Guido Alves

Styringssystemet for de nasjonale kompetansetjenestene er i dag fordelt på Helse- og omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet og de regionale helseforetakene. Tjenestenes referansegrupper inkluderes i styringssystemet og er med på å sikre et nasjonalt perspektiv på aktiviteten, gjennom å fungere som informasjonskanaler ut til regionene, samt at de sikrer regional påvirkning av den nasjonale tjenesten i form av innspill til hvordan tjenesten drives, utarbeidelse av ulike publikasjoner og kvalitetsverktøy.

I eksisterende styringssystemet evalueres tjenestene på bakgrunn av årsrapport der en oppgir gjennomført aktivitet innen formidling, undervisning og forskning siste år, samtidig som en bes om en egenvurdering av tjenestens aktivitet opp mot oppgavespekteret (mandatet) i forhold til tjenestens resultatmål. Rapportene har vært relativt klare og lette å forholde seg til, med mindre endringer i årene som har gått. Den senere tid har en imidlertid i større grad blitt bedt om å dokumentere kompetanseheving regionalt, også opp mot kompetansespredningsplanen tjenesten har utarbeidet. Dette reiser noen sentrale spørsmål om hvordan en kompetansespredningsplan skal utformes og hvordan en skal dokumentere kompetansespredning. For oss hadde det vært ønskelig med en konkretisering av dette fra Helsedirektoratets side.
Kompetansen innen bevegelsesforstyrrelser er i kontinuerlig utvikling, slik den også er for mange andre kroniske og komplekse sykdomsgrupper. Prosjekttankegangen som ligger bak et forslag til nytt styringssystem virker lite forenlig med dette (se også punkt 3). En ser et stadig behov for ny og oppdatert kunnskap i fagfeltet, og dermed er det nokså vanskelig å tidfeste måloppnåelsen på spredning av kompetanse.
Opprettelse av et mer direkte kontaktpunkt mellom tjenestene og Helsedirektoratet vil potensielt styrke styringssystemet. Dette kan for eksempel være i form av årlige møter, for effektivisering gjerne med flere tjenester som ligner hverandre. Dette kan sikre gjensidig forståelse for overordnet mål og oppgavespekter for tjenestene, og tilhørende dokumentasjon av måloppnåelse. Dette vil potensielt være en arena for innspill om endringer og forbedringer i drift av tjenesten.

Det er utfordrende å dokumentere regional kompetanseoppbygging, men behovet for slik dokumentasjon anerkjennes. Det fremstår likevel uklart hvordan dette ønskes gjennomført. Ønsker en å måle økt kompetanse hos tjenesteutøver, eller skal man måle kvalitet i tjenesten hos sluttbruker? Det er vanskelig å pålegge referansegruppen, som er våre regionale representanter, arbeid i forbindelse med dokumentasjon av kompetansespredning i regionene. Et verv i referansegruppen er ulønnet, frivillig og dugnadsbasert, og slik dokumentasjon vil være ressurskrevende og utfordrende. Sluttbrukeren er i mange tilfeller vanskelig å nå. Å måle på tjenesteutøver har også sine utfordringer, da man er prisgitt måletidspunkt, gode måleverktøy og velvilje fra tjenesteleverandør. Medisinske kvalitetsregistre er viktige redskaper for å måle kvalitet i helsetjenesten, men det er tids- og ressurskrevende å bygge opp disse, og valide mål er vanskelig oppnådd før etter mange års drift. Mange tjenester har som følge av dette etterspurt retningslinjer for kompetansespredningsplaner og dokumentasjon av kompetanseoppbygging. Vi ber om tydeligere føringer på hvordan en kompetansespredningsplan skal utformes, hva som skal måles av kompetanse, hvordan det skal måles og på hvilket nivå målingene skal foregå. Oppdragene bør være av langsiktig art, og ikke endres hyppig. På bakgrunn av klare retningslinjer blir det lettere for oss som tjeneste å rapportere på ønsket måloppnåelse. Mer standardiserte målevariabler, eller kvalitetsindikatorer om man vil, gjør sammenlikning av tjenester/sykdomsgrupper enklere og styringssystemet lettere å håndheve.