Oversendelse av folkerettslig utredning om Statens pensjonsfond utland og ICJs rådgivende uttalelse om Palestina
Jeg viser til utvalgets arbeid med å gjennomgå det etiske rammeverket for Statens pensjonsfond utland (SPU eller Oljefondet).
På vegne av Amnesty International Norge, Fagforbundet, Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp og Redd Barna oversender jeg vedlagt utredningen «Folkerettslige forpliktelser for Statens pensjonsfond utland i lys av ICJs rådgivende uttalelse fra 2024 om Legal Consequences arising from the Policies and Practices of Israel in the Occupied Palestinian Territory, including East Jerusalem», utarbeidet av professor Kjetil Mujezinović Larsen ved Universitetet i Oslo.
Utredningen ble bestilt for å få en uavhengig folkerettslig vurdering av hvilke rettslige konsekvenser Den internasjonale domstolen (ICJ) sin rådgivende uttalelse fra juli 2024 har for Norge gjennom Oljefondets investeringer. Denne uttalelsen fra ICJ er ikke omtalt i mandatet til utvalget. Likevel har norske myndigheter lagt til grunn at uttalelsen har betydning for Norges folkerettslige forpliktelser. Dette kommer blant annet til uttrykk i regjeringens høringsnotat om forslag til lov om handelsforbud med israelske bosetninger i Palestina, hvor uttalelsen fra ICJ danner et sentralt rettslig utgangspunkt for forslaget. Vi mener derfor utredningen til Larsen er et viktig bidrag til utvalgets arbeid med å belyse forholdet mellom Norges folkerettslige forpliktelser og de etiske forpliktelsene som gjelder for fondets forvaltning.
Utredningen inneholder flere konklusjoner som er særlig relevante for utvalgets videre vurderinger:
• For det første konkluderer utredningen med at ICJs rådgivende uttalelse fastslår at tredjestater har en folkerettslig plikt til ikke å yte «aid or assistance» til opprettholdelsen av Israels ulovlige tilstedeværelse i de okkuperte palestinske områdene. Utredningen legger til grunn at denne plikten også omfatter statlige investeringer, og fremhever at investeringer uttrykkelig omtales av ICJ som en aktivitet som kan omfattes av tredjestatenes forpliktelse til ikke å bidra til opprettholdelse av den ulovlige situasjonen.
• For det andre konkluderer utredningen med at det ikke finnes tilstrekkelig rettslig grunnlag for å oppstille generelle terskler basert på størrelsen på fondets eierandel, investeringens økonomiske betydning, investeringens faktiske påvirkning på selskapets virksomhet eller hvor stor del av selskapets samlede virksomhet som er knyttet til folkerettsbrudd. Etter utredningens analyse er det avgjørende spørsmålet om selskapets virksomhet bidrar til å opprettholde den ulovlige situasjonen, ikke hvor stor del av selskapets samlede aktivitet som gjør det.
• For det tredje understreker utredningen at de praktiske, økonomiske og politiske utfordringene som følger av slike konklusjoner ikke kan være avgjørende for forståelsen av de folkerettslige forpliktelsenes innhold. Slike hensyn kan ha betydning for politiske valg, men ikke for hva folkeretten krever.
Disse konklusjonene reiser et viktige spørsmål knyttet til enkelte deler av mandatet som utvalget har fått fra Finansdepartementet.
Mandatet ber blant annet utvalget vurdere om det i anvendelsen av kriteriene bør legges vekt på «hvor stor andel av selskapets virksomhet som kan knyttes til eventuelle etiske normbrudd». Videre bes utvalget vurdere spørsmål om verdikjeder, indirekte medvirkning og de bredere konsekvensene av utelukkelser for fondets størrelse, diversifisering og avkastning.
Utredningen til Kjetil Larsen utfordrer dette premisset i mandatet om at slike forhold ifølge folkeretten kan tillegges vekt når man skal lage nye etiske retningslinjer for Oljefondet. Larsen argumenterer nemlig for at plikten til ikke-assistanse ikke åpner for generelle terskler basert på hvor stor del av et selskaps virksomhet som er knyttet til den aktuelle aktiviteten, eller hvor begrenset investeringen er.
Utredningen reiser dermed et grunnleggende spørsmål om forholdet mellom folkerett og etikk i fondsforvaltningen. Dersom en investering omfattes av Norges folkerettslige plikt til ikke-assistanse, er dette da et spørsmål om avveiing mellom ulike hensyn, eller representerer folkeretten en ytre rettslig ramme som setter grenser for hvilke avveiinger som i det hele tatt kan foretas? Dette er et spørsmål som fortjener særskilt oppmerksomhet i utvalgets videre arbeid.
Vi håper utredningen vil være et nyttig bidrag til utvalgets vurderinger og vi stiller gjerne til disposisjon dersom utvalget ønsker en nærmere dialog om de spørsmålene som reises i utredningen.
Med vennlig hilsen
Mads Harlem
Advokat og folkerettsrådgiver i Redd Barna