Dyrevernalliansen

Christian Danielsen
Dyrevernalliansen

Dyrevelferdsutfordringer i norsk landbruk
Når store mengder kjøtt, egg og melk skal produseres til lavest mulig pris, forutsetter det blant annet avl for høy ytelse og mange dyr på lite areal. Driftsformer basert på disse forutsetningene kan påføre dyrene adferdsforstyrrelser, skader og sykdommer. Intensivt dyrehold er også ensbetydende med mange dyr på lite areal, og det ofte begrenset hvilke miljøberikelser som kan settes inn. I tillegg er det rasjonelt å skille produksjonsdyrene fra hverandre etter kriterier som alder, størrelse og kjønn. Norske husdyr lever derfor i miljøer som i liten grad tilgodeser sosiale behov, behov for bevegelse og andre artstypiske behov. Som konsekvens av at naturlige behov ikke tilfredsstilles, kan dyrene utvikle adferdsforstyrrelser og apati.

Dyrevernalliansen mener at en vurdering av den norske produksjonsstrukturen og de finansielle støtteordningene til matproduksjon også må adressere velferdsutfordringer hos produksjonsdyrene. Norsk landbruk er i dag både strengt regulert og tungt subsidiert. For å få til et reelt velferdsløft for dyrene som trenger det aller mest, vil det være nødvendig å gjennomføre endringer på systemnivå, og ikke utelukkende i regelverket for dyrehold. Det samme vil være tilfellet dersom norsk matproduksjon i større grad skal lykkes med å nå andre sentrale bærekraftsmål innenfor matsikkerhet, helse og miljø.

EUs arbeid med Farm to Fork-strategien baserer seg på en slik helhetlig tankegang. Arbeidet med å skape et mer bærekraftig matsystem blir her sett i sammenheng med behovet for å forbedre dyrevelferden hos produksjonsdyrene. Det vil særlig være behov for å endre innretningen på statlige støtteordninger til matproduksjon, ettersom disse i for liten grad stimulerer til mer bærekraftig husdyrhold. Det finnes eksempelvis ingen tilskudd som belønner konvensjonell drift med dyrevelferd utover offentlige minstekrav. Konsekvensen er at det store flertallet av norske bønder tilpasser driften etter minimumskravene i regelverket for dyrehold, og at vi får en utvikling mot større gårder med et mer intensivt dyrehold.

Som en del av Farm to Fork-strategien har EU-kommisjonen varslet at dyrevelferdsregelverket i unionen skal gjennomgås og oppdateres i tråd med moderne kunnskap om dyrenes behov. Til sammenligning har norske myndigheter vært betydelig mer avventende. Mye av norsk dyrevelferdsregelverk har stått relativt uendret de siste 20-30 årene. Regjeringen valgte også å legge til side en rekke faglige anbefalinger til forbedringer i regelverket for dyrehold i den nylig fremlagte dyrevelferdsmeldingen. Erfaringene viser at dersom dyrevelferden skal heves i tråd med faglige anbefalinger, vil det være behov for strukturelle endringer på systemnivå.

Landbruksstøtten bidrar ikke til bedre bærekraft
De samlede subsidiene til norsk landbruk i 2023 er beregnet til å være om lag 37 milliarder kroner. Dette inkluderer både direkte subsidier, som tilskudd, og indirekte subsidier, som redusert skatt, sparte avgifter og importvern. Av denne støtten går om lag 83 prosent til å støtte produksjon av melk, egg og kjøtt, og kun 17 prosent til å støtte produksjon av plantevekster.[1]

Hele 58 prosent av subsidiene til landbruket går til å støtte kjøttproduksjon. Dette fordeles mellom storfekjøtt (30 prosent), sau- og lammekjøtt (18 prosent), svinekjøtt (7 prosent) og fjørfekjøtt (3 prosent). I tillegg går 24 prosent av subsidiene til produksjon av melk. Produksjon av grønnsaker mottar kun 3 prosent av støtten.[2] Subsidiene fra myndighetene gjør at maten blir billigere for forbrukerne enn hva produksjonskostnadene skulle tilsi, og dette stimulerer til økt forbruk. Det er dermed liten tvil om at dagens subsidiepolitikk bidrar til å vri forbruket vekk fra frukt og grønt og over på kjøtt, egg og meieriprodukter.

