Norske kvinners Sanitetsforening er Norges største kvinneorganisasjon med 44 000 medlemmer og 550 lokallag. Vi har siden 1896 arbeidet for å bedre kvinners livsvilkår. Vi driver frivillig arbeid, forskning på kvinnehelse og ideelle helsetiltak og institusjoner.
På ganske få år har kvinner i Norge kjempet seg til en selvfølgelig plass i arbeidsmarkedet. Oppbygging av en velferdsstat som sikrer eldreomsorg og barnepass har muliggjort at kvinner med omsorgsansvar kan stå i full jobb. Det er allikevel slik at kvinner har langt høyere sykefravær, mer deltidsarbeid og større frafall fra arbeidslivet enn menn.
I arbeidslivet er HMS-arbeidet, reguleringene i arbeidsmiljøloven og rettighetene ved arbeidsskade utformet slik at det best treffer menn i industrien. Risikoen knyttet til stress og belastningslidelser ved kvinnedominert arbeid, som helse- omsorg og serviceyrker, dekkes dårligere av reguleringene. I tillegg har kvinner andre fysiologiske helserisikoer enn menn, som økt risiko for kronisk sykdom, muskel- og skjelettsmerter og søvnforstyrrelser. Kvinner har også oftere mer omsorgsansvar, noe som kan skape utfordringer i arbeidslivet. Når arbeidsmiljøreguleringene er uformet uten et kjønnsperspektiv blir ikke disse forskjellene fanget opp, og kvinners behov og risiko blir ikke adressert i det forebyggende arbeidet. Vi mener den viktigste oppgaven som ligger foran dette utvalget er å nytenke det forebyggende arbeidet knyttet til arbeidshelse med et kjønnsperspektiv, hvor ny kunnskap om kvinners helserisiko blir inkludert.
Hva er kvinnehelse?
Kvinnehelse er sykdommer og helseutfordringer som bare rammer kvinner, rammer flere kvinner enn menn, eller har andre konsekvenser for kvinner enn for menn. Kvinnehelse sees på i et livsløpsperspektiv; fra unnfangelse og livet ut.
Helse blir til i et samspill mellom biologiske, sosiokulturelle og strukturelle faktorer. Fordi kvinners biologi og livsvilkår skiller seg fra menns, er det rimelig å snakke om kvinnehelse som et eget begrep.
De biologiske forskjellene kommer ikke bare til syne som ulikheter i kromosomer, kjønnsorganer og hormoner, men også som ulikheter i helse. Kvinner har et mer reaktivt immunforsvar enn menn, har derfor mer kroniske sykdommer og er gjennom livet mer påvirket av hormonelle endringer. I et biologisk perspektiv kan vi definere kvinnehelsebegrepet til å være sykdom, plager eller tilstander som bare rammer kvinner, som rammer flere kvinner enn menn eller som arter seg annerledes for kvinner enn for menn.
De sosiale og kulturelle forestillingene om hva en kvinne er og bør være i ulike samfunn, påvirker også kvinners liv og helse i stor grad. Dette kan for eksempel være knyttet til skjønnhetsidealer, forventninger om omsorgsarbeid, og synet på likestilling og arbeidslivsdeltakelse. En stor andel kvinner har pårørendeansvar gjennom hele livet, og forskning viser at dette omsorgsarbeidet får konsekvenser for kvinnenes egen helse. Negative påkjenninger som stress, økonomisk bekymring, belastning, traumer, vold og seksuelle krenkelser gjør kvinner mer utsatt for sykdom.
Strukturelle kjønnsskjevheter i medisinsk forskning og helsetjenester gjør at kvinners helseproblemer er underbelyst. Det begrenser kvinners tilgang til likeverdige helsetjenester og gjør kvinner mer utsatt for feilaktig eller forsinket diagnostisering og bivirkninger. Videre rammes kvinner når velferdsordninger og arbeidsliv ikke er tilrettelagt eller utformet med tanke på likeverd for alle.
