Innspill fra Nord Jæren interkommunale politiske råd
Nord-Jæren interkommunale politiske råd er et samarbeidsorgan mellom kommunene Stavanger, Sandnes, Sola og Randaberg. Rådet ønsker å gi konkrete innspill til kommisjonen, både til «lavthengende frukter» – forslag til endringer som ikke trenger omfattende utredninger eller betydelige statlige tilleggsbevilgninger for å kunne realiseres, og innspill til tema som krever videre utredning, og som bør prioriteres i kommisjonens arbeid i 2026.
Lavthengende frukter
Bemanningsnorm for skoler – vurderinger om oppfyllelse må flyttes til kommunenivå:
Dagens modell, der bemanningsnormen er knyttet til de enkelt klasserom, er en utfordring for kommunene som skoleeier. Handlingsrommet er redusert, for eksempel når det gjelder å fordele lærerressurser mellom trinn eller skoler, og muligheten til å benytte andre yrkesgrupper i skolen. Det er et tankekors at bemanningsnormer binder oss til en ressursfordeling som ikke nødvendigvis er gunstig med tanke på elevenes beste. Helhetlig elevstøtte og tidlig innsats krever bedre strategisk bruk av ressursene. Bruk av spesialpedagoger, miljøarbeidere eller andre støttefunksjoner er gode eksempler på dette.
Skoler og barnehager i særlig levekårsutsatte områder kan ha større behov for ressurser enn skoler og barnehager i mindre utsatte levekårsområder. Bemanningsnormer står i vegen for å forfordele skoler som står i særlig krevende utfordringer.
Ved å løfte bemanningskravet til kommunenivå vil ressursene bedre tilpasses lokale behov.
Endring i § 9.2 i helse og omsorgsloven; teknologi må sees på som verdifullt virkemiddel – ikke som tiltak som uansett er så inngripende at det utløser krav om tvangsvedtak:
Lovverket som regulerer tvang overfor personer med utviklingshemming, bør endres. Helse og omsorgsloven – kapittel 9 regulerer bruk av tvang og makt overfor personer med psykisk utviklingshemming. Lovverkets formålsparagraf er god- og gir tydelige og viktige rammer for oppgaveløsningen. Men – hvordan havnet vi der at all bruk av teknologi defineres som tiltak som er så inngripende at de uansett må regnes som bruk av tvang og makt?
«Personer med psykisk utviklingshemming» er en stor sekkepost, og spredning i grad av utfordring og ikke minst samtykkekompetanse er like stor her som i andre deler av befolkningen. Teknologi basert på passiv varsling er like ofte et muliggjørende virkemiddel for denne gruppen enn det er et inngripende tiltak. Dagens tolking av § 9.2 gir oss følgende situasjoner:
• Et barn med utviklingshemming har fått innvilget avlastningsopphold i kommunen. Foresatte bruker GPS på barnet når det er i hjemmet. Dette for at barnet skal ha større bevegelsesfrihet, og åpner blant annet for at barnet kan gå alene til fotballtrening, venner, butikken e.l.
• Når barnet kommer på avlastningsopphold, slår annet lovverk inn og helsepersonellet kan ikke bruke GPS på barnet. Selv om foresatte og barn samtykker til dette, er dette å anse som tvang og det må fattes tvangsvedtak etter Helse og omsorgstjenesteloven kapittel 9.
• Det er en omfattende prosess å fatte slike vedtak og følge de opp – det er snakk om opp mot et halvt år. I tillegg må bruk av «tvang», journalføres og dokumenteres for hver gang – vesentlig mer byråkrati – rundt noe som etter vår mening mer er det omvendte av tvang. I påvente av vedtak, mister barnet friheten og det må være økt bemanning for å følge opp barnet.
• Alternativet er at foresatte må ha sporingen selv, men da vil de ikke få en reell avlastning.
Planprosesser etter plan- og bygningsloven, hvordan få bedre og mindre ressurskrevende planprosesser?