Dreiningen mot mer intensiv volumproduksjon i landbruket har også medført en utvikling over tid med mindre bruk av beiteressurser og en økning i forbruket av kraftfôr. Selv om beitedyr ofte fremstilles som bærekraftige bidragsytere i landbruket, spiser norske drøvtyggere i dag samlet sett mer av kraftfôret vårt enn svin og fjørfe. Drøvtyggerne står også for om lag en tredjedel av soyaforbruket.[3] Gjennom å aktivt tilrettelegge for mer ekstensive driftsformer, kan kraftfôrforbruket reduseres og beiteressursene utnyttes langt bedre enn i dag.

Om lag 90 prosent av matjorden i Norge brukes til kjøtt- og melkeproduksjon, og hoveddelen av norsk korn brukes i dag til dyrefôr. Likevel har norsk husdyrproduksjon gjort seg avhengig av fôrimport. En rapport som Dyrevernalliansen bestilte i 2020 avdekket at årlig import av soyaprotein til norske husdyr legger beslag på om lag 550 000 dekar med jordbruksareal i utlandet. Det utgjør et areal tilsvarende 77 000 fotballbaner.[4] Ifølge tall fra Landbruksdirektoratet, importerer vi i dag nær en million tonn råvare til produksjon av kraftfôr til husdyrene våre.[5]

Det er derfor en feilslutning å anta at en redusert produksjon av kjøtt, egg og melk nødvendigvis vil være ensbetydende med et fall i Norges samlede matproduksjon. I praksis ser vi at produksjon av animalske matvarer ofte fortrenger produksjon av plantevekster. Det er anslått at om lag halvparten av jordbruksarealet i Norge er egnet til å dyrke plantevekster.[6] Studier har vist at det er mulig å dyrke mer enn syv ganger mer erter og åkerbønner enn i dag, og at det er mulig å dyrke oljevekster på et åtte ganger større areal enn i dagens produksjon.[7] Det potensielle arealet for dyrking av potet og grønnsaker er også anslått til å være seks til syv ganger større enn dagens areal. Vi kunne altså trolig hatt fem til seks ganger høyere produksjon av poteter og grønnsaker enn i dag.[8]

Dyrevernalliansen anerkjenner at mange av de mest tiltrengte dyrevelferdstiltakene, som for eksempel økt areal, vil ha en betydelig kostnad. Selv om myndighetene kan bidra til å redusere kostnaden for den enkelte bonde gjennom tilskudd og statlig investeringsstøtte, vil hoveddelen av denne kostnaden trolig måtte bæres av markedet, noe som kan bidra til lavere etterspørsel. Isolert sett vil dermed et økt velferdsnivå innebære at produksjonsvolumet trolig vil reduseres på flere gårdsbruk.

Samtidig er det viktig å påpeke at alle de historiske krisene i landbruket har bunnet i for mye produksjon, og ikke for lite. Ingen aktører i landbruket er tjent med overproduksjon, og tiltak som isolert sett bidrar til å få ned overproduksjonen vil gi bedre balanse i markedet. Når markedsbalansen er bedre, har bonden bedre mulighet til å få anstendig betalt for det hen produserer. Ergo er det ikke gitt at velferdstiltak som bidrar til å redusere produksjonsvolum nødvendigvis vil påvirke bondens inntektsmuligheter negativt.

Det er heller ingen automatikk i at lavere produksjon medfører en reduksjon i antall årsverk i landbruket. Historisk sett har sammenhengen snarere vært det motsatte. Den langsiktige trenden har lenge vært har vært at stadig flere gårdsbruk legges ned og at færre bruk produserer stadig mer. Fremfor å ha som mål at stadig større volum skal produseres på hvert enkelt gårdsbruk, bør norske myndigheter legge til rette for at dagens gårdsbruk kan produsere mat i tråd med ressursgrunnlaget på en bærekraftig måte. Dette innebærer blant annet at maten må produseres i tråd med forbrukernes forventninger til god dyrevelferd.