Kjønnsnøytralitet gir ikke likestilling. Å gi likt vil ikke alltid resultere i likeverdighet. Det innebærer at det i større grad må legges et kjønnsperspektiv til grunn både i forskning og utvikling av helsetjenester og i et forebyggende arbeidet.
Hovedkonklusjonen fra kvinnehelseutvalgets NOU
Manglende kjønnsperspektiv i arbeidet med arbeidsmiljø og forebygging av sykefravær er en del av et gjennomgående problem som gjør at tiltak ikke treffer kvinner godt nok. I tillegg må kvinners økte sykefravær ses i sammenheng med at helsetilbudet til kvinner ofte svikter. Vi håper utvalget tar med seg hovedkonklusjonene fra kvinnhelseutvalget med inn i sitt arbeid.
«Stadig mer forskning tilsier at muligheten til god helse og likeverdige helsetjenester forutsetter at man anerkjenner betydningen av kjønn for helse. Likevel holdes det fremdeles fast på en kjønnsnøytral utforming av helse- og omsorgspolitikken i Norge. Betydningen av kjønn vektlegges verken i folkehelsearbeidet, i helse- og omsorgstjenesten, eller i helsefaglig forskning og utdanning. […]. Når vi overser den store forskjellen, lykkes vi ikke med å sikre helse- og omsorgstjenester av god kvalitet for alle.»
Kunnskapsgrunnlag om kvinners sykefravær
Sykefraværsstatistikkene basert på legemeldt sykefravær blir gjennomgående brukt for å forsøke å svare på hvorfor kvinner har så mye høyere sykefravær enn menn. Sykefraværstatistikkene gir gode tall på kvantitet, men de er ikke gode data på å svare på hva som ligger bak sykefraværet. Det er flere årsaker til det.
Ved sykemelding er det bare en diagnose som blir meldt inn. Kvinner har oftere flere sykdommer samtidig. I tillegg har de oftere enn menn kroniske sykdommer som ligger til grunn, og kan forverres ved andre belastninger. Det kan være litt tilfeldig hva som blir meldt inn som årsak til sykefraværet.
Kvinner opplever ofte forsinket eller manglende diagnostisering som følge av lav kunnskap om kvinnesykdommer i helsetjenesten, ofte blir symptomer som har organiske eller nevrologiske årsaker som ikke er funnet, forstått som psykisk betinget og sykemelding vil ofte kategoriseres som lettere psykisk lidelse eller situasjonsbetinget belastning. Eksempler på sykdommer som dette er stoffskiftesykdom, endometriose og PCOS, men også ADHD og autisme.
Mange av kvinner sykdommer er utelukkelsesdiagnoser. ME, irritabel tarm og fibromyalgi er noen eksempler på sykdommer der det ikke finnes klare biomarkører, og utredningen først og fremst er å utelukke andre sykdommer. Det gjør at det tar lang tid å diagnostisere, og at det i mellomtiden vil være stor variasjon i hva som meldes inn som sykdomsårsak.
I tillegg er kategoriene som brukes i analysene av statistikkene upresise. Utmattelse som er et vanlig symptom ved en rekke somatisk sykdommer som er vanlig hos kvinner (fibromylgi, kreft, overgangsalder, endometriose, stoffskiftesykdom, ME, ibs) puttes i samme kategori som psykiske symptomer og stressreaksjoner i NAVS analyse. Da framstår det som det psykososiale har større betydning enn det har i resultatene, og underspiller den faktisk økte fysiologiske risikoen kvinner har for å utvikle kronisk sykdom.
Med andre ord; sykefraværsstatistikken er upresis og ikke godt nok egnet til å si noe om hvorfor folk blir sykemeldt.
