Lars Lien

Kategoriseringen som er foreslått er uheldig dersom det innebærer å skille forskning og kompetanseutvikling. Kompetanseutvikling bør være basert på solid forskning, men samtidig inkl. varierte kunnskapsformer. Kompetansetjenester bør ha et nært samarbeid med forskningsmiljøene innenfor det aktuelle fagfeltet. Egen forskning bør være praksisnær, i samarbeid med aktuelle tjenester og regionale kompetansesentra og være eksternt finansiert.
Det skille, som er introdusert, mellom opplæring og kompetanseutvikling, virker noe kunstig, og en tidsavgrensning lite hensiktsmessig hvis det ikke dreier seg om en helt avgrenset oppgave. Kompetanseoppbygging og erfaringsutveksling og drift av faglige nettverk bør sees i sammenheng ettersom formålet med nasjonale kompetansetjenester er å «sentralisere oppbygging av kompetanse innenfor et fagområde for å gi økt kvalitet og kompetanse i et helhetlig behandlingsforløp, og at dette foregår innenfor et faglig nettverk.»
I utgangspunktet anser en tidsavgrensning som problematisk på områder hvor det faktisk har vært behov for å etablere nasjonale kompetansetjenester. Hvorvidt 5-10 års tidsperspektiv kan være en realistisk tidshorisont må vurderes konkret innenfor hvert enkelt fag- og tjenesteområde og vil være avhengig av eksisterende kunnskapsstatus, kompetansesituasjonen, status i tjenestene og at det etableres et system for videreutvikling av kompetansen, som må være likeverdig i alle fire regioner. Kfr. beskrivelse av «nasjonalt nav».
Kategori 1 er beskrevet som en svært avgrenset tjeneste, og vil innebære en vesentlig innskrenkning i forhold til oppgavespekteret til dagens kompetansetjenester slik det er formulert i gjeldende forskrift, og vil vanskelig dekke behovene innenfor de fleste fagfelt. De færreste av dagens kompetansetjenester vil sannsynligvis plassere seg selv her.
Behandlingsmetoder og ulike verktøy er i stadig utvikling, det bør avklares hvordan det skal håndteres innenfor en kategori 1-ramme. Opplæringsbehov innenfor kategori 1 bør legges til en klinisk enhet, og det bør etableres et nettverk av samme type tjenester, slik at det blir en integrert struktur med opplæring og erfaringsutveksling. Etter vår vurdering passer ikke en slik begrenset virksomhet inn under den nasjonale kompetansetjeneste paraplyen.
Kategori 2 vil være hensiktsmessig for mange av dagens kompetansetjenester, men innenfor denne kategorien vil det være et bredt spekter av virksomheter. Noen vil være knyttet til enkelt sykdommer som MS, Familiær hyperkolesterolemi etc hvor målgruppen er distinkt og tilknytning i spesialisthelsetjenesten tydelig forankret, mens andre som NKROP er knyttet til vide fag –og tjenesteområder som inkluderer et bredt pasientspekter som finnes innenfor alle nivåer både vertikalt og horisontalt i helsetjenesten. Derfor vil det innenfor en kategori 2 være behov for ulik tilnærming til de ulike tjenestene avhengig av omfang og bredde.
Flere av tjenestene som f.eks. NKROP, passer egentlig ikke inn i noen av kategoriene med bakgrunn i at de favner store pasientgrupper med sammensatte behov. Vi tror at en modell med regional kompetanseoppbygging hvor den nasjonale kompetansetjenesten utgjør et nav uten spesifikk tidsbegrensing vil være formålstjenlig, men hvor evaluering av kompetansetjenesten selvsagt skal gjennomføres med tanke på formålstjenlighet.
NKROP får en rekke tilleggsoppgaver utover det tildelte mandat (gitt i forskrift med tilhørende veileder), hvor NKROP har bistått helsemyndigheter. Som eks. kan nevnes:
• Ansvaret for strategi for implementeringen av ROP-retningslinjen og utarbeidelse av ulike implementeringsverktøy (gap-undersøkelser, pasientmedierte tiltak, nasjonalt opplæringsprogram, informasjonsmateriell).
• Fra 2014 har NK ROP sammen med NAPHA hatt et implementeringsansvar for etableringen av ACT- og FACT-team i Norge: utarbeidelse av manualer og håndbøker, gjennomføring av nasjonalt opplæringsprogram, fidelityvurderinger, følgeforskning/evaluering, ledernettverk.
• Utvikling av nasjonal digital plattform for gap-undersøkelser innenfor rus- og psykisk helsefeltet
• Opplæring av leger i forskriving av vanedannende medikamenter og medikamenthåndtering i Barnevernet.
NKROP er også positiv til å få oppdrag fra flere departement/ direktorat på områder som kan ha stor betydning for ROP-brukere og bidra mer i utvikling av nasjonal politikk. Rop-feltet kjennetegnes av at det er bredt, komplekst og sammensatt og krever stor grad av tverrfaglig kompetanse. Og det er store mangler i både spesialisthelsetjenesten og kommunale tjenester. Kfr. nasjonalt tilsyn med tjenester til ROP-brukere.
Rop- brukere har ofte store problemer med selv å ta seg fram i helsetjenesten, delta i beslutninger og utilstrekkelig tilgang til informasjon om tilgjengelige tjenester. Mange har store levekårsutfordringer, redusert funksjonsnivå, betydelige lavere levealder enn gjennomsnitt i Norge, og mottar ikke helsetjenester for tilstander det finnes god behandling for.