Dagens høye kjøttforbruk er ikke bærekraftig
Det gjennomsnittlige kjøttforbruket i befolkningen er uforenelig med alle faglige råd relatert til både ernæring, bærekraft og klima. Fra 1990 til 2023 økte kjøttforbruket i Norge fra 54 til 73,3 kilo per person.[9] Ifølge Norkost 4 spiser hver nordmann i dag i gjennomsnitt 623 gram rødt kjøtt per uke. Hele 72 prosent av menn og 49 prosent av kvinner spiser mer rødt kjøtt enn 350 gram per uke, som er det myndighetenes kostholdsråd anbefaler.[10]

Et høyt kjøttforbruk, kombinert med målet om å produsere mest mulig mat til lavest mulig pris, har negative konsekvenser for dyrevelferden. Men dagens høye kjøttforbruk har også negative konsekvenser for klima, folkehelse og matsikkerhet. Fremtidens matsystem må derfor bygges på en forståelse av at både produksjon og forbruk av mat må dreies i en mer bærekraftig retning.

Landbruket står i dag for om lag ti prosent av klimagassutslippene i Norge, og det er et mål om å få ned utslippene i alle sektorer. Dersom vi skal lykkes med å redusere klimagassutslippene fra landbrukssektoren i tråd med politisk vedtatte klimamål, må både produksjon og forbruk av matvarer endres. Det må produseres og konsumeres mer plantevekster og mindre kjøtt. Likevel vedvarer de store overføringene til produksjon av kjøtt, melk og egg.

Kunnskapsgrunnlaget «Klimakur» fra 2020 beregnet at en moderat reduksjon kjøttkonsum til fordel for mer plantebasert kost og fisk, vil redusere utslippene med 2,9 millioner tonn CO2-ekvivalenter i perioden 2021–2030. Kjøttkutt ble regnet som et billig klimatiltak, med en tiltakskostnad under 500 kroner per tonn, og som ett av tiltakene med størst reduksjonspotensial for CO2.[11] Miljødirektoratets oppdaterte kunnskapsgrunnlag fra 2023 slo også fast at redusert kjøttkonsum i tråd med kostholdsrådene er enkelttiltaket med størst potensiale for utslippskutt frem mot 2030. Det samlede kuttpotensialet ble i tillegg oppjustert til rundt 3,7 millioner tonn CO2-ekvivalentar for perioden 2025–2030.[12]

I lys av dette fremstår det kontraproduktivt at myndighetene bruker mesteparten av støtten til norsk landbruk på å videreføre og støtte kjøttproduksjon. Enda mer paradoksalt er det at myndighetene tilrettelegger for opplysningsvirksomhet fra landbruket som har til formål å stimulere til økt kjøttforbruk. Når Opplysningskontoret for egg og kjøtt bruker titalls millioner årlig på tiltak for å øke etterspørselen etter kjøtt, blir resultatet at forbrukere kjøper og spiser mer kjøtt enn hva som ellers ville vært tilfellet. Dette bidrar ikke bare til å undergrave nasjonale mål for klima og folkehelse, men utgjør også en stor og unødvendig kostnad for bøndene. En alternativ løsning, som i større grad vil sammenfalle med statlige ernæringsanbefalinger og nasjonalt vedtatte klimamål, vil være å gradvis nedskalere kjøttproduksjonen slik at den i større grad sammenfaller med den faktiske etterspørselen.

I juni 2025 slo Riksrevisjonen fast at Landbruks- og matdepartementets styring på klimaområdet ikke er tilfredsstillende. Deres gjennomgang viser at en endring i matforbruket er helt nødvendig dersom vi skal lykkes med å redusere klimagassutslippene fra jordbruket i tråd med nasjonale ambisjoner og klimamål. Derfor er det en stor utfordring at forbruket av rødt kjøtt har vært relativt stabilt i den norske befolkningen, og at kostholdet utvikler seg i feil retning når det gjelder inntak av plantebasert mat og fisk. Riksrevisjonen fremholder at norske myndigheter kan vise til svak måloppnåelse i arbeidet med å endre kostholdet, og peker på manglende ansvarsplassering og svak fremdrift.[13]

Riksrevisjonen viser blant annet til utfordringen med opplysningskontorenes rolle i matsystemet, ettersom mye av deres virksomhet omhandler å motarbeide forbruksendringer som er miljøfaglig anbefalt og i tråd med kostholdsrådene. Ressursene som settes av til ulike informasjonskampanjer om kosthold fra helsemyndighetene kan ikke konkurrere mot millionene som årlig brukes på kjøttreklame fra Opplysningskontoret fra kjøtt og egg. Dersom myndighetenes målsettinger på folkehelse- og miljøfeltet fortsatt skal ligge fast, er det derfor behov for tydeligere styring og en mer helhetlig politikk på matområdet.

