Frederik Kragerud Goplen

Systemet for overvåking av tjenestenes aktivitet (opp mot oppgavespekteret i forskriftens §4-6) fungerer godt i dag og behøver ikke å endres. Høy aktivitet innen undervisning, forskning, medieoppslag, kvalitetsverktøy mv bør fortsatt tillegges stor vekt i vurderingen av tjenestene.

Systemet for overvåking av kvalitet (opp mot forskriftens §4-5 med krav om «økt kvalitet i et helhetlig behandlingsforløp innen rimelig tid») fungerer ikke godt nok og bør revideres. Mange av tjenestene mangler valide kvalitetsindikatorer og verktøy til å måle disse. Det er viktig at det ikke brukes mer tid og ressurser på dokumentasjon enn på gjennomføring av kompetansespredning. Veilederen bør oppdateres og sentrale kompetansemiljøer bør bygges opp for å sikre at tjenestene får tilgang til de nødvendige verktøyene for å måle kvalitet innenfor sitt fagområde.

Systemet for avvikling av tjenestene er i dag uklart. Det er behov for klarere retningslinjer. Mange av tjenestene ble opprettet før dagens forskrift trådte i kraft. Noen var definert som kompetansesentre uten noen plan for avvikling. Den årlige rapporteringen har premiert høy aktivitet med blant annet opprettelse av registre, faglige nettverk og kvalitetsverktøy som ikke kan eller bør avvikles. Samtidig har Helsedirektoratet i stadig større grad påpekt at tjenestene skal avvikles når de har oppnådd sine resultatmål. Tjenestene har selv fått oppgaven med å definere disse resultatmålene og rapportere årlig måloppnåelse. Den helhetlige gjennomgangen viser at dette systemet ikke fungerer. Høy måloppnåelse bør ikke brukes som et kriterium for avvikling av tjenestene. Dette er heller ikke i tråd med forskriftens §4-1 der det kun står at avvikling kan skje dersom vilkårene som lå til grunn for godkjenningen av tjenesten ikke lenger er tilfredsstilt eller det ikke lenger er behov for å opprettholde tjenesten.

Oppnådde målsetninger om økt kvalitet og kompetanse bør ikke tolkes som at det ikke lenger er behov for å opprettholde en sentralisert kompetansetjeneste. Den medisinske utviklingen og den stadige utskiftingen av medisinsk personell tilsier at det innen noen områder må arbeides kontinuerlig med kompetansespredning på ubestemt tid. I noen tilfeller kan fagmiljøene lokalt være for små og sårbare til at det er realistisk og kostnadseffektivt at dette arbeidet skal desentraliseres. De nasjonale tjenestene har ikke ressurser eller myndighet til å ruste opp de regionale fagmiljøene slik at disse kan videreføre kompetansetjenestens oppgaver. Når lokale fagmiljøer av ulike grunner ligger nede, kan det være avgjørende for pasientbehandlingen at det finnes sterkere miljøer sentralt.

Styringssystemet bør i fremtiden prioritere tydelighet og forutsigbarhet for tjenestene. Dersom en tidsavgrensning til 5 eller 10 år ønskes, bør dette kommuniseres tydelig ved å definere tjenestene eksplisitt som prosjekter, og finansieringen bør være begrenset til prosjektperioden. Kompetansetjenester bør likevel fortsatt kunne opprettes innenfor områder der det antas å være et varig behov for kompetansespredning.

For de eksisterende tjenestene bør avvikling baseres på en konkret 5-årlig vurdering av behovet for tjenesten og nytteverdien av aktivitetene tjenesten driver. Det må også vurderes i hvilken grad det er realistisk og hensiktsmessig å desentralisere virksomheten. Vurderingen bør skje gjennom jevnlige dialogmøter mellom hver enkelt tjeneste og Helsedirektoratet der referansegruppe med brukerrepresentanter og representanter fra det ansvarlige helseforetaket er til stede. Avvikling må skje på en forsvarlig måte av hensyn både til personell og til videreføring av viktige delfunksjoner/-oppgaver som tjenestene er ansvarlig for. Tjenester som kan vise til høy nytteverdi og aktivitet innenfor et fagområde der det er stort behov for kompetansespredning, og der desentralisering ikke er hensiktsmessig, bør ikke avvikles.