Ber om at Kvinnearbeidshelseutvalget i sitt arbeid også retter søkelyset mot en vedvarende utfordring som har betydelig innvirkning på kvinners arbeidsmiljø og helse – tilgjengeligheten av egnet verneutstyr.
I mange yrkesgrupper, særlig innen bygg- og anleggssektoren, opplever kvinner at standardverneutstyret ikke passer deres fysikk. Dette har betydelige konsekvenser for kvinners mulighet til å utøve yrket på like vilkår og har ifølge forskning betydning for risiko for skade, ulykke og død. Problemet ligger ikke bare i tilgjengeligheten, men i den grunnleggende utformingen av utstyret, som vanligvis er basert på mannlig fysikk og mannlige kroppsfasonger.
Unisex-modeller av verneutstyr imøtekommer ikke kvinners fysikk, slik det kan gi inntrykk av. Bare størrelsesmodellene i seg selv er et uttrykk for dette – størrelsene er herrestørrelser gjort tilgjengelig for kvinner. (Dette «én størrelse passer alle»-prinsippet er i realiteten en tilnærming som favoriserer også en mannlig standard – en «standard-Ken» – som ut over kjønnsperspektivet også utgjør en utfordring for menn som ikke er skapt som en nordamerikansk standard-Ken, f.eks. menn med annen etnisitet.) Resultatet er at kvinner ofte må bruke verneutstyr som er ineffektivt, ukomfortabelt og farlig. Når hansker er for store, skoene for brede, og klærne hindrer bevegelse, settes kvinners sikkerhet og effektivitet på spill.
Som eksempel – de siste årene har flere jenter begynt videregående opplæring i bygg og anleggsfag. Faget var begeistret for å få jenter, og tok godt imot dem. Utstyret de fikk – både i videregående skole og ved overgang til lærlingplass i arbeidslivet – var arbeidstøy og verneutstyr utformet for menns kropp – selv om det blir kalt «unisex». Dette fikk konsekvenser for jentene. Buksene var for lave i livet. De fikk gnagsår på hoftekammen fordi buksa lå for lavt, og de kunne ikke utføre oppgaver på lik linje med sine klassekamerater, fordi klærnes funksjon gjorde at det var vanskeligere å ta opp materiell fra bakken fordi buksa stoppet dem, det hindret dem i å jobbe i samme tempo osv.
Hansker som er «riktig størrelse» var likevel for brede. Det hindret presise grep og ga inntrykk av at jentene kunne være mer «klumsete», mens realiteten var at de ikke kunne være like presise med for store hansker. Vernesko var «riktig» størrelse. Fordi det var herresko, var de for brede og for romslige for jenteføtter. Det har som konsekvens at de fikk store gnagsår og de klarte ikke å gå i samme tempo som kolleger. Størrelse på arbeidstøy og verneutstyr handler ikke om kosmetikk og å se bra ut. Det handler om å kunne utføre en jobb.
Statistikk viser problemet tydelig. Ifølge en undersøkelse utført av Trades Union Congress og Prospect, rapporterte 57 % av kvinnene at verneutstyret deres hemmet arbeidet. Dette er særlig alarmerende i nødetater hvor kun 5 % av kvinnene opplevde at utstyret aldri reduserte deres arbeidsevne. Forskning på kvinner i nødetater har vist at kvinner er mer utsatt for ulykke, skade og død med verneutstyr som årsak, ved at det ikke var tilpasset. Dette tyder på at manglende tilpasset utstyr kan redusere kvinnelige fagarbeideres produktivitet og til slutt også deres helse, ved å øke risikoen for profesjonelle farer og slitasje.
Manglende tilpassing av verneutstyr kan også ha langsiktige konsekvenser ved å skape et ugjestfritt arbeidsmiljø som avskrekker kvinner fra å søke seg til eller fortsette i disse yrkene. Jenter og kvinner som opplever at de ikke får til det deres kolleger får til, som opplever at de er sene, upresise, ikke lykkes like godt med arbeidsoppgavene vil i mange tilfeller tenke at det er dem selv som er årsaken, at de ikke mestrer, at de ikke er gode nok og ikke har de ferdighetene som kreves. Når sannheten er at utstyret de fikk ikke var bra nok. Dette er ødeleggende i et marked som trenger flere fagarbeidere. Et arbeidsliv med mangfold gir ikke bare flere hender og klokere hoder, men også innovative løsninger og en bredere forståelse av samfunnets behov.
En løsning krever handling på flere nivåer: Vi må presse på for utvikling og produksjon av verneutstyr som tar høyde for variasjoner i kroppsfasonger, uavhengig av kjønn. Arbeidsgivere og utdanningsinstitusjoner har her et ansvar i å fremheve viktigheten av riktig tilpasset utstyr. De må kreve at produsentene leverer på slike krav ved anbud og innkjøp. Vi må sikre at elever og nyansatte kan prøve ulike modeller før de gjør sitt valg, slik at de kan jobbe trygt og effektivt.
Samarbeid med leverandører for å implementere spesifikasjoner som tar hensyn til kvinners behov, kan være en produktiv vei fremover. Skoler, virksomheter, opplæringskontorer, ansatte og fagforeninger må gå sammen for å kreve verneutstyr som både fremmer sikkerhet og komfort, samtidig som det oppfyller de funksjonelle kravene til de ulike yrkene.
Verken Statistisk sentralbyrå, Folkehelseinstituttet eller Forsvaret har tall på hvordan føttene våre utvikler seg. Nylig var lege ved Rikshospitalet Ida Kathrine Gravensteen gjest i radioprogrammet Abels Tårn på P2. Der var kvinners føtter tema. Hun viser til en engelsk avis artikkel om briter som har fått større føtter og uttaler at « Føttene deres har vokst omtrent to skostørrelser i løpet av de siste 50 årene. Antagelig er det et globalt fenomen knyttet til økning i høyde og vekt». Dette har betydning for begge kjønn, men det har særlig stor betydning for jenter og kvinner, da det er et svært begrenset utvalg av fottøy for kvinner i utgangspunktet.
Ved å prioritere tilpasning og funksjonalitet kan vi skape et tryggere, mer inkluderende og produktivt arbeidsmiljø for alle – menn og kvinner – med smale og brede føtter og hender, lang eller kort i livet, bred eller smal over ryggen. Aktuelle tiltak er f.eks.
1. tilgang til verneutstyr tilpasset kvinners kropp må være et kriterium ved anbud og innkjøp fra leverandører
2. Viktigheten av tilpasset verneutstyr må omfatte også kjønnsspesifikke behov i videregående opplæring og ved innkjøp i skole og arbeidsliv
3. Videregående opplæring og arbeidsgivere må ha plikt til å stille til disposisjon riktig tilpasset arbeidstøy og verneutstyr for jenter/ kvinner.
4. Forskning på kvinners arbeidshelse må omfatte også kartlegging og betydning av riktig tilpasset verneutstyr.
5. Det må skaffes data på utvikling av fot-størrelse for kvinner som et grunnlag for å ta fram riktige størrelser i verneutstyr og som et grunnlag for å utvikle verneutstyr for kvinner. Slike data vil også ha betydning for kvinners mulighet til rett fottøy i fritid og dermed ha betydning for aktivitet og folkehelse generelt.