Forenklet prosess for planendringer:
Endring av reguleringsplan skal ikke automatisk kreve full prosess som ved ny plan. Kommunen bør få adgang til forenklet prosess for mindre og moderate endringer, også der endringen har konsekvenser – så lenge saken er forsvarlig utredet og klageadgangen opprettholdes. Forenklet prosess kan bety kortere høringsløp, redusert dokumentasjonskrav og mulighet for delegert vedtak. Prinsippet bør være proporsjonalitet: jo mindre endring, jo enklere prosess.
Klare regler for når et forslag er komplett – nasjonale minimumskrav og nødvendighetsprinsipp
Det bør fastsettes nasjonale minimumskrav til dokumentasjon som må foreligge for at et forslag skal kunne regnes som komplett. Når disse kravene er oppfylt, skal saken anses som komplett, og lovbestemte tidsfrister begynner å løpe. Det bør lovfestes et proporsjonalt nødvendighetskrav: kommunen kan bare kreve dokumentasjon som er nødvendig for å opplyse saken, ikke mer. Eventuelle tilleggskrav må begrunnes særskilt ut fra sakens art og nødvendighet, og kan ikke brukes til å stoppe eller utsette frister. Nye krav kan kun stilles dersom det oppstår vesentlig ny kunnskap eller endret lovverk.
Forenklinger i teknisk forskrift (TEK)
TEK bør være basert på funksjonskrav, ikke detaljerte minstekrav. For småhus, tilbygg og mindre prosjekter bør det gis enklere regler og større lokalt skjønn. Kommunen har i dag mulighet til å gi unntak for tiltak på eksisterende bygg. Dette fungerer godt, og det bør vurderes om kommunen også skal kunne gi konkrete unntak for nybygg der det er faglig forsvarlig og forholdsmessig.
Behovet blir særlig tydelig ved ombruk i små bygg, hvor dagens regelverk kan gjøre bærekraftige løsninger unødvendig vanskelige eller kostbare. Her bør prinsippet være at alt som ikke går på konstruksjons- og brannsikkerhet kan unntas. Dette vil redusere kostnader, fremme sirkulære løsninger og gjøre regelverket mer forståelig for både innbyggere og næringsliv.
Krav til utredninger i plan- og bygningsloven overføres til TEK
Det er krav til utredninger både i plan- og bygningsloven eller i kommuneplanen som kunne vært hjemlet i TEK. Det ville da vært felles for hele landet og gitt raskere saksbehandling.
Krav til klimagassutslipp og miljøoppfølging bør fastsettes i TEK, en unngår da at det blir tema hver gang kommunen skal behandle et planforslag. I tillegg ville det vært en stor fordel om TEK også satte tydelige krav til hvordan solforhold, vindforhold skal måles/beregnes og minste uteoppholdsareal avhengig av formål.
Konklusjon
Gjennom disse forenklingene kan vi få kortere saksbehandlingstid, større forutsigbarhet for innbyggere og næringsliv, lavere kostnader og styrket lokaldemokrati. Staten må begrense seg til de overordnede nasjonale interessene, mens kommunen må ta ansvar for å forenkle egne prosesser og bruke det handlingsrommet som gis.
Dokumentasjon knyttet til personvernforordningen og universell utforming for programvare til bruk i undervisning
Norske kommuner står overfor betydelige utfordringer knyttet til dokumentasjon og etterlevelse av personvernforordningen (GDPR), personvernkonsekvensvurderinger (DPIA) og universell utforming (UU) for programvare som brukes i skolesektoren. Uavhengig av størrelse må hver enkelt kommune gjennomføre grundige vurderinger og dokumentasjon av all programvare som benyttes i skolene. Dette selv om det i stor grad er den samme programvareporteføljen som benyttes i alle landets skoler.
Dette betyr at hundrevis av kommuner gjennomfører identiske vurderinger, og at samme dokumentasjon utarbeides parallelt i hele landet. Ressurser brukes til å duplisere arbeid som allerede er gjort i andre kommuner
I dag er det i praksis ingen kommuner, heller ikke de store, som har nok ressurser til å gjøre dette slik loven krever at det skal gjøres. Alle kommuner flekker og fikser der det blør mest og håper at de ikke får tilsyn på dette fra Datatilsynet eller UU-tilsynet. Det betyr ikke at kommuner bryter loven i hva de gjør i praksis med digitale tjenester, men de har ikke gjort det dokumentasjonsarbeidet som loven krever før en tjeneste tas i bruk.
