Pasient- og brukerrettighetslovutvalget
Innspill fra Norsk Osteopatforbund
I Kantars helsepolitiske barometer av i år kommer det frem at befolkningens forventninger til framtidens helsetjeneste er preget av både bekymring og betinget håp. Mange gir uttrykk for at helsetjenesten står foran et veiskille, der dagens organisering og ressursbruk ikke fremstår som bærekraftig i møte med økende behov. Samlet sett peker barometeret på et helsevesen i endring, med behov for økt kapasitet, bedre informasjon og mer tilgjengelige tjenester. Befolkningen viser vilje til å ta større personlig ansvar, men forventer samtidig at myndighetene intensiverer innsatsen for å sikre et bærekraftig og likeverdig helsetilbud i årene som kommer.
Kantar sier også noe om pasienters og brukeres kunnskap om ulike ordninger og rettigheter, og som et t konkret eksempel: Kun 20% er kjent med fristbruddordningen. 75% mener at det spiller ingen rolle om det er private, ideelle eller offentlige helseaktører som leverer helsetjenestene.
Norsk Osteopatforbund mener at vi har et velferdssamfunn med et i utgangspunktet godt helsevesen. Utfordringen ligger nok ofte ikke i helsehjelpen som gis, med i det å finne frem til riktig sted og riktig informasjon, og forstå sine rettigheter og muligheter, som f.eks. fristbruddordningen eller mulighet for å få behandling et annet sted. I møte med helsetjenesten må du være frisk for å være syk – i betydningen å inneha ressurser til å orientere deg i et noen ganger nokså sammensatt system. Pårørende får ofte en rolle som pasientkontakt, og det gjelder i særlig for pårørende til pasienter med funksjonshemming, barn/unge, og eldre/demente.
Det står at “Informasjonen skal være tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn.» Her viser vi til innspill fra FFO som peker på at mottakers funksjonsevne må hensyntas. Nasjonalforeningen for Folkehelsen peker også på viktigheten av et så godt og tydelig lovspråk som mulig. Klarspråk, som kan forstås av folk flest – både pasienter og pårørende – er en tydelig oppfordring. Den som har lest et vedtak om avslag på behandling, eller et vedtak fra NAV om hjelpemidler eller en ytelse vil nok si at her er det fortsatt en vei å gå.
Ulike utredninger har pekt på at det er førstelinjen som i større grad må løse oppgavene. Det er meget ressurskrevende, både i penger og personell, å levere spesialisthelsetjeneste, og vi kan alle forvente en dreining mot at langt mer helsehjelp må gis helt eller delvis på et lavere nivå. Det kan i denne sammenhengen virke som om allerede godt formulerte og presenterte rettigheter ikke alltid kan leveres på, som en konsekvens av en krevende ressursbalanse på første nivå. Det er i dag en rekke autoriserte grupper som i dag blir underbrukt i særlig førstelinjetjenesten, både av hensyn til ressursbruk, men også for å kunne levere på etablerte pasient- og brukerrettigheter. Fysio- og ergoterapeuter, osteopater, naprapater, manuellterapeuter og kiropraktorer innehar kompetanse innen muskel- og skjelettplager i vid forstand. Nedsatt funksjonsevne med redusert evne til å løse dagliglivets oppgaver og som begrenser arbeidsdeltagelse, koster enormt i form av bruk av spesialisthelsetjeneste, og på første nivå i form av hjemmetjenester og institusjonsplasser. Bedre bruk av rehabiliterende kompetanse som løfter mestring og deltagelse, vil både løfte levering på pasienters og brukeres rettigheter, og være ressursmessig lønnsomt. Dersom en osteopat (eller fysioterapeut/ergoterapeut/m-fl) klarer å bidra til at et eldre menneske klarer seg hjemme lenger, at den som sliter med revmatiske plager eller ryggsmerter allikevel klarer å stå i arbeid, eller at en ungdom med hodepine eller utmattelse kommer seg igjennom grunnskole og videregående, vil samfunnet kunne spare store beløp. Vi etterlyser derfor at det klarere kommer frem i pasient- og brukerrettighetsloven at helsehjelp ikke bare handler om å behandle det som er sykt og trenger spesialisert helsehjelp, men også det helsefremmende, og som støtter opp om mestring og deltagelse. Det må også komme frem enda tydeligere at alle skal ha likeverdig tilgang til riktig kompetanse, og vi vil understreke at dette handler om en robust førstelinjetjeneste. Vi syns det i denne sammenhengen er merkelig at Kommunekommisjonen foreslår å fjerne dagens kompetansekrav, da det i en tid med presset kommuneøkonomi ikke er vanskelig å se for seg at det som ikke er lovpålagt fort blir en salderingspost. Saldering i nåtid – og en stor ekstraregning i fremtid.
Vi vil fremheve utvalgets mulighet til å formidle viktige vurderinger og innspill til Helsereformutvalget. Vi må dreie vekk fra et helsevesen som er topptungt, administrativt krevende og som setter søkelys på reparasjon, til en helsetjeneste med kapasitet til å drive forebygging og rehabilitering, og med nok ressurser til å håndtere det som er vanlig i betydning ofte forekommende helseutfordringer som gjør stort avtrykk på folkehelse og samfunnsøkonomi.
Vennlig hilsen,
Tomas Collin, leder Norsk Osteopatforbund
Norsk Osteopatforbund representerer ca 450 osteopater. Osteopater arbeider i hovedsak i privatfinansiert førstelinjetjeneste med muskel- og skjelettplager, men er også å finne i andre deler av tjenesten, innen rehabilitering, friskliv og folkehelse. Osteopater har 4års akkreditert helsefaglig utdanning og er autorisert helsepersonell, i henhold til Lov om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven), § 48 første ledd.
Vedlegg: .