfor helsevesenet vært ansett som faglig uforsvarlig å diagnostisere en pasient med et slikt utgangspunkt.
I mandatet legges det opp til at straff har forebyggende effekt, og at denne effekten kun gjør seg gjeldende hos brukere som ikke har et rusproblem. Vi kan ikke forstå hvor denne oppfatningen kommer fra, og vi har ikke funnet forskning som tilsier at rekreasjonsbrukere opplever straff som mer nyttig eller til hjelp, enn andre brukergrupper. Vi finner heller ikke forskning som tyder på at straff har allmennpreventiv virkning for ulovlig rusmiddelbruk på gruppenivå. Det synes også til at utvalget skal ta utgangspunkt i at det er de yngre brukerne som har nytte av å straffes. I hvert fall legges det vekt på at politiets avdekking er viktig for å motvirke fremtidig narkotikabruk. Vi kjenner til flere langtidsstudier som konkluderer med at å straffe unge mennesker virker mot sin hensikt. Politikontakt tidlig i livet øker risiko for senere lovbrudd, heller enn å forebygge det. En kunne tenke at det var trekk ved individet som setter dem i risiko for senere lovbrudd, men disse funnene gjør seg også gjeldende når en kontrollerer for påvirkning av personlighetsfaktorer og oppvekstvilkår. Også lettere former for straff som har til hensikt å virke forebyggende, viser seg i slike studier å ha uheldig effekt. For å forstå disse funnene, kan en lese teori om identitetsdannelse som beskriver hvordan unge menneskers identitetsopplevelse preges av samfunnets holdninger til dem. Det å bli utsatt for straff kan altså tenkes å medvirke til å skape identitet som lovbryter, på utsiden av samfunnet, samtidig som vi vet at kriminalisering har stigmatiserende effekt.
Utvalget skal også jobbe med å finne beviskrav som skal gjelde for vurderingen av om brukeren har en avhengighet. Vi anser det som umulig å kunne gjennomføre noe sånt. Er det ulike fysiske kjennetegn som skal gjøre seg gjeldende her, sykdomshistorikk i pasientjournaler, bosted og livsstil? Vi kan ikke forstå at noe annet enn en grundig diagnostisering gjennomført av kvalifisert helsepersonell skulle fungere som “bevis” på en avhengighetslidelse. Da må utvalget også vite at langt fra alle mennesker med rusavhengighet har tidligere behandlingshistorikk, samt at det vil medføre en overbelastning på helsevesenet å ta imot personer som har gjort seg skyldig i mindre alvorlige narkotikalovbrudd for utredning og diagnostisering. Videre bør en være bevisst på ovennevnte utfordringer når det gjelder diagnostisering av en kompleks lidelse.
Vernet mot selvinkriminering er også ikke-eksisterende med en straffemodell som skiller mellom brukere med og uten rusavhengighet. Denne modellen medfører at det er en fordel for brukeren å fortelle om tidligere ulovlig bruk for å unngå straff. Samtidig risikerer en at en likevel straffes, dersom politiet, eller andre i rettsvesenet uten helsefaglig kompetanse, skulle falle ned på konklusjonen om at brukeren ikke har en avhengighetslidelse. En kan se for seg at noen vil overdrive alvorsgraden av eget rusmønster, mens andre vil tildekke rusbruk som egentlig er problematisk. Vi anbefaler at utvalget får et sannhetsserum som kan brukes i disse situasjonene.
Vi konkluderer med at utvalget må legges ned. Dersom det noen gang skal gjenreises, må helsefagarbeidere og brukerrepresentanter også være representert. Dagens mandat er ikke gjennomførbart og bygger ikke på best tilgjengelig kunnskap om hvordan straff virker på ulovlig rusmiddelbruk på gruppenivå og individnivå. Gjennomføring av mandatet slik det er lagt frem i dag vil ikke bidra til noe konstruktivt i det rusforebyggende arbeidet.
Rebekka Lossius Kari Lossius
Psykolog Psykologspesialist