Det ligger enorme muligheter for effektivisering dersom staten tok et overordnet ansvar for dette arbeidet:
• Sentral gjennomføring av GDPR-vurderinger, DPIA og UU-dokumentasjon for skoleprogramvare
• Nasjonale maler og standarder som kommunene kan benytte
• Deling av vurderinger gjennom fellesportaler
• Koordinert dialog med leverandører om forbedringer og krav
En slik sentralisering ville ikke bare frigjøre betydelige ressurser i kommunene, men også sikre høyere kvalitet og mer konsistent etterlevelse av regelverket på tvers av landet. Ved å etablere en nasjonal tjeneste for vurdering og dokumentasjon av programvare i skolesektoren, kunne staten bidra til mer effektiv ressursbruk, bedre etterlevelse av regelverket, og ikke minst frigjøre tid i kommunene til kjerneoppgaver innen undervisning og pedagogisk utviklingsarbeid.
“Nasjonal tjenestekatalog for digitale læremidler” kommer ikke til å løse dette problemet, slik det ser ut til nå. Udir har dessverre så langt ikke vært villig til å styre prosjektet i den retning kommunene (også KS sentralt) sier er nødvendig for at det skal bli et nyttig prosjekt. Så langt ser det ut til å bli en tjeneste som ikke kan hjelpe kommuner med det vi har meldt at vi trenger at dette prosjektet hjelper oss med.
Langvakter for helsepersonell
Flere kommuner innfører mulighet for langvakter for helsepersonell, særlig i helger. Dette er positivt for både pasienter og helsepersonell ved at det gir økt kontinuitet og kompetanse tilgjengelig i helgene. I tillegg bidrar det sterkt til å øke andel heltidsstillinger i virksomheter med døgndrift.
Det er frivillig for ansatte å inngå avtale om å jobbe langvakter (vakter over 10 timer). Arbeidsgiver kan inngå avtale om langvakter inntil 12,5 timer med fagforeningene lokalt. For langvakter over 12,5 timer må man søke fagforeningene sentralt (AML § 10-12).
For døgndrift i eldreomsorgen vil det være gunstig å inngå avtale om 14 timers vakter for kritisk personell (sykepleier), det er utprøvd for sykepleiere ved Landsbyhjemmet, og evaluering av arbeidstidsordningen for disse er positive.. Sentral søknad er imidlertid så krevende og tidsforlengende prosesser at vi velger å gå for lokale søknader om 12,5 timers vakter, selv om vi vil ha bedre effekt for heltidskultur og kontinuitet dersom noen ansatte velger å jobbe inntil 14 timer. For å øke heltidskultur og bærekraft i helsetjenestene, må mulighetene for ulike varianter av arbeidstid være smidigere, bl.a. ved at lovverket tillater lokale avtaler i større grad.
Tema for videre utredning
Endring i lærerutdanningen
Overgangen til femårig utdanning med masterkrav har ført til en betydelig endring i lærerkompetansen. Dagens utdanningsmodell gir i lærere med dybdekunnskap i to til tre fag, i motsetning til tidligere bredere fagkompetanse. Samtidig er kompetansekravene for undervisning i spesifikke fag skjerpet. Dette skaper en strukturell motsetning som setter skoleledere i en vanskelig posisjon når det gjelder ressursfordeling og timeplanlegging. Vi erfarer økende utfordringer med å sikre godkjente lærere i alle fag.
Til tross for lengre utdanning, rapporterer skoleledere om at nyutdannede lærere mangler tilstrekkelig kompetanse innenfor flere sentrale og krevende områder. Dette gjelder spesielt skole-hjem samarbeid, vurderingsarbeid, klasseledelse, relasjonskompetanse og håndtering av mangfold og atferdsutfordringer i klasserommet. Veiledere for nyutdannede melder om endrede forventninger til lærerrollen, med økt fokus på egne rettigheter, krav til elevgrupper og behov for støtte i klasserommet.
