Innspill til Rushåndhevingsutvalget
Til overordnede rammer for oppdraget
En forutsetning om at bruk og befatning uansett skal være straffbart også for rusavhengige samtidig som de samme menneskene ikke skal ilegges følbare straffereaksjoner er en selvmotsigelse og umulighet. Dette premisset fratar utvalget og hele prosessen legitimitet og etterlater en oppfatning om at prosessen gjennomføres kun for at det skal være «aktivitet» på feltet (ettersom det er debatt om det). På denne måten kan politikere gi et standardsvar om at «det er satt ned et utvalg som ser på dette» som et påskudd for å slippe å debattere realitetene.
Straffutmålingsfrafall og påtaleunnlatelse er straffereaksjoner og selv om man ser ut til å legge som premiss at disse ikke er følbare (i form av soning), er det selvsagt ikke riktig at dette ikke er følbare reaksjoner. Reaksjonene medfører tvert imot den nødvendige registreringen som gjør det mulig å opprettholde det stigmaet som rusavhengige utsettes for, men da gjennom at man er «registrert overalt» og møter det i hverdagen når man skal forholde seg til offentlige og private aktører man søker hjelp og tjenester hos.
Eksempelvis vil man ekskluderes like fullt hos arbeidsgivere som krever politiattest, kanskje fordi man er tatt for å røyke cannabis, samtidig som den rødvinsavhengige naboen som kanskje har et større avhengighetsproblem verken fanges opp eller møter noe stigma.
En avgrensning slik regjeringens mandat legger opp til likner Basil Fawltys forsøk på å «Don’t mention the war» og fremstår like kontraproduktivt og klønete.
Dersom formålet er å gi helsehjelp, slik det bør være, bør politiets og rettsvesenets befatning med sakene uansett begrenses til å gi melding til helse som gis mandat til videre oppfølging. Politi/rettsvesen bør befatte seg med salg, ikke bruk. det vil medføre svært positive effekter ved frigjøring av ressurser på justisfeltet.
Rettslig avgrensning og strafferettslig tilnærming
Avhengighet vil i stor grad være en subjektiv og individuell vurdering. Forsøk på å gradere avhengighet bør heller vurderes ut fra hyppigheten den enkelte kommer i kontakt med det offentlige som følge av rus, frivillig eller ikke. Ved hyppige treffpunkter bør det tilbys økt grad av assistanse. Politiets involvering i dette bør begrenses til videreformidling av innholdet i episoden til helse, og la helse overta derfra.
Beviskrav og bevisvurdering
Se over om tilnærming
Vern mot selvinkriminering
Så lenge bruk og besittelse fortsatt skal være straffbart får man ikke løst spørsmålet om selvinkriminering. Nettopp fordi det er umulig å verne mot selvinkriminering ved å innføre ordninger og nivåer hvor folk kanskje i et kortsiktig perspektiv er tjent med å selvinkriminere seg, bør man avstå fra straff generelt for å sikre dette svært viktige prinsippet.
Terskelverdier
Inntil en ukes forbruk bør kunne ses som til personlig bruk. Om personer med slike mengder også driver med småsalg, er det ikke disse man bør søke etter. Den registreringen man nødvendigvis gjør i slike prosesser gir det nødvendige verktøy for å jobbe videre mot ledd høyere opp i omsetningskjeden. Man trenger ikke straffe «omsetning i omgangskretsen/vennegjengen» for å registrere og bruke informasjonen til målrettet arbeid mot de salgsledd som medfører reell belastning høyere opp.
Tvangsmiddelbruk, praktisk håndheving mv.
Politiet har i dag en velfungerende praksis med behandling av alkoholrelaterte spørsmål. Barn og ungdom fratas alkohol og kjøres hjem, særlig hvis de ikke kan ta vare på seg selv. Voksne avhengige passes på at ikke utgjør en plage for andre, men for øvrig kan man gjøre som man vil. Poenget er at man ivaretas dersom man er en fare for seg selv eller andre, og slike forhold registreres dersom de medfører brudd på andre regler.
Det er ingen gode grunner til at ikke narkotika kan behandles på samme måte av politiet, med dertil hørende bekymringsmelding til helse om nødvendig/gjentagende forhold tilsier det.
Oppsummering
Utvalget bør problematisere og utfordre mandatet regjeringen har gitt. Det er verre å late som man tar noe på alvor ved å definere bort problemet gjennom umulige premisser, en å faktisk diskutere realitetene i verden.
Avslutningsvis savnes et internasjonalt perspektiv fra regjeringen ifbm mandatet. Svært mange av de underliggende premisser som må legges inn for å kunne svare på mandatet hindres av realitetene internasjonalt hvor en stadig større del av verden rundt oss går i motsatt retning, mot avkriminalisering. Manglende harmoni med land vi ellers identifiserer og samhandler mye med vil føre til utfordringer om vi ikke drar i samme retning.
På 1920 tallet lagde man vinmonopolet og avskaffet gradvis brennevinsforbudet på grunn av akkurat de samme problemstillinger og grunner man står overfor i dag. Det bør ikke ta mer enn 100 år komme til de samme konklusjonene man gjorde for 100 år siden når det gjelder spørsmål om rus som helhet, ikke kun alkohol.