Innspill fra Thomas Røkås
En mer kostnadseffektiv finansieringsstruktur kan fri opp over 90 milliarder til kommunene innen 2030.
Varsler om budsjettkutt i kommune-Norge preger nyhetsbilde. En viktig årsak til kuttene er forgjeldingen av kommuneøkonomien de seneste årene. Siden 2018 har kommunenes gjeld økt med 76% eller 403 milliarder. Deres langsiktige gjeld (ekskludert pensjonsforpliktelser) utgjør i dag 114% av driftsinntektene.
Siden renteoppgangen begynte i 2023 har renteutgiftene økt med 32 milliarder i 2023 og 2024 sammenlignet med de to foregående årene. Dette er en viktig årsak til de røde kommunetallene ifølge KS. Samtidig er disposisjonsfondene – kommunenes «sparegriser» – redusert med 11.6 milliarder siden 2022. Kommunenes egenfinansiering av de totale investeringene er redusert fra 45% i 2018 til 31% i 2024.
Kommuner som ikke har ekstra buffer ser seg nå nødt til å kutte i drift for å finne budsjettbalanse. Konsekvensen er kutt i essensielle velferdstjenester. En økonomisk utvikling flere nå roper varsko over, med rette.
Samtidig vil ikke behovet for flere investeringer som sikrer norsk velferd avta med det første. I en kommunal rapport fra i år estimeres et investeringsbehov på 400–500 milliarder de neste 20 årene bare i vann og avløp.
Står kommunene i en umulig budsjett-skvis? Det kan virke sånn, og den vil vedvare med mindre det gjøres mer strukturelle endringer i finansieringsstrukturen.
I dag finansieres store deler av kommunenes investeringer gjennom ulike statseide foretak. For eksempel er 375 milliarder av kommunegjelden ustedt og forvaltet av Kommunalbanken (KBN).
Dette har sin pris. Hvis en legger kommunenes renteeksponerte gjeld til grunn – renter som ikke har en motpost i finansregnskapet eller som ikke er kompensert av staten – og bruker KBN sin forventede markedsrente, kan kommunene vente seg 100 milliarder i renteutgifter fram mot 2030.
Dette er lite effektiv og kostbar velferdsutvikling. Det er ingen grunn til at staten ikke kan eller burde finansiere nødvendige investeringer i norsk velferd rentefritt og til kostpris, på lik linje med andre tilskudd og overføringer som garanterer velfungerende velferdstjenester.
En lettelse i kommunenes renteeksponerte gjeld, som i 2024 tilsvarte størstedelen av KBN sin utlånsportefølje, vil kunne fri opp over 90 milliarder til kommunal velferd de neste årene uten at staten trenger å bevilge en krone ekstra over statsbudsjettet, og uten at noen mister jobben.
I et slikt scenario overføres kommunenes renteeksponerte gjeld til en rentefri statlig beholdning, mens driften forblir i foretakene som finansieres av staten til kostpris. Her legges KBN sine tall for 2024 til grunn for de årlige forventede driftsutgiftene og tap av utbytte fram mot 2030. Samtidig måtte gjeldens motpart (kommunenes innskudd) gjøres tilsvarende rentefri.
En slik strukturendring vil sikre en mer kostnadseffektiv finansering av kommunedