Lilly Therese Tellefsen Vuong – Kvinnearbeidshelseutvalget

15. august 2024

– se på hele samfunnsbildet. Kvinner har som oftest langt flere oppgaver på privaten enn menn. Det oppleves ofte at kvinner jobber 100% på jobb og 100% hjemme (200% daglig). Man må se på tiltak som kan bidra til at det blir mer likestilt mellom menn og kvinner også på privaten.
Nå som vi har fått plass rundt bordet oppleves det som at forventningene er mye høyere til kvinnen enn mannen. En kvinne «må» prestere mer enn optimalt for å vise at hun fortjenter å bli sittende rundt bordet.
– På arbeidsplassen oppleves det som at arbeidsgiver lettere bagatelliserer problemer dersom de blir gitt av en kvinne. Blir samme problem gjengitt av en mann, vil problemet bli gjort noe med mye raskere.
Kommentarer som «har du mensen eller?», «hun trenger et ligg så sur som hun er» og er sikkert ment som humoristisk, men er svært nedlatende for både kvinner og menn å motta. Det er også med på å stigmatisere kvinnen for det å ha emosjoner er jo svært negativt (sarkasme).
– vi kvinner er også (dessverre) gode på å trykke hverandre ned. Kvinnedominerte yrker er ofte preget av skvalder, rykter og negativt ladet innhold gjerne rettet andre kvinner. Vi trenger tiltak rundt dette. Hvordan kan vi kvinner (og menn) løfte hverandre opp istedenfor å trykke hverandre ned.
– bemanningen oppleves også som mye lavere i kvinnedominerte yrker. Lønnen også. Igjen – skyldes dette de høye forventingene som er satt for at kvinner skal få bli sittende ved bordet? Ønsker de å se oss knekke sammen for så å si «hva var det vi sa! Kvinner er ikke ment til å jobbe slik menn er». Men hvordan kan vi prestere og klare å bli sittende rundt bordet, når stolen dere har gitt oss mangler skruer og muttere til å holde den sammen. Vi må hele tiden balansere for at stolen ikke skal falle fra hverandre… og en dag vil vi ikke makte mer – hva skjer da? Vil dere gi oss skruer og muttere som holder fast deres stoler eller vil dere se oss falle?