Ingvild Marie Dokmo

Det er fornuftig å skille mellom funksjon opplæring og funksjon kompetanseoppbygging. Det vil gi mer forutsigbarhet for tjenesten ved opprettelse, og det bør utvikles klare forventninger/krav for hva de ulike tjenestene i hver kategori skal oppnå, innenfor hvilken tidshorisont allerede før etablering. På de områder der det er permanent behov for samarbeid/kompetansespredning bør det vurderes om dette opprettes som noe annet enn en nasjonal kompetansetjeneste. Det må da være klare krav til hvilken organisering og struktur slike funksjoner skal ha, finansiering, rolleavklaring og eierskap. De tjenester som avvikles som nasjonale tjenester, må også avklares i hvilken form de skal omorganiseres. Det må være tydelig hvem som skal ha ansvar for en slik avvikling, hvem som skal være involvert i en slik prosess og hvordan dette skal driftes videre.
Mye av kompetansespredningen som gjøres i dag fungerer bra, men er vanskelig målbart. Mange tjenester gjør mye, men kan vanskelig dokumentere effekten av det de har gjort. Det som kan dokumenteres er hva tjenestene gjør for å bygge opp kompetanse i alle regioner (kvalitetsverktøy, henvisningsrutiner, informasjonsvirksomhet (nettsider, kurs, konferanser, m.v.), og undervisning. Det anbefales derfor at dette opprettholdes på samme måte som i dag, men at det utformes konkrete krav om hvilke verktøy (og evt. virkemidler) som skal være etablert innen f.eks. fem eller ti år. Verktøy og metoder bør være varige og lett tilgjengelig. Det vil muligens være mer hensiktsmessig å måle på hvilke systemer/verktøy for kompetansespredning tjenesten har, og hvordan dette er spredt til målgruppen/regionene. Kravene for dette må komme tydelig fram i veilederen.