Lotte Lindstrøm eliassen

I forhold til punktet kompetansespredning:
De nasjonale tjenestene samler og bygger kompetanse der man i tjenesten er helt avhengig av tett dialog med nasjonale og internasjonale fagmiljøer for å følge med på de strømninger og endringer som fagfeltet, styringssystemer skaper. Dette samspillet i kompetanseoppbyggingen er essensielt for at både den nasjonale tjenesten skal videreføre, bygge og spre evidensbasert kunnskap, og for at fagfeltet skal se på tjenesten som en ressurs. Denne dialogen krever tid og krav til nettverksbygging og tjenesten er avhengig av velvilje fra fagmiljøet. Denne jobben legger også føringer for kompetanseoppbyggingen da man i denne dialogen fremmer spørsmålene; Hvilken kompetanse mangles? På hvilke nivå? Hva ønsker fagmiljøene at tjenesten skal bidra med?
Beslutningene rundt fokuset for kompetanseoppbygging og spredning til tjenesten utarbeides gjennom denne dialogen, registertall samt PROM/ PREM undersøkelser fra pasienter.
Tjenestene skal dekke områdene
1. Generering av ny kompetanse og oppfølging av evidensbasert forskning.
2. Implementering av kompetanse
3. Monitorering og dokumentering av bruken av kompetanse
Disse tre punktene krever tid og ressurser og fører til krav om prioritering. Å følge opp kravet om dokumentering om kompetansen er tatt i bruk er utfordrende. Fører økt kompetanse til endring i praksis som igjen fører til bedre pasientbehandling? Det er ikke fra direktoratet her lagt noen føringer i graden av hvordan man skal følge dette opp. Her ser vi at det er kan være alt fra deltakelse på kurs, spørreskjema og annen utadrettet aktivitet til register. Man vet fortsatt ikke om dette fører til positive endringer for pasientgruppen. Skal da tjenestene driver implementasjonsforskning? Det som etterspørres er i hvilken grad skal man måle kompetanseheving? Hvor mye ressurser skal en tjeneste bruke på dette opp mot de andre oppgavene med å bygge opp og implementere kompetanse?
Dette er ønsket beskrevet.
• Maler/ retningslinjer for dokumentering av kompetansespredning. I fellesmøtene mellom de nasjonale tjenestene og direktoratet har dette vært tema, men i stor grad har det vært opp til den enkelte tjeneste å finne veien selv.
• Redskap for dokumentering av kompetansespredning. Spesielt utfordrende når tjenestens målområdet er vidt og omfatter tverrfaglige profesjoner og oppgaver som går på tvers av helsetjenestenivåer. Nettbaserte løsninger som tjenestene kan benytte i fellesskap?