Videre er det mange områder knyttet til kvinnehelse, som er dårlig belyst. Det er for eksempel gjort få studier på hvilke konsekvenser overgangsalderen har for kvinners arbeidsdeltakelse. Temaet har vært underkommunisert og underbelyst over lang tid. Det betyr at vi har lite dokumentasjon på at overgangsalderens er en faktor i kvinners sykefravær. Men det betyr ikke at det ikke er et omfattende problem. Dersom man alltid skal holde høye standarder for dokumentasjon for å foreslå et tiltak vil man, som en konsekvens av at området er underbelyst, underkommunisert og dårlig dokumentert, gå glipp av mange viktige momenter. Det er gjort mange mindre studier, og en rekke piloter og prosjekter på ulike arbeidsplasser som har gode resultater å vise til. I mangel av solid data fra store undersøkelsen, håper vi utvalget ikke avfeier viktige områder på grunn av svak dokumentasjon, men inkluderer mindre studier og rapporter fra prosjekter på arbeidsplassene, selv om dataene er av lavere kvalitet enn man kunne ha ønsket seg.
Noen hovedårsaker til at kvinner er mer syke enn menn
Mellom 10-15% av kvinner har så sterke menssmerter at de blir arbeidsuføre i én eller flere dager i måneden. Nesten 20% av gravide blir sykemeldt fra jobb. Hver tredje kvinne har store plager i overgangsalderen. Kvinner har oftere kroniske smerter, kronisk tretthetssyndrom, betennelsestilstander og autoimmune lidelser. Kvinner har oftere depresjon og angstlidelser. Kvinner har mer søvnproblemer enn menn. Hver femte kvinne har blitt voldtatt minst en gang og en av ti har vært utsatt for alvorlig partnervold. Kvinner tar mer ansvar for barn og hjem og havner oftere i en situasjon som dobbeltarbeidende. Kvinner har oftere pårørendeansvar for alvorlig syke og pleietrengende. Kvinner er mer utsatt for vold, trusler og seksuell trakassering på arbeidsplassen. Kvinner har oftere enn menn emosjonell belastninger og høye emosjonelle krav på arbeidsplassen.
Er det mulig å skille mellom helserisiko «hjemme» og arbeidsrelatert helserisiko?
STAMI peker i sitt arbeid på at kombinasjonene av høye krav og lav kontroll på arbeidsplassen er en helserisiko. Kvinner er oftere i denne situasjonen enn menn i arbeidslivet. Men kvinner har også oftere mer ansvar for barn og hjem, og definerer seg oftere som pårørende og bruker mer tid på pårørendearbeid. Dette arbeidet er også preget av høye krav og lav grad av kontroll. Du velger ikke når en dement mor går seg bort, når en barnehageunge får feber eller en tenåring får et angstanfall på skolen. Den økende dårlige psykiske helsen hos ungdom, lange ventetider i psykisk helsevern og rusomsorg, sammen med en eldrepolitikk som legger opptil at eldre skal bo lengst mulig hjemme er med på å øke den totale mengden krav som legges på kvinner med pårørendeansvar. Høye krav og lav kontroll på fritiden kan man tenke seg at vil senke toleranse for det samme på jobb, og legge til samtidighetskonflikter utover det som allerede oppstår innenfor arbeidet. For den enkelte arbeidstaker er det totalen av krav og kontroll som utgjør den faktiske livssituasjonen. Dersom man ikke kan styrke hjelpetjenestene for å ta ned trykket på mennesker med omfattende pårørendeansvar, må belastningen tas ned i arbeidssituasjonen for å sikre at balansen mellom krav og kontroll ikke blir helseskadelig. I dag er det mange kvinner som selv har løst dette gjennom å jobbe redusert. Dersom vi ønsker at flere kvinner skal jobbe heltid må pårørenderollen inn i HMS-tenkningen. Ammefri er et eksempel på at det er mulig å skape rom i arbeidsmiljøreguleringen for å sikre en bærekraftig balanse mellom omsorgsarbeid og arbeid i perioder med økt belastning. Ammefri er en ordning som nå over flere år har funnet form på ulike arbeidsplasser. Det kan være en modell for å holde kvinner med omfattende pårørendeansvar i jobb i perioder med stor belastning.
