Marta Ebbing

Det savnes en overordnet prioritering av hvilke nasjonale kompetansetjenester vi trenger. I dag kan fagmiljøene søke om status, uten at det er gjort noen overordnet vurdering av hva det er behov for. Behovet for nasjonale kompetansetjenester bør begrunnes i henhold til prioriteringsforskriften, og det bør klart gå fram at et nasjonalt kompetansemiljø vil gi pasienter, pårørende og helsetjenesten betydelig merverdi. En slik vurdering bør gjøres av de fire RHF-ene samlet. Veilederen som beskriver dagens styringssystem bør tydeliggjøres, og tjenestenes primære målgruppe må være mer fokusert enn i dag. I utgangspunktet skal tjenestene drive med kompetanseoppbygging i helsetjenesten, men det har etter hvert blitt slik at også pasienter, pårørende og allmennheten er målgrupper for kompetansetjenestene. Kriterier for opprettholdelse og avvikling av tjenester må komme på plass, og det må også avklares hvem som skal ta avgjørelsen om en tjeneste skal opprettholdes, avvikles evt. videreføres i en annen form, og hvem som skal være involvert i prosessen rundt en slik avgjørelse. Slike avgjørelser bør komme på bakgrunn av en gjennomgang på faglig grunnlag, dvs. i henhold til den medisinsk-faglige utviklingen og pasienter, pårørende og helsepersonells tilgang til relevant kunnskap, ikke bare som en systemrevisjon som kun sier noe om tjenestene drives etter regelverket.

Vedr. dokumentasjon av regional kompetansebygging: I utgangspunktet er det lagt til referansegruppene å forsikre seg om at regional kompetansebygging faktisk finner sted. Dette fungerer åpenbart ikke godt nok, og er trolig en for ambisiøs oppgave å legge på én enkelt person, jf. at det skal være én representant fra hvert RHF i referansegruppen. Det er likevel vanskelig å se hvilke andre metoder tjenestene kan benytte for å dokumentere at regional kompetansebygging har funnet sted, i alle fall ikke uten at det blir svært arbeidskrevende. Det som er blitt dokumentert over år, er hva tjenestene gjør for å bygge slik kompetanse, jf. kvalitetsverktøy, henvisningsrutiner, informasjonsvirksomhet og undervisning. Kravene til hvilke verktøy som skal være etablert innen f.eks. fem eller ti år kan gjerne tydeliggjøres. Det bør skilles mellom 1) verktøy rettet mot tjenestens målgruppe, og 2) verktøy som den enkelte tjeneste utvikler for å håndtere sine oppgaver (f.eks. kompetansespredningsplan). Det bør vurderes om det er hensiktsmessig å måle tjenestene på om de har gode, interne rutiner for hvordan de løser oppgaven. Det kan være mer hensiktsmessig å måle hva som kommer ut av tjenesten. De konkrete kravene må være nedfelt i veilederen, og de bør erstatte de bredt utformede oppgavene som ligger i veilederen i dag. Referansegruppenes organisering og oppgavespekter bør vurderes i sammenheng med dette.

Vedr. finansiering: Dersom det skal utvikles flere nasjonale kompetansetjenester i Norge, bør det være en form for øremerking av midler til disse. Hvis ikke vil ingen mindre helseforetak eller helseforetak som går med store underskudd, være i stand til å ta ansvar for nasjonale kompetansetjenester. Vi foreslår derfor en form for grunnfinansiering av disse tjenestene ved øremerking av midler i statsbudsjettet, som går til RHFene etter en nøkkel basert på antall eksisterende nasjonale tjenester og justeres etter hvert som gamle tjenester legges om og nye kommer til.