May Britt Kjelsaas

Det ble foretatt en helhetlig gjennomgang av de nasjonale kompetansetjenestene i 2018. Hensikten med denne gjennomgangen var å avklare status for tjenestenes kompetansespredning i relasjon til hva tjenestene skal oppnå, og om resultatmål ble oppfylt. Gjennomgangen viste at alle de nasjonale kompetansetjenestene driver kompetansespredning, men at styringssystemet på flere områder likevel ikke etterleves. Rapporten om helhetlig gjennomgang fra 2018 pekte på flere punkter til oppfølging, og det vises til denne. Ut over dette er det flere utfordringer med dagens styringssystem.

Regelverket (forskrift og veileder)
Regelverket legger opp til at kompetansetjenestene skal avvikle seg selv når de er ferdige med sitt oppdrag, altså når kompetansen er spredd. Det ligger en utfordrende pedagogikk i dette at de tjenestene som driver i tråd med regelverket og som får gode tilbakemeldinger etter årsrapportering, faktisk er nærmere en avvikling enn tjenester som ikke oppnår sine mål i samme grad. Det finnes også flere eksempler på at veldrevne tjenester får andre nasjonale oppdrag fra myndighetene, nettopp fordi de er landets øverste kompetansemiljø. Den pedagogiske utfordringen er med andre ord at en veldrevet tjeneste som har oppnådd en ansett spisskompetanse i landet skal avvikles, mens en tjeneste som ikke driver like godt og som ikke har nådd sine mål, skal få fortsette.

Ut over dette kan tjenesten oppleve forskrift og veileder som omfattende og utydelig, og det anbefales av veilederen som beskriver dagens styringssystem bør tydeliggjøres og kortes ned.

Årlig rapportering
Det stilles store krav til årlig rapportering fra en nasjonal tjeneste hvis man sammenligner med andre nasjonale konstruksjoner eller med ordinær årlig melding fra HF og RHF til HOD. Dersom dagens rapporteringssystem skal opprettholdes, dvs. med en årlig tilbakemelding fra Helsedirektoratet på om virksomheten tilfredsstiller oppgaveporteføljen, må det bli mer forutsigbart for tjenestene hva de skal rapportere på og bli vurdert på. I dag kan tjenestene oppleve at de får tilbakemelding på områder som ikke omtales i veilederen, eller som det ikke er spurt direkte om i rapportskjemaet. Dersom forventningene fra Helsedirektoratet ikke står i samsvar med hva tjenestene faktisk rapporterer på, oppleves det som ulogisk. Det bør derfor bli tydeligere hva RHF-ene behøver av årlig rapportering og hva Helsedirektoratet behøver.

Det anbefales derfor at årlig rapportering forenkles og tydeliggjøres.

Systemrevisjon vs faglig gjennomgang
Evalueringene både i 2017 og 2018 ble gjort som systemrevisjoner, som kan brukes til å si noe om tjenestene driver i tråd med regelverket. Man kunne legge til grunn at tjenester med alvorlige mangler som f.eks. at de mangler en plan for sitt arbeid, eller ikke har fungerende faggruppe, bør avvikles. Dette blir imidlertid vanskelig å vurdere med en systemrevisjon alene, fordi en slik revisjon også viser at alle tjenester driver med kompetansespredning, og at de utfører mange oppgaver i tråd med forskrift og veileder, eller det påvises mangler ut fra regelverket.

Systemrevisjonen som metode kan imidlertid ikke brukes til å si noe om de faglige resultatene i tjenestene. Tjenestene er i stand til å gi gode faglige argumenter for sin virksomhet, og faglige argumenter ligger til grunn for opprettelse og drift. Det bør derfor legges faglige vurderinger til grunn også før man kan beslutte om tjenesten skal avvikles eller om den skal videreføres.

Kriterier for avvikling mangler
Dagens regelverk for nasjonale tjenester omtaler i hovedsak på hvilket grunnlag de nasjonale tjenestene skal opprettes og hvordan de skal driftes, som om de var mer permanente konstruksjoner. Veilederen er samtidig utydelig på kriterier for avvikling, og slike kriterier omtales i liten grad i veilederen, ut over at det forutsettes at kompetansen skal være spredd og at dette skal skje innenfor en rimelig tidshorisont.

Uten klarere kriterier for avvikling kan ikke en systemrevisjon alene anbefale avvikling av tjenester.

Kompetansespredning og regional kompetanseoppbygging
Kompetansetjenestenes målgrupper, slik de er beskrevet i veilederen, er svært omfattende. Målgrupper er både helsetjeneste (primær- og spesialist), pasienter, pårørende og allmennheten. Tjenestenes primære målgruppe må være mer fokusert enn i dag.

Det som tjenestene kan dokumentere, og som mange har dokumentert over år, er hva de faktisk gjør for å bygge slik kompetanse, jf. kvalitetsverktøy, henvisningsrutiner, informasjonsvirksomhet (nettsider, kurs, konferanser, m.v.) og undervisning. Det oppleves likevel som en utfordring å kunne måle om kompetansen er spredd, altså å kunne måle regional kompetanseoppbygging. Det er også vanskelig å se hvilke andre metoder tjenestene kan benytte for å dokumentere regional kompetanseoppbygging.

I utgangspunktet er det lagt til referansegruppene å forsikre seg om at regional kompetansebygging finner sted, med utgangspunkt i de aktiviteter og verktøy som tjenestene har til rådighet. Dette blir en krevende oppgave for en enkelt regional representant. Det oppleves uklart hva som er oppgavene til de regionale representantene i referansegruppa, skjønt kjernemandatet er forsøkt tydeliggjort senest høsten 2018.

Det bør utformes mer konkrete krav om hvilke verktøy og virkemidler som skal være etablert innenfor en gitt tidshorisont, f.eks. fem eller ti år. Det bør skilles mellom verktøy rettet mot tjenestens målgruppe, og verktøy som den enkelte tjeneste utvikler for å håndtere sine oppgaver (som f.eks. kompetansespredningsplan). Slike konkrete krav må være nedfelt i veilederen, og bør erstatte de bredt utformede oppgavene som ligger i veilederen i dag. Referansegruppenes organisering og oppgaver bør vurderes i sammenheng med dette.