Flere kvinner enn menn har kroniske sykdommer. Kronisk sykdom er noe en arbeidstaker bærer med seg hele karrieren, og som kan utløse langvarig sykefravær, og potensielt frafall fra arbeidslivet. En godt regulert kronisk sykdom, trenger ikke stå i veien for arbeidsdeltakelse, men det kan kreve en forebyggende innsats. Det er både ytre og indre faktorer som kan utløse økt symtomtrykk med medfølgende sykefravær. Dersom mennesker med kronisk sykdom skal stå mest mulig å jobb, må arbeidssituasjonen være sånn at den ikke utløser forverring.
Hvordan forebygge sykefravær hos kvinner?
HMS-arbeidet og forskningen på arbeidsmiljø har ofte ikke hatt noe kjønnsperspektiv. Mye av grunnlaget for HMS-arbeidet og tenkningen rundt HMS er basert på kunnskap om risikoen menn i industrien har. Dermed er fokuset på helserisiko fra støy, tunge løft og maskiner, men fanger ikke opp den risikoen som følger med kvinnetypisk arbeid. Og når HMS-arbeidet ikke har hatt noe kjønnsperspektiv, har heller ikke tatt høye for kvinnespesifikk risiko for å utvikle helseplager. Dermed gjøres det for lite for å tilpasse arbeidsmiljøet etter de kvinnespesifikke sykdomsrisikoene og det mangler gode rutiner for å tilrettelegge arbeidet på en måte som tar ned risikoen for foreksempel utmattelse og søvnvansker – som er hyppige årsaker til sykemelding hos kvinner. I flere kvinnedominerte yrker havner man da i strukturer der arbeidstidsordninger og trekk ved arbeidsmiljøet, forsterker den allerede økte risikoen kvinner har for å utvikle bestemte helseproblemer.
Et eksempel er unntaket fra hviletidsbestemmelsen for helsepersonell, som fritar arbeidsplassen fra arbeidsmiljølovens hviletidsbestemmelse om 11 timers hvile mellom vaktene. Det er en overveldende andel kvinner i denne sektoren, og når vi vet at kvinner er langt mer utsatt for å utvikle søvnproblemer enn menn er dette åpenbart en ordning som ikke er helsefremmende, men derimot øker risikoen for sykefravær.
Et liknende eksempel er at forskning viser at kvinner dobbelt så ofte som menn utvikler PTSD etter traumatiske opplevelser. Samtidig ser vi at kvinner er mer enn menn utsatt for vold på jobb. Kvinnearbeidsplasser har til tross for økt voldsrisiko, ofte i liten grad gode rammer for å håndtere risikoen. Kvinner i omsorgs- og velferdssektoren har sjelden voldsforebygging som noen del av opplæringen eller HMS-arbeidet, de har dårligere rutiner for å håndtere situasjonene og lite strukturer for debrief etter hendelser. Vi er glade for at utvalgets mandat etterspør tiltak for å forebygge sykefravær hos voldsutsatte, da vi ser at vold på arbeidsplassen, men også vold i nære relasjoner og seksuell vold mot kvinner er et økende problem med store helsekonsekvenser.
En del helseutfordringer er spesifikke for de som er født som kvinner. Tilrettelegging for gravide er innarbeidet på de fleste arbeidsplasser, men det samme gjelder sjelden for overgangsalder eller menstruasjonsplager. Menstruasjon er for eksmepel sjelden er noen tema i arbeidsmiljøarbeidet, til tross for at mange kvinner har så sterke menstruasjonssmerter og så store blødninger at det gjør det vanskelig å kombinere med arbeid flere dager i hver syklus. Når bemanningen er slik at arbeidsintensiteten ikke tillater at man tar pauser utover lunsjavvikling, vil det skape problemer for kvinner med store blødninger eller sterke smerter. Jobber du for eksempel i en barnehage og er alene med en gruppe barn over lang tid, kan du ikke gå ifra for å skifte bind ved store blødninger, eller hvile ved smertetopper. Dermed er løsningen sykefravær de dagene i syklus.
