Navn: | Helene Helgeland |
Tittel/stilling: | Barne- og ungdomspsykiater, leder av Nasjonal kompetansetjeneste for alvorlige psykosomatiske tilstander hos barn og unge |
Kategori: | Innspill til kategorisering av kompetansetjenester |
I HOD sin presentasjon for de nasjonale tjenestene i april i år ble det foreslått at eksisterende nasjonale kompetansetjenester skulle videreføres i flere kategorier:
1. Kompetansetjeneste med
a) Funksjon opplæring (avgrenset oppdrag, nasjonal kunnskapsutvikling, 5 års tidshorisont)
b) Funksjon kompetanseoppbygging av kompetansesvakt område (nasjonal kompetansespredning, ca. 10-15 år tidshorisont)
2. Faglige/organisatoriske nettverk eller nav – langsiktig karakter – nasjonale faglige nettverk
3. Nasjonale kunnskapssentra ansvarlig for fagutvikling, metodeutvikling, forskning)
I dagens innspillsmulighet åpnes det imidlertid bare opp for å kommentere de to kategoriene for kompetansetjenester (alternativ 1a og 1b), uten at det er sagt noe om rammevilkårene for de øvrige kategoriene (2 og 3).
Det høres rimelig ut at vi fortsatt skal ha nasjonale kompetansetjenester i tråd med HODs forslag. At man differensierer mellom funksjon opplæring (1a) og funksjon kompetanseoppbygging (1b) virker hensiktsmessig.
Det er imidlertid noen utfordringer knyttet til alternativ 1b. At det på sikt etableres kompetente fagmiljøer regionalt fordrer at disse miljøene klarer å forvalte og utvikle kunnskapen videre over tid. Klarer de ikke det, vil en avvikling av tjenestene innebærer en risiko for at helsetilbudet til pasientgruppen vi representerer forringes. Mange av tjenestene arbeider opp mot pasientgrupper som lett blir salderingspost i helseforetakenes budsjetter – noe som gjenspeiles i kvaliteten på helsetjenestetilbudet de får. Det å ha en varig, nasjonal tjeneste (f. eks. et fagnettverk) kan motvirke dette og sørge for at det lokale hjelpeapparatet fortsetter å holde seg faglig oppdatert og yte god behandling til denne pasientgruppen.
Vi mener derfor at det må være mulig å omorganisere kompetansetjenestene til et fagnettverk/ressurssenter innen den nevnte rammen på 10-15 år. For at disse skal fungere, er det nødvendig med øremerkede midler som sikrer kompetanseoppbygging/vedlikehold av egen kompetanse (både akademisk og klinisk). Det må være midler for fortsatt drift mht kompetansespredning. Det kan også være behov for en nasjonal enhet som regionale/lokale miljøer kan henvende seg til ved behov.