Ingrid Bergliot Helland

Høsten 2018 foretok Nasjonal kompetansetjeneste for habilitering av barn med spise- og ernæringsvansker en spørreundersøkelse blant landets barneavdelinger og barnehabiliteringstjenester (https://oslo-universitetssykehus.no/fag-og-forskning/nasjonale-og-regionale-tjenester/nasjonal-kompetansetjeneste-for-habilitering-av-barn-med-spise-og-erneringsvansker/om-oss#nyheter). Kort resymert viser undersøkelsen at det fortsatt er behov for mer fagkompetanse på området. De fleste av respondentene er godt/svært godt fornøyd med tjenestene fra kompetansetjenesten. Det fremheves at det er behov for et sted å ta kontakt for veiledning om spesielle/vanskelige saker. Det er videre ønske om et nasjonalt samarbeid (nettverk), spesielt for å utvikle nasjonale standarder/kliniske veiledere for utredning og behandling, samarbeid om forskning og deling av forskningsresultater/fremme evidensbasert praksis og konsensus om terminologi og klassifisering av spise- og ernæringsvansker.

Selv om enkelte større helseforetak har bygget opp en god kompetanse innenfor fagfeltet, ser vi også at dette plutselig blir borte når nøkkelpersoner forsvinner (jfr St Olav og Kalnes hvor tverrfaglige spiseteam har ligget nede i flere år). Fagfeltet er i liten grad prioritert hverken av helsepolitikere, ledere av helseforetakene eller ledere ved universitet og høyskoler. En bør også stille spørsmål ved om fagmiljøene regionalt/lokalt er store nok til å forvalte og videreutvikle den desentraliserte kompetansen uten støtte fra et mer nasjonalt drevet nettverk. Ut fra dette mener vi at det fortsatt er behov for en nasjonal tjeneste innenfor vårt fagfelt. Det er rimelig å tenke seg at tjenesten i fremtiden kan fungere som et nasjonalt fagnettverk/ressurssenter. Det er imidlertid uklart for oss hva en omorganisering fra en nasjonal kompetansetjeneste til et nasjonalt fagnettverk/ressurssenter vil innebære. Det er ikke sagt noe om styringen av dette vil overføres fra HDir til helseregionene, og hva dette i så fall vil innebære. Pasientgruppen vi representerer er en nedprioritert gruppe i helseforetakene, og vi frykter at en omorganisering vil true ressurssituasjonen. For at dette skal fungere, må det avsettes øremerkede midler til fagnettverkene (se over). I tillegg må ledelsen i de regionale helseregionene få klare føringer for hvordan pasientgruppen må håndteres ved de lokale helseforetakene, f.eks gjennom oppdragsdokumenter. Tilsvarende må universiteter og høyskoler få klare føringer om at det er behov for mer kompetanse på dette fagfeltet.
Dersom det avsettes øremerkede midler, vil en også forvente at det må rapporteres på dette, kanskje på en liknende måte som de nasjonale kompetansetjenestene gjør, og at nettverket har en referansegruppe med representanter fra alle regioner.