I årene som sammenfaller med kvinners overgangsalder har kvinner markant høyere sykefravær og økt risiko for å falle ut av arbeidslivet. Overgangsalderen har vært et tema som har blitt underkommunisert i offentligheten over lang tid. Det gjør at mange kvinner har hatt liten kunnskap og forståelse av hva de går igjennom, og dermed redusert evne til egenomsorg. Symptomer som søvnløshet, hodepine, konsentrasjonsvansker, angst, depresjon og tretthet gir for mange plager som reduserer arbeidsevnen. Plager som kan følge overgangsalderen må inn i arbeidet med arbeidsmiljø. Mange har ha behov for andre typer oppgaver i denne perioden. Dersom både arbeidsgiver og arbeidstaker har mer kunnskap om overgangsalderen, kan man forebygge at en forbigående periode med nedsatt arbeidsevne fører til frafall eller en varig karrierenedgradering. De fleste kvinner går gjennom overgangsalderen uten store plager, men man vet ikke på forhånd hvem som rammes mer. Kunnskap om at overgangsalderen kan påvirke bør derfor være en del av den forebyggende arbeidsmiljøtenkningen. Vi viser til det gode arbeidet som er gjort i Storbritannia for å øke kunnskapen om å sikre god tilgang til behandling og god kunnskap om overgangsalder hos arbeidsgiver.
Det er i dag kun noen få kvinner som får hormonbehandling på blå resept ved plager i overgangsalder. Kvinner, som har store plager knyttet til overgangsalder og har behov for hormonbehandling, må i dag ta hele kostnaden selv. Dette til tross for at legen eller gynekologen har vurdert at de trenger hormonbehandling for sine plager. Kvinnehelseutvalget peker på at det er behov for en gjennomgang av kriteriene for refusjon av hormonpreparater med mål om å utvide muligheten for refusjonsberettiget bruk av hormonpreparater for alle kvinner i overgangsalderen. Utvalget mener at flere kvinner som har plagsomme symptomer i overgangsalderen, bør få medikamenter på blå resept. Et bedre helsetilbud for kvinner med store plager knyttet til overgangsalder vil ikke bare øke den enkeltes livskvalitet. Det kan også få ned sykefraværet og er et viktig tiltak for at flere kvinner kan klare å stå i jobb.
Vi trenger bedre helsetjenester til kvinner
Når kvinner har høyt sykefravær er det først og fremst fordi de er mer syke. I dag vet vi at mangel på forskning om og kunnskap om kvinnehelse hos helsepersonell gjør at kvinner får dårligere helsehjelp.
Hovedkonklusjonene til kvinnehelseutvalget var at mangelen på kjønnsperspektiv både i utviklingen av tjenester og i det forebyggende arbeidet gjør at kvinner ikke har likeverdige helsetjenester.
Med andre ord; de kvinnene vi gjerne skulle hatt på jobb får ikke den helsehjelpa de hadde trengt for å kunne komme tilbake. Vi kaster bort tiden deres med forsinket diagnostisering, lange ventetider og mangel på kunnskap. Samtidig øker belastningen på kvinner både som pårørende og arbeidstakere i takt med at det strammes inn i helse- og omsorgstjenestene.
Skal vi få sykefraværet ned hos kvinner er det nødvendig at vi satser på forskning, behandling og forebygging av kvinners helseproblemer.
