Helene Helgeland

INNLEDNING Det fremkommer i Helsedirektoratets (Hdir) femårsevaluering i 2018 at mange kompetansetjenester ikke har lykkes i å etablere egne kvalitetssystemer og systemer for å dokumentere effekt av arbeidet vi driver. I etterpåklokskapens lys ser vi tydelig at vi kunne ha vært mer ansvarlig for å skaffe oss slik kunnskap. På den annen side, har det vært mangelfull kommunikasjon mellom de ulike aktørene mht kompetansetjenestenes behov for støtte og opplæring i kvalitetsforbedringsarbeid og Hdirs forventninger til tjenestene om å inneha slik kompetanse. Vi anser dette som en felles utfordring og ansvar for de nasjonale tjenestene, helseforetakene, Hdir og Helse og omsorgsdepartementet (HOD).

Vår kompetansetjeneste har ikke kompetanse til å vurdere hvilke endringer som trengs i dagens styringssystem overordnet sett, men vil gjerne peke på noen områder med udekkede behov.
Det er behov for:

EN FORENKLING AV STYRINGSSYSTEMET Styringssystemet som til nå har vært benyttet, har vært formidlet i et byråkratisk språk som er vanskelig å forstå. Resultatet har blitt at kompetansetjenestene og Hdir har snakket forbi hverandre gjennom flere år. Det er behov for et godt definert, forståelig og anvendelig rammeverk.

SKOLERING Ansatte i de ulike kompetansetjenestene er erfarne og kompetente fagpersoner, klinikere og ildsjeler, men med liten eller ingen skolering i kvalitetsforbedringsarbeid. Ansatte i tjenestene trenger innsikt i forbedringsmetodikk slik at tjenestene greier å finne målbare indikatorer som reflekterer kvalitet på arbeidet vi utfører.

ANDRE MÅLINGSSYTEMER Det finnes p.t. ikke noen god måte å rapportere faglig innhold og kvalitet i det arbeidet kompetansetjenesten utfører. (At det f.eks. undervises eller etableres forskningsnettverk sier ingen ting om kvaliteten på arbeidet som utføres.) Det er derfor behov for at dette inkluderes i målesystemene.

ET REALISTISK NIVÅ MHT DOKUMENTASJON AV EFFEKT Psykosomatisk medisin barn og unge er et av de mest kompetansesvake og minst prioriterte fagområdene i Norge. Å bygge opp kompetanse nasjonalt er et omfattende og tidkrevende arbeid – til dels fordi mange av fagmiljøene selv i liten grad prioriterer eller etterspør dette. I tilbakemeldinger på årsrapporter fra Hdir etterspørres dokumentasjon på at arbeidet vi gjør kan vises i endret klinisk praksis nasjonalt. I den tidlige fasen av vårt arbeid er det en utfordring å finne konkrete, avgrensede indikatorer som kan si noe om effekten av arbeidet.