Bærekraftsproblemer i norsk fiskeoppdrett
Veterinærinstituttets fiskehelserapport for 2024 konstaterer at velferden for oppdrettsfisk er for dårlig og at fiskedødeligheten er for høy. Rapporten peker på at skader etter avlusning, kompleks gjellesykdom og vintersår er blant de viktigste helseproblemene for laks i sjø. I 2024 var den gjennomsnittlige kvaliteten på en slaktet gruppe laks på 80,6 prosent superior. Dette er det laveste nivået siden 2017, og en tydelig forverring sammenlignet med 2023. Dette innebærer at minst hver femte laks som slaktes blir nedgradert i kvalitet. Den viktigste årsaken til nedklassifisering er sår og skader påført fisken mens den levde.[14]

I juni 2024 overleverte Riksrevisjonen sin undersøkelse av norske myndigheters arbeid med fiskehelse og fiskevelferd. Riksrevisjonen retter kritikk mot at det ikke er iverksatt tilstrekkelige tiltak for å bidra til å redusere de vedvarende utfordringene med sykdom og dårlig fiskevelferd i havbruksnæringen. De påpeker videre at myndighetene heller ikke i tilstrekkelig grad har fulgt opp negative konsekvenser av ny teknologi og nye driftsformer. Resultatet er sykdom og dårlig fiskevelferd, noe som bidrar til økt dødelighet og til lavere kvalitet på fisken, og dermed også til økonomiske tap.[15]

Dyrevernalliansen slutter seg til Riksrevisjonens konklusjoner, og forventer at myndighetene får på plass tiltak som bidrar til å sikre at fiskens helse og velferd ivaretas bedre enn i dag. Vi har over lang tid uttrykt bekymring for at reguleringsregimet for vekst i oppdrettsnæringen ikke hensyntar fiskens velferd. Dagens ensidige fokus på lus i reguleringen av produksjonsvekst har ført til en hurtig utvikling av nye behandlingsmetoder som har skapt store utfordringer for fiskevelferden. Bruken av ikke-medikamentell behandling mot lakselus er i dag den viktigste årsaken til at en stor andel av oppdrettslaksen dør i norske merder.

Det er fremsatt store ambisjoner for videre vekst i oppdrettsnæringen, men vekstmulighetene fremover vil avhenge av hvorvidt bærekraftsutfordringene løses. Hvis ikke dødeligheten reduseres og fiskevelferd bedres, står næringen i fare for å miste sin sosiale lisens og tape omdømme i eksportmarkedene.

Det er derfor bra at de store utfordringene med dårlig velferd og høy dødelighet eksplisitt anerkjennes av regjeringen i den nylig fremlagte havbruksmeldingen. Det er også gledelig at et bredt flertall på Stortinget har stilt seg bak at fremtidens reguleringssystem for oppdrettsnæringen må baseres på individuelle incentiver, også for å nå mål om lavere dødelighet og bedre dyrevelferd. Dersom målet om en dødelighet på under fem prosent skal nås, trengs det konkrete tiltak og et reguleringssystem som belønner aktørene som driver godt og straffer oppdrettere med høy dødelighet og dårlig velferd.