Vi trenger:
MER KUNNSKAP: Mer forskning på kvinners helse og krav om kjønnsperspektiv i forskning og utdanning på helsefeltet
AT KUNNSKAPEN BLIR TATT I BRUK: Kjønnsperspektivet må legges til grunn i beslutninger, veiledere og anbefalinger i hele helsetjenesten
BEDRE HELSETJENESTER: Helsedirektoratet må lage og oppdatere veiledere på kvinnesykdommer og finansieringsordningene må legge til rette for at helsetjenestene prioriterer kvinnehelse
Mye av dette er adressert i kvinnehelsestrategien som regjeringen lanserte i høst. Det er likevel mye som gjenstår før det er faktisk politikk som gir de endringene vi trenger. Vi synes det er underlig at ikke svikten av kvinner i helsetjenesten og det forebyggende arbeidet som ble beskrevet i Kvinnehelseutvalgets NOU har fått en større plass i debatten om kvinners høye sykefravær. Vi håper at utvalget løfter dette.
Vi trenger en perspektivendring i arbeidsmiljøarbeidet
Vi har en høy grad av sysselsetting i Norge i dag. Det innebærer at mange med kroniske sykdommer, stort pårørendeansvar eller på andre arbeidsutfordringer er i arbeid. Hvis målet er at enda flere av de som nå er i langtids sykemelding, på AAP eller uføretrygd også skal bidra i arbeidslivet er det nødvendig å skape et arbeidsliv som har plass til mennesker som har økt risiko for perioder med begrenset arbeidsevne. Hvem som helst kan ende i en situasjon der de på grunn av helse eller andre livsbelastninger over tid har nedsatt arbeidsevne.
Hvilke faktorer som utgjør helserisiko på arbeidsplassen for en med kronisk sykdom eller omfattende livsbelastninger vil være annerledes enn for en uten. Dersom HMS-arbeidet og identifiseringen av helserisiko på arbeidsplassen rettes bare mot de som i utgangspunktet har god helse, klarer man ikke å identifisere de tiltakene som ville gjort stor forskjell på den gruppa som klarer seg, men har forhøyet risiko for langtidssykefravær. Da ender vi med et arbeidsliv som i utgangspunktet er rigget for dem med full arbeidsevne hver dag og må tilrettelegge på individnivå for dem med helseplager og andre kapasitetsutfordringer. Vi klarer heller ikke å skape en helsefremmende arbeidssituasjon hos dem med vanlige kroniske plager eller andre livsutfordringer. I mange tilfeller vil tilrettelegging for den enkelte skape økt arbeidspress på de som ikke har tilrettelegging, og igjen øke faren for sykefravær hos dem.
Ved å inkludere et perspektiv om at nedsatt arbeidsevne i perioder er normalt i arbeidsmiljøarbeidet kan man bedre skape et arbeidsmiljø som gir rom for de som ofte, eller i perioder ikke har full yteevne. Det kan være gjennom økt bemanning, mer fleksibilitet, variasjon i oppgaver eller mer individuelt tilpasset arbeidstid. Det vil også forebygge de plagene som aller oftest fører kvinner ut i sykemelding og som svært ofte er relatert til stress og ulike typer overbelastning.
For å forebygge sykefravær hos kvinner er vi nødt til å gjøre en gjennomgang av HMS- og arbeidsmiljøreguleringen i et kjønnsperspektiv. Reglene og avtalene som skal sikre arbeidstakere et helsefremmende arbeidsliv er det to ting som må til. For det første må de helserisikoene som oftest forekommer på kvinnedominerte arbeidsplasser inkluderes i HMS-arbeidet på arbeidsplassene. Disse risikoene er godt identifisert i Stamis faktabok om arbeidshelse.
For det andre må HMS og regelverket som regulerer arbeidsmiljø bygge på kunnskapen vi nå har om kvinners helserisiko og helseutfordringer i et livsløpsperspektiv.
Liv Bjørnhaug Johansen
for Norske Kvinners Sanitetsforening
liv.johansen@sanitetskvinnene.no