Regelverk

Nasjonale tjenester, herunder nasjonale kompetansetjenester, er regulert i forskrift av 17. desember 2010 nr. 1706 om godkjenning av sykehus, bruk av betegnelsen universitetssykehus og nasjonale tjenester i spesialisthelsetjenesten, kapittel 4 (2011).

Departementet har utarbeidet en veileder til forskriften. Det følger av forskriften at de regionale helseforetakene skal søke departementet om godkjenning av nasjonale tjenester. Fra 1. januar 2019 er denne myndigheten delegert til Helsedirektoratet.

Forskriften gir også bestemmelser for når departementet (Helsedirektoratet) kan beslutte avvikling av godkjente nasjonale tjenester. Dette kan gjøres dersom ett eller flere vilkår som lå til grunn for godkjenningen ikke lenger er tilfredsstilt eller det ikke lenger er behov for å opprettholde den nasjonale tjenesten.

For å få godkjenning som en nasjonal kompetansetjeneste er det en forutsetning at sentralisering av oppbygging av kompetanse innenfor et fagområde skal bidra til å øke kvaliteten i et helhetlig pasientforløp innen rimelig tid, øke den nasjonale kompetansen på området og gi en bedre nasjonal kostnadseffektivitet (§4-5).

Forskriften § 4-6 beskriver hvilke oppgaver nasjonale kompetansetjenester skal ivareta. Disse omfatter bl.a. å bygge opp og formidle kompetanse, delta i forskning, bidra til undervisning, sikre likeverdig tilgang til kompetanse.

5-årig helhetlig gjennomgang av nasjonale kompetansetjenester

Helse- og omsorgsdepartementet ga oppdrag til de regionale helseforetakene og Helsedirektoratet om  å evaluere nasjonale kompetansetjenester i 2018, i tråd med veilederens føringer om en helhetlig gjennomgang ca. hvert 5 år.

Målsettingen med gjennomgangen var å vurdere:

  • Om det er et behov for endring/videreføring/desentralisering av tjenestene
  • Om tjenestene tilfredsstiller kravet om likeverdig tilgjengelighet fra hele landet
  • Hvorvidt tjenestene imøtekommer fastsatte krav og har nådd kvalitetsmål/resultater for egen tjeneste

Evalueringen omfattet bl.a. gjennomgang av styrings- og rapporteringskrav, om drift av tjenesten var i tråd med regelverket og formålet til tjenesten.

Evalueringen omfattet 49 av i alt 52 nasjonale kompetansetjenester. Nasjonal kompetansetjeneste for sjeldne sykdommer og nasjonal kompetansetjeneste for døvblinde vurderes i sammenheng med ny nasjonal strategi for sjeldne sykdommer, og inngikk derfor ikke i evalueringen. Rapporten ble levert departementet november 2019.

Rapporten viser at alle kompetansetjenestene driver kompetansespredning og forskning. Rapporten peker på mangler når det gjelder systematisk dokumentasjon av effekt av tjenesten, referansegruppenes funksjon, og manglende brukermedvirkning for noen av tjenestene.

På noen fagområder er det etablert flere ulike nasjonale og/eller regionale tjenester og funksjoner. Her er det behov for en mer helhetlig faglig gjennomgang for å vurdere potensialet for økt samordning.

Evalueringen viser at enkelte fagområder fortsatt er kompetansesvake og bør videreføres i ytterligere noen år som nasjonale kompetansetjenester. Evalueringen viser samtidig at mange nasjonale kompetansetjenester har bygget opp regional kompetanse og forskningsaktivitet i tråd med formålet over mange år. For disse tjenestene, vil det være viktig å videreføre de nettverk, kvalitetsregistre og kompetansespredningsfunksjoner eller forskningsaktivitet som er etablert gjennom mange års arbeid. Dette bør imidlertid gjøres utenfor styringssystemet for nasjonale tjenester. Helsedirektoratet og de regionale helseforetakene foreslo med bakgrunn i evalueringen at dagens styringssystem burde gjennomgås, og at kompetansetjenestene bør kategoriseres i forhold til ulike formål og med ulik funksjonstid.