Kilder:
[1] Mittenzwei, K., Subsidier i norsk jordbruk, Ruralis, Rapport, 2025, s. 31
[2] Mittenzwei, K., Subsidier i norsk jordbruk, Ruralis, Rapport, 2025, s. 32.
[3] Gaasland, I., Norsk produksjon av jordbruksvarer – hvem betaler regningen?, SNF-rapport 9/20, 2020, s. 31-32.
[4] Gaasland, I., Norsk produksjon av jordbruksvarer – hvem betaler regningen?, SNF-rapport 9/20, 2020, s. 31-32.
[5] Landbruksdirektoratet, «Kraftfôrstatistikk», landbruksdirektoratet.no, oppdatert 13. august 2025.
[6] Arnoldussen, U. m. fl., Økt matproduksjon på norske arealressurser, AgriAnalyse, Rapport, 2014.
[7] Abrahamsen, U. m. fl., Muligheter for økt proteinproduksjon på kornarealene, NIBIO Rapport, 2019.
[8] Mittenzwei, K. m. fl., Status og potensial for økt produksjon og forbruk av vegetabilske matvarer i Norge, Notat, NIBIO, 2017.
[9] Helsedirektoratet, Utviklingen i norsk kosthold 2024, Rapport, 2025.
[10] Helsedirektoratet, Norkost 4 – En landsomfattende kostholdsundersøkelse, Rapport, 2024.
[11] Miljødirektoratet m. fl., Klimakur 2030: Tiltak og virkemidler mot 2030, Rapport, 2020.
[12] Miljødirektoratet, Klimatiltak i Norge mot 2030: Oppdatert kunnskapsgrunnlag om utslippsreduksjonspotensial, barrierer og mulige virkemidler, Rapport, 2023.
[13] Riksrevisjonen, Riksrevisjonens undersøking om reduksjon av klimagassutslepp frå jordbruket, Dokument 3:13 (2024−2025), juni 2025.
[14] Moldal, T., Wiik-Nielsen, J., Oliveira, V.H.S., Svendsen, J.C. og Sommerset, I., Fiskehelserapporten 2024, Veterinærinstituttets rapportserie nr. 1a/2025.
[15] Dokument 3:12 (2022−2023), Myndighetenes arbeid med fiskehelse og fiskevelferd i havbruksnæringen, Riksrevisjonen, 2023.

1) Strengere dyrevelferdskrav i landbruket
Det er et åpenbart behov for å heve minimumskravene til dyrevelferd for produksjonsdyrene i landbruket. I dyrevelferdsmeldingen, som ble fremlagt like før jul, pekes det på en rekke dyrevelferdsproblemer og utfordringer, men meldingen presenterer svært få løsninger.

Dyrevernalliansen mener at det er behov for en faglig gjennomgang av alt regelverk for hold av landbruksdyr, med mål om å oppdatere dette slik at det er i tråd med moderne kunnskap om dyrs behov. Et nytt og fremtidsrettet regelverk bør bygge på internasjonal fagkunnskap, som EFSAs rapporter om velferd for ulike dyreslag, samt relevant dyrevelferdsforskning utført under norske forhold.

2) Vridning av landbruksstøtten fra kjøtt til grønt
Dersom Norge skal nå vedtatte mål for bærekraft, matsikkerhet, miljø og folkehelse, er det nødvendig å trappe opp produksjonen av plantevekster. Det er bred politisk støtte til at norsk landbruk må produsere mer frukt, grønnsaker og matkorn, men støtten til produksjon av plantevekster utgjør i dag under en femtedel av den samlede støtten til landbruket.

Selv om budsjettstøtten til norsk landbruk har økt markant de siste årene, har ikke denne økningen bidratt til å gjøre matproduksjon mer bærekraftig. Både i produsert volum og i mottak av offentlig støtte, er det kjøtt, melk og egg som dominerer. Dersom offentlige støtteordninger skal kunne bidra til økt planteproduksjon i fremtiden, vil det være nødvendig å vri dagens ordninger mer i retning av planteproduksjon, på bekostning av kjøttproduksjon.

3) Nytt reguleringsregime for oppdrett som sikrer forbedring av fiskevelferden
Velferdsproblemene i oppdrettsnæringen er store og økende, og den svært høye dødeligheten for fisk i oppdrett har vedvart over lang tid. Dersom målet om en bærekraftig utvikling av denne næringen skal nås, må fiskens helse og velferd bli ivaretatt på en bedre måte enn i dag.

Stortinget skal i løpet av de neste årene ta stilling til hvordan fremtidens oppdrettsnæring skal reguleres. Det er avgjørende at et nytt reguleringsregime tilrettelegger for at oppdrettere kan levere bedre fiskevelferd og at det kommer økonomiske virkemidler på plass som bidrar til å sikre at flere fisk overlever.
Sammenhengen mellom dyrevelferd og bærekraft
Dyrevernalliansen registrerer at dyrevelferd ikke er eksplisitt nevnt i utvalgets mandat. Vi vil derfor minne om viktigheten av å vurdere matsystemets utforming i lys av konsekvensene dette har for produksjonsdyrene som inngår i systemet.

Dersom fremtidens norske matsystem skal bli bærekraftig, er det helt essensielt at dyrevelferden forbedres. Internasjonalt er dyrevelferd nå i økende grad en sentral del av bærekraftsbegrepet, og mange norske bedrifter har for lengst integrert arbeid for bedre dyrevelferd i det bredere bærekraftsarbeidet.

Beskyttelse av dyrs helse og velferd er ikke omtalt i FNs bærekraftsmål, men vi vet at forbedringer av dyrevelferden bidrar til fremgang mot flere av målene. 2030-agendaen for bærekraftig utvikling inkluderer også målsettingen om en verden der menneskeheten lever i harmoni med naturen, og der dyreliv og andre levende arter er beskyttet.[1]

FNs Global Sustainable Development Report fra 2019 trakk eksplisitt frem dyrevelferd som ett av temaene som var blitt oversett i utformingen av bærekraftsmålene og den opprinnelige 2030-agendaen. I rapporten påpekes det at de klare koblingene mellom menneskers helse og velvære og dyrevelferd i økende grad blir anerkjent i etiske og rettighetsbaserte rammeverk, og at det er behov for tiltak som ivaretar både dyreliv og husdyr, blant annet gjennom handelsreguleringer som inkluderer dyrevelferd.

Dette ble ytterligere bekreftet på den femte sesjonen i FNs miljøforsamling i 2022. En resolusjon vedtatt på sesjonen understreket at dyrevelferd kan bidra betydelig til å nå bærekraftsmålene, og ga FNs miljøprogram (UNEP) i oppdrag å utarbeide en rapport om koblingen mellom dyrevelferd, miljø og bærekraftig utvikling.[3]

Flere FN-organer har undersøkt koblingene mellom dyrehelse og dyrevelferd og behovet for bedre bærekraft i verdens matsystemer. For eksempel har FNs klimapanel (IPCC) fremhevet at husdyrproduksjon står for en økende andel av verdens klimagassutslipp. Fremveksten av et stadig mer industrielt landbruk har ført til økt bruk av dyrkbar jord, og mer enn halvparten av all dyrkbar mark brukes nå til å dyrke dyrefôr. I sin rapport Climate Change and Land fra 2019 anbefalte IPCC en overgang til bærekraftige, plantebaserte kosthold for å redusere matproduksjonens miljøpåvirkning.[4]

På samme måte har FNs naturpanel (IPBES) advart om at tap av biologisk mangfold er en like alvorlig trussel som klimaendringer. Husdyrhold driver frem store endringer i arealbruk, som regnes å være en hovedårsak til nedgang i biologisk mangfold. I sin Global Assessment fra 2019 påpekte IPBES at selv om fremveksten av et mer intensivt jordbruk har bidratt til å øke verdens matforsyning, har dette skjedd til en enorm miljøkostnad. For å redusere disse konsekvensene anbefaler IPBES en omstilling av matsystemene og en overgang til mer bærekraftige jordbruksmetoder.[5]

Framveksten av One Health-konseptet gjenspeiler også en økende bevissthet om sammenhengene mellom helse hos mennesker, dyr og økosystemer. Sykdommer som COVID-19, ebola, fugleinfluensa og SARS er zoonotiske, altså sykdommer som kan smitte mellom dyr og mennesker. UNEP fremhever at utviklingen mot et stadig mer industrialisert og intensivt landbruk er en av de viktigste driverne for fremvekst og spredning av zoonoser.[6] Derfor må utforming av fremtidens matsystemer også innta at det er et stort behov for å redusere risikoen for utbrudd og begrense smittespredning.

Kilder:
[1] United Nations General Assembly, “Transforming our world: the 2030 Agenda for Sustainable Development”, Resolution, Adopted on 25 September 2015.
[2] United Nations, Global Sustainable Development Report 2019: The future is now – science for achieving sustainable development, Report, October 2019.
[3] United Nations Environment Assembly, “Animal welfare-environment-sustainable development nexus”, Resolution, Adopted on 2 March 2022.
[4] Mbow, C. et al., Climate Change and Land: an IPCC special report on climate change, desertification, land degradation, sustainable land management, food security, and greenhouse gas fluxes in terrestrial ecosystems, United Nations, 2019.
[5] Brondizio, E.S., Settele J., Díaz, S., and Ngo, H.T. (eds), Global assessment report on biodiversity and ecosystem services of the Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services, Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services, United Nations, 2019.
[6] United Nations Environment Programme, Preventing the next pandemic: Zoonotic diseases and how to break the chain of transmission, United Nations, 2020.
Vedlegg: .