En betydelig svakhet i dagens modell er at praksisomfanget ikke har økt proporsjonalt med utdanningens lengde. Studentene får dermed ikke et realistisk og helhetlig bilde av læreryrkets mange fasetter og ansvar. Dette gjør overgangen fra studier til yrkesliv unødvendig krevende og bidrar til frafall fra profesjonen.
For å møte noen av utfordringene nevnt over tror vi at noen konkrete endringer kan bidra til å styrke lærerutdanningen og dermed skolesektoren og elevenes læringsutbytte:
• Omstrukturering av lærerutdanningen: Vi tror at man bør vurdere en tilbakeføring til fireårig lærerutdanning, hvor masterkravet erstattes med mer omfattende og relevant praksisopplæring. Dette vil kunne bidra til raskere uteksaminering av nye lærere samtidig som kandidatene får bedre forberedelse til yrkets praktiske utfordringer. Om femårig utdanning beholdes, bør minst ett år være dedikert til praksis.
• Utvidet og forbedret praksismodell: Praksisperiodene bør struktureres over lengre sammenhengende tidsrom og inkludere alle aspekter ved læreryrket. Studentene trenger å oppleve årssyklusen i skolen, foreldresamarbeid, vurderingsarbeid, og ulike administrative oppgaver som følger med lærerrollen. Et alternativ å vurdere kan være et avsluttende praksisår med begrenset lønn, tilsvarende turnusordningen i helsesektoren.
• Styrket teoretisk fundament med praktisk relevans: Lærerutdanningen bør legge større vekt på læringsteori, forskningsbasert kunnskap om utvikling og læring, atferdshåndtering og tilrettelegging for mangfold i klasserommet. Disse teoretiske perspektivene må knyttes direkte til praktiske ferdigheter i å etablere gode læringsmiljøer.
• Tettere kobling mellom akademia og praksisfeltet: For å bygge bro mellom teori og praksis anbefaler vi at lærerutdanningsinstitusjonene i større grad benytter lærerutdannere som også har tilknytning til praksisfeltet i grunnskolen. Dette vil styrke relevansen i utdanningen og bedre forberede studentene på yrkeslivets realiteter.
De foreslåtte endringene vil bidra til å redusere gapet mellom utdanning og yrkespraksis. Nyutdannede lærere vil være bedre forberedt på hverdagen i skolen, noe som vil lette overgangen til yrkeslivet og redusere behov for omfattende veiledning og støtte. Dette vil frigjøre ressurser og redusere presset på erfarne lærere og skoleledelse.
Med større praksiserfaring vil lærerkandidatene også få en mer realistisk forståelse av yrket, hvilket kan bidra til økt yrkesstolthet og lengre yrkeskarrierer. Økt relevans i utdanningen vil på sikt kunne styrke rekrutteringen til læreryrket.
For kommunene vil foreslåtte endringer gi økt fleksibilitet i ansettelsesprosesser og ressursfordeling. Med lærere som har bredere kompetanse kan skolene organiseres mer effektivt, særlig i mindre enheter hvor spesialisering skaper utfordringer.
Individuelle rettigheter binder stadig flere ressurser, på bekostning av universelle grunntjenester og vår evne til å prioritere innsats for sårbare grupper:
Kommunenes oppgave er å tilby robuste grunntjenester for alle innbyggere, samtidig som vi skal rette inn forsterket innsats for utsatte grupper for å sikre at også disse gruppene kan nyttegjøre seg grunntjenestene. Kommunene ønsker å fokusere på kollektive løsninger, men individrettet rettighetsfesting binder stadig mer ressurser til oppfølging av enkeltindivider. Intensjonen er gjerne å sikre mer likhet i tjenestetilbud på tvers av kommuner, men vi opplever nå at det vokser fram forskjeller i velferdstjenestene, der rettighetsbasert lovgivning fører til at enkeltindivider legger beslag på en økende andel av de kommunale ressursene.
– Opplæringsloven Kapittel 11 Tilpassa opplæring og individuell tilrettelegging
De nylige justeringene i Opplæringsloven, kapittel 11 om individuell tilrettelegging introduserer et mer nyansert rammeverk for spesialundervisning, benevnt individuell tilrettelagt opplæring, personlig assistanse og fysisk tilrettelegging. Det vurderes at denne endringen kan medføre en økning i behovet for pedagogisk kompetanse og potensielt en økning i omfanget av en-til-en undervisning. Henvendelser fra foreldre viser tolkningsuklarheter i lovteksten, særlig vedrørende personlig assistanse, noe som kan resultere i et økt forventningspress om individuell støtte. Vi ser også at det blir flere familier som møter skolen med advokater for å kjempe gjennom foretrukne løsning for sitt barn.
I kapittel 11-6 i opplæringsloven står det at det som hovedregel er pedagogisk personell som skal gi timene med ITO. Tidligere kunne noe av denne støtten gis av annet personale, som miljøarbeidere. Vi ser nå at det ofte blir anbefalt flere timer til enkeltelever med individuell tilrettelegging. Dette kan føre til at det trengs mye mer ressurser, fordi lærernes arbeidstid er lite fleksibel, og det er vanskelig å finne folk med riktig kompetanse. Økt pedagogkrav gjør også at det kan bli krevende å rekruttere ansatte da det er mangel på spesialpedagoger.
Økt bevissthet om rettigheter knyttet til tilpasset opplæring og et trygt skolemiljø er i utgangspunktet positivt, men det kan også føre til høyere forventninger og større krav til skolens ressurser. Handlingsrommet til skolene minskes, og utgiftene eskalerer.
I tillegg kan det bli flere forespørsler om hvordan skolen jobber, og flere klager. Når fokuset rettes mot enkeltindivider, kan det skape utfordringer for fellesskapet i klassen.
Vi opplever en økning av elever som har behov for individuell tilrettelagt opplæring. I Rogaland har vi økning av ulike diagnoser, spesielt knyttet til autisme og ADHD. Det er store forskjeller fra fylke til fylke. Noe som i seg selv er ganske interessant. Vi opplever økte forventninger og krav fra foresatte om individuell tilrettelegging, som statsforvalter støtter oppunder. Media er også med på å bygge oppunder individperspektivet med å sette fokus på sårbare enkeltindivider. Enkelte politikere bygger også oppunder dette perspektivet.
Problemstillingene rundt opplæringslovens kapittel 11 er også gyldig for kapittel 12 – trygt og godt læringsmiljø. Klager fra foresatte har eskalert de siste 5 årene. Direkte henvendelser til skolesjef fra foresatte har også økt. Retten til trygt og godt læringsmiljø er en viktig lov for barn og unge, men vi opplever også her at krav til tilrettelegging for enkeltindividet går på bekostning av fellesskapet.
Foresatte oppleves mer utrygge enn tidligere og vet best hvordan sitt barn skal ha det på skolen. Statsforvalteren har over en lang periode bygget oppunder dette. Ofte er dette saker som krever økt bemanning for å følge opp enkeltelever. Sandnes kommune problematiserte dette i forbindelse med tilsyn på kapittel 12 våren 2025. Statsforvalteren var da klar på at det er skolen som er den profesjonelle aktør og er ansvarlig for hvordan det skal tilrettelegges. Vi ser nå en tendens til at Statsforvalteren gir skolene våre oftere medhold i klagesaker til Statsforvalteren.
– Pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 – Brukerstyrt personlig assistent (BPA)
I 2015 ble BPA-ordningen endret fra å være en tjeneste som kommunene hadde plikt til å ha som en del av tjenestetilbudet, til å bli en rettighet for den enkelte. Fra da av var det tjenestemottakerens ønske som bestemte om ordningen skulle gis, forutsatt at tjenestebehovet var så omfattende at vilkåret for å ha rett til ordningen var oppfylt.
Utviklingen i kostnader til BPA- ordningen er problematisk, ikke minst med tanke på likebehandling av andre grupper som ikke får BPA. Det har hele tiden vært en spenning mellom å fremme uavhengighet og brukerstyring, og samtidig sikre likhet mellom brukergrupper innenfor og utenfor ordningen. BPA er en god ordning for brukere som selv kan være arbeidsledere. Men over tid med en stadig mer komplisert forvaltning, fordi nye brukergrupper ønsker tjenester organisert som BPA, ser vi at kostnadene øker, og det kommer økte oppgaver i form av ansvar for opplæring i ordningen, noe som gir økt ressursbehov og krever mer bruk av personell i forvaltning og drift.
Fokuset i BPA på at brukerne skal leve selvstendige og aktive liv åpner for stort tolkningsrom med tanke på hvor mange timer kommunen skal legge inn til aktiviteter i vedtaket, sammenlignet med andre tjenester. Det er vanskelig å sette grensen for hvor stor grad av aktiviteter som skal innfortolkes i kommunens ansvar for helse- og omsorgstjenester. Mange brukere ønsker også helsetjenester inn i ordningen, noe som øker behovet for helsepersonell, dersom kommunene innvilger dette.
Vi ser også at det er en vesentlig høyere klageprosent på denne tjenesten, sammenlignet med øvrige helse- og omsorgstjenester, (7,1% for BPA mot 1,8» for øvrige saker – jfr undersøkelsen fra 2019).
BPA er først og fremst er et virkemiddel for likestilling, Dette var også premisset i arbeidet med en egne NOU om BPA-ordningen. Kommunesektoren var her enige med brukerorganisasjonene at BPA- ordningen bør omgjøres til en statlig ordning.
– Statsforvalterens håndtering av klager etter Pasient- og brukerrettighetsloven
Dagens rettighetslovgivning blir i liten grad veid opp mot kommunal handlefrihet. Håndhevingen av medvirkningsretten i Pasient og brukerrettighetsloven har ført oss i retning av at pasientens ønsker og krav er dimensjonerende for utmåling av tjenester, mens bærekraften i dette tjenestetilbudet, eller kommunens evne til å imøtekomme disse kravene i mindre grad vurderes.
Eksempler:
• Til dels svært syke og pleietrengende personer krever behandling eller oppfølging i eget hjem i stedet for kommunalt tilbud som bofellesskap eller mindre institusjoner. Kan føre til behov for bemanning på 15-20 personer knyttet til oppfølging av enkeltpersoner. Omvendt kan vi oppleve at personer som vurderes å være i stand til å bo selvstendig, får medhold i krav om institusjonsplass.
• Tall fra Sandnes viser at kostnader knyttet til ordningen med brukerstyrt personlig assistent (BPA) er fordoblet – fra 22,8 til 44,4 millioner – på de sju årene som ordningen har vært gjeldende.
Skattemyndighetenes vurderinger av rett til mva-kompensasjon knyttet til ROP-feltet
Personer med utfordringer innenfor rus og psykiatri har behov for særlig tilrettelagte boformer, samtidig som denne tilretteleggingen kan ha en annen utforming og uttrykk enn det som er vanlig for andre former for omsorgsboliger.
Kommunene har gjennom merverdiavgiftskompensasjonsloven rett på refusjon av mva for botilbud som inngår i kommunens lovpålagte omsorgstilbud, men opplever at Skatteetaten blir myndigheten som vurderer hva som er rett omsorgstilbud til denne gruppen. Både Sandnes og Stavanger kommuner har vært tvunget til å gå rettens veg for å gå opp grensegangene her, men vi syns kommisjonen bør diskutere på mer prinsipielt grunnlag om det er rett at det er skattemyndighetene som skal avgjøre hva som er faglig forsvarlig utforming og innhold i kommunal tjenesteproduksjon.
Momskompensasjon er ikke en statlig støtteordning, men en ordning som finansieres av kommune selv gjennom tilsvarende reduksjon i rammetilskuddet fra staten. En streng praktisering av ordningen må i så fall kompenserer med økte rammeoverføringer om kommunene skal klare å oppfylle sine oppgaver.
Vedlegg: Kommunekommisjonen_IPR.pdf
