Knut-Arne Wensaas

Innspill fra referansegruppen for Nasjonalkompetansetjeneste for funksjonelle magetarmsykdommer (NKFM).

Til referansegruppens sammensetning og funksjon
De fleste pasienter med funksjonelle magetarmsykdommer diagnostiseres og håndteres i primærhelsetjenesten og det har derfor vært naturlig med en bredt sammensatt referansegruppe hvor også fastlege er representert. NKFMs referansegruppe består av en av representant fra hver helseregion, brukerrepresentant, fastlege oppnevnt av Norsk forening for allmennmedisin og representant fra Norsk gastroenterologisk forening.
I mandat for faglige referansegrupper, revidert 7.11.2018, er det angitt at referansegruppens leder utpekes av helseforetaket som har ansvar for tjenesten. Vi er uenige i dette, og mener at referansegruppen selv velger sin leder. Videre er det angitt at leder må være en av de lokale representantene fra andre helseforetak enn der kompetansetjenesten er lokalisert. Dette er en uhensiktsmessig begrensing da referansegruppen for NKFM siden starten har vært ledet av fastlege.
De regionale representantene er tillagt visse oppgaver, men det er ikke angitt hva som er forventet arbeidsmengde og hvilket behov det vil være for frigjøring av tid og ressurser.

Til kompetansetjenestens virksomhet
Funksjonelle magetarmsykdommer rammer en stor andel av Norges befolkning, og hos mange har dette sykdom stor innvirkning på daglig sosial funksjon og arbeidsevne. Samtidig som forskningsfeltet er i eksplosiv vekst, blant annet med utvikling av metoder for analyse og manipulasjon av tarmens mikrobiota, står fagfeltet fortsatt svakt med innen spesialisthelsetjenestens utrednings- og behandlingstilbud. Kompetansetjenesten har utviklet nettsider, avholdt kurs, etablert nettverk hvor alle regioner er representert, og pilotert og bygget opp behandlingstilbud som kan innføres på alle sykehus. Pasientskolen som er utviklet av NKFM er fritt delt med landets HF. Den er utviklet videre som en interaktiv internettbehandling med kvalitetssikret informasjon og undervisning i en fremtidsrettet og lett tilgjengelig form som vil kunne nå store pasientgrupper også utenfor spesialisthelsetjenesten. Det foreligger et klart behov for å opprettholde kompetansetjenesten slik at arbeidet som er utført så langt kan videreføres og kompetansen kan styrkes og videreutvikles i alle helseregioner. Styrking av kontaktnett mellom helseregionene og mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, styrkning av kompetansen for tolkning og implementering av avansert forskning med utvikling av veiledere for diagnostikk, behandling og pasientforløp, bør være prioriterte oppgaver.

Til øvrige helseforetaks forpliktelser
Opprettelse av en nasjonal kompetansetjeneste følger av vedtak hvor man er blitt enige om at det er behov for å styrke kompetansen på det aktuelle fagfeltet. Det er naturlig at det er fokusert på kompetansetjenestens organisering og oppgaver, men vi savner en klargjøring av hvilke krav og forventninger som stilles til helseforetakene utenfor der hvor kompetansetjenesten er lokalisert. Kompetanseoverføring og kompetansebygging regionalt vil være avhengig av lokal tilrettelegging. Dersom kompetansetjenesten skal kunne få gjennomslag i andre HF er det viktig at den regionale representanten for referansegruppen har mandat til å påvirke virksomhetenes organisering og retningslinjer.