Helene Helgeland

Nasjonal kompetansetjeneste for alvorlig psykosomatiske tilstander hos barn og unge tilhører gruppen av kompetansetjenester med funksjon kompetanseoppbygging.
Vi har imidlertid en klar oppfatning av at det på sikt vil være behov for å omorganisere vår tjeneste slik at den fungerer som et varig nasjonalt fagnettverk/ressurssenter. Vi har liten tro på at fagområdet vi representerer vil bli ivaretatt og videreutviklet på en god måte uten at noen har et nasjonalt ansvar og koordinerende perspektiv.
Flere forhold vil påvirke når en slik omorganisering kan skje. Til tross for en gryende positiv utvikling, så er psykosomatikk som fagfelt ennå ikke blitt et definert satsingsområde verken for helsepolitikere, ledere av de regionale helseforetakene eller ledere ved universiteter og høyskoler i dag. Dette får vesentlige implikasjoner for omfanget og varigheten av arbeidet som kompetansetjenesten må nedlegge mht kompetanseoppbygging nasjonalt. Det er også vesentlig å stille spørsmål om fagmiljøene regionalt klarer å forvalte og videreutvikle den desentraliserte kompetansen uten støtte fra et mer nasjonalt drevet fagsenter.
Det finnes i dag regionale fagmiljøer innen psykosomatisk medisin ved flere av de store sykehusene. Imidlertid er miljøene små, sårbare og avhengig av iherdig arbeid utført av ildsjeler. For å lykkes med nasjonal kompetanseoppbygging må det etableres systemer som forvalter kompetansen videre. En mulighet er å videreutvikle de allerede eksisterende fagmiljøene til varige, tverrfaglige fagmiljøer – «brohoder» – i regionene. Vår tjeneste vil ha en sentral rolle i dette. Skal man lykkes, må det imidlertid være vilje og ressurser i ledelsen ved de regionale helseforetakene mht å ta ansvar videre.
Alle fagrepresentantene i kompetansetjenestens Referansegruppe kommer fra fagmiljøer med kompetanse innen psykosomatisk medisin. Kompetansetjenestens arbeid med å desentralisere kompetanse vil bli betydelig styrket hvis referansegruppen og fagmiljøene de representerer regionalt knyttes sterkere til tjenesten. Både medlemmene og fagmiljøene må få tydeligere forpliktelser regionalt i forhold til arbeidet tjenesten skal gjøre. Det er dag et stort utviklingspotensial med tanke på ressurser og vilje ved de regionale helseforetakene med hensyn til å legge til rette for og støtte referansegruppens representanter i sitt arbeid.
Kommentarer vedr endringer i dagens styringssystem
Det er uklart for oss hvilke konsekvenser det får når ansvaret for styringen av kompetansetjenestene nå overføres fra Hdir til de regionale helseforetakene de tilhører. En mulig risiko er at ressurssituasjonen blir truet fordi pasientgruppen vi representerer er en nedprioritert gruppe i helseforetakene og at vi i dag ser liten endring med hensyn til dette. Dersom det ikke følger øremerkede oppdrag fra departementet til regionale helseforetakene mht å styrke tilbudet til denne pasientgruppen, anser vi det som usannsynlig at det vil skje en reell forbedring. Ledelsen i regionale helseforetakene må få klare føringer for hvordan denne pasientgruppen bør håndteres, og de må måles på kvaliteten på tjenestene de utfører. Det må legges inn føringer for målrettede tiltak for kompetanseheving, faglige retningslinjer, gode pasientforløp og systematisk forbedringsarbeid med tilhørende evaluering av effekt.
Mulige ulemper ved å overføre styringen til helseforetaket kompetansetjenesten tilhører, er bl.a.:
a) Manglende opplevelse av ansvar for fagområdet i et nasjonalt perspektiv og mangelfull koordinering med de andre regionale helseforetakene i landet, og b) Et ensidig fokus på spesialisthelsetjenestens behov på bekostning av andre viktige aktører som f.eks. kommunehelsetjenesten og utdanningssektoren innen universitet og høyskoler.
For å bøte på dette mener vi at Helse- og omsorgsdepartementet må ha en nasjonal koordinerende rolle opp mot hele helsetjenesten (inkl. spesialist- og kommunehelsetjenesten); f.eks. da gjennom Oppdragsdokumenter. Tilsvarende må høyskoler og universiteter få klare føringer slik at det utdannes helsepersonell og fagpersoner med tilstrekkelig kompetanse på fagfeltet. Per i dag er utdanningstilbudet innen vårt fagområde (psykosomatisk medisin) tilnærmet ikke-eksisterende. I lys av dette blir Oppdragsdokumentene fra departementet til de regionale helseforetakene og utdanningssektoren av avgjørende betydning for at kompetansetjenesten skal lykkes i vårt arbeid.