Hilde M. Wangen Aasarmoen

Nasjonal kompetansetjeneste for revmatologisk rehabilitering (NKRR) støtter Helse- og Omsorgs-departementets (HODs) vurdering av at det er behov for å evaluere styringssystemet for de nasjonale kompetansetjenestene. NKRR ser behov for at systemet med regelmessig rapportering videreføres, og at rapporteringen revideres i samarbeid med de nasjonale tjenestene. I nåværende styringssystem rapporterer tjenestene årlig om egen virksomhet, men det har vært uklart hvilke kriterier som legges til grunn for tilbakemeldingene som gis fra Helsedirektoratet. De senere årene har kompetanseplan, resultatmål og system for å dokumentere resultatoppnåelse og effekt av tjenesten blitt etterspurt, uten at det er gitt veiledning for hvordan dette skal rapporteres. Det er, for eksempel, ikke definert hvorvidt effekt av tjenesten og resultatoppnåelse skal måles på sluttbrukernivå (pasienter/pårørende) eller på tjenestenivå (helsepersonell/tjenester). Det er viktig at styringssystemet er enkelt og forutsigbart, og at HODs forventinger og krav til rapportering beskrives eksplisitt og tydelig.

NKRR mener det er behov for å klargjøre innholdet i begrepet kompetanse. I våre innspill legger vi til grunn at kompetanse omfatter teoretisk og forskningsbasert kunnskap, holdninger og praktiske ferdigheter som er nødvendige for å utøve kunnskapsbasert praksis i møte med komplekse krav, situasjoner og utfordringer i helsetjenesten. Ny kunnskap, politiske føringer, endringer i befolkningssammensetning og teknologisk utvikling (f.eks. nettbaserte intervensjoner, medisinsk avstandsoppfølging og egenrapportering) skaper stadig endrede behov for kompetanse. Hva som vurderes som god forebygging, diagnostikk, behandling og rehabilitering er i konstant endring, og kompetanse på dette feltet er ikke noe man tilegner seg en gang for alle. Det er derfor nødvendig å legge en dynamisk forståelse av kompetanse til grunn når styringssystemet skal endres. Videre er det ønskelig med en konkretisering av hva som ligger til grunn for å definere et fagområde som ‘ikke lenger kompetanse-svakt’.

Regional kompetanseoppbygging er sentralt i kompetansetjenestenes mandat. Slik oppbygging kan dokumenteres gjennom registrering av deltagelse i kompetanse-oppbyggende aktiviteter, slik som interaktive webinarer, nettbaserte kurs og fagmøter, samt gjennom å loggføre bruk av nettsider med oppdaterte fagressurser og behandlingsanbefalinger. Videre er undervisning av helsepersonell ved forskjellige utdanningsinstitusjoner og regionale og nasjonale kurs og konferanser nyttig i den regionale kompetanseoppbyggingen. Ved å ta i bruk kvalitetsindikatorer som måler struktur, prosess og/eller resultater kan effekter av kompetanseoppbyggingen evalueres, men dette fordrer en avklaring av hvilket nivå (sluttbruker eller tjenestenivå) det skal måles på Samtidig er det viktig å sikre likeverdig tilgjengelighet til kunnskap og kompetanse for hele landet. Dette forutsetter et nasjonalt «nav» som samler, utvikler og formidler oppdatert kunnskap og koordinerer regionale og lokale nettverk. Slike nasjonale nav forebygger utvikling av forskjeller i tilgjengelighet og kompetanse og bidrar til å sikre likeverdig og god kvalitet i behandlingstilbudet for pasienter i alle deler av landet.