Tilgangen på høyt kvalifiserte tolker for oppdrag i domstolene må styrkes, og det kan kun skje ved en styrking av tolkenes godtgjøring og arbeidsbetingelser etter salærforskriften. Godtgjørelsen må minst tilbake til 4/5 av den offentlige salærsats, men også øvrige betingelser må bedres for å sikre at domstolene igjen får tilgang på de høyest kvalifiserte tolkene.
Tidligere tingrettsdommer Astri Aas-Hansen har nylig selv skrevet et referat som behandler dette temaet (trolig 2024), en tekst som står i sterk kontrast til de grep hun som justisminister nå har tatt ved å redusere tolkenes godtgjørelse dramatisk.
Å redusere en godtgjørelsen til en hel yrkesgruppe bidrar ikke til effektivisering av justissektoren, tvert om, den forverrer tilgangen på de høyest kvalifiserte tolkene og vil på sikt medføre manglende rekruttering. Tolkene har aksjonert mot kuttet siden desember 2025, og nekter fremdeles å ta korte oppdrag for domstoler og nemnder. Det betyr ikke nødvendigvis at domstolene ikke får tak i «tolk», men innehar de de facto nødvendige ferdigheter? Kan domstolene leve med at statsautoriserte tolker velger bort domstolene i 9 av 10 tilfeller?
Hvordan skal advokater og sakkyndige psykologer kunne utføre sitt viktige arbeid om de ikke har tilgang på de beste tolkene? Samme hvor dyktige de er, vil rettssikkerheten likevel henge i en tynn tråd om de ikke får tilgang på høyt kvalifiserte tolker.
I vedlagte dokument/referat skriver justisminister Astri Aas-Hansen bla. følgende:
«Er kvaliteten på tolkingen i nordiske domstoler god nok for å ivareta rettssikkerheten? Spørsmålet oppsummerer en rekke problemstillinger knyttet til bruk av tolk i domstolene. »
Videre viser hun til Fritz Moen-saken, norgeshistoriens mest kjente justismord, hvor alvorlige feil ved tolkingen var en av de viktigste årsakene til at Moen ble dømt for to drap han ikke hadde begått.
Aas-Hansen skriver videre at «Retningslinjer for bestilling og bruk av tolk i domstolene er utarbeidet av den norske Domstoladministrasjonen, «med formål om å sikre at domstolene alltid bruker den best kvalifiserte tilgjengelige tolken». »
Videre heter det at «Utviklingen i Norge har i løpet av tjue år gått fra det stadiet hvor enhver med språkkunnskap ut over norsk kunne kalle seg tolk, til i dag hvor domstolene kan bestille de best kvalifiserte tilgjengelige tolkene.»
Aas-Hansen viser også at domstolene selv må bestille tolk, da er det gode betingelser etter salærforskriften som må ligge til grunn:
«De best kvalifiserte tolkene ønsker oppdrag direkte, ikke via et tolkeformidlingsbyrå, med henvisning til at det de må betale for byrået ikke gjenspeiler at de før flere og bedre betalte oppdrag. Når tolkeformidlingsbyråene ikke kan garantere at de kan levere de best kvalifiserte tolkene, har domstolene vurdert det som uaktuelt å inngå rammeavtale med byråene.
Domstolene har i dag en felles løsning for tolkebestilling, som har automatisert store deler av bestillingsprosessen. Den gjør det enklere for saksbehandler å finne den best kvalifiserte og tilgjengelige tolken. »
Avslutningsvis stiller Aas-Hansen spørsmål ved hvor langt domstolene i dag er kommet med hensyn til kvalitet på tolkingen og sikring av rettssikkerheten siden Fritz Moen. Hun mener vi ikke er helt i mål enda:
«Kvaliteten på tolkefeltet er utvilsomt styrket. For dommeren har utviklingen medført profesjonelle tolker som oversetter riktigere, og som kjenner rutinene i alle typer saker.
Kan vi i dag slå fast at domstolene i Norge og Norden oppfyller ansvaret for at det brukes tolk når dette er nødvendig for å sikre rettssikkerheten til personer som ikke snakker språket, og for at tolken er kvalifisert?
Nær 20 år etter Moen-frifinnelsen og evalueringen er opptak av parts- og vitneforklaringer under hovedforhandlingen fortsatt på prosjektstadiet. Samtidig testes det hvordan en også kan få opptak av tolkespråket, ikke bare gulvspråket (norsk). En løsning med opptak også av tolkespråket, vil gi mulighet for å kontrollere at tolkingen har vært riktig.
Først når dette er på plass, kan vi etterprøve at tempoet i rettsforhandlingene ikke er uforsvarlig høyt, den tiltalte tross (døve-)tolk ikke forstår fullt ut det som blir forhandlet, og dette ikke er synbart for aktor, forsvarer eller dommer – slik Moen-utvalget vurderte det. »
Hele dokumentet følger vedlagt, og bør tas inn i salærutvalgets kunnskapsgrunnlag når blant annet tolkenes godtgjørelse og øvrige betingelser etter salærforskriften skal vurderes.
Vedlegg: Aas-Hansen-Tolking-i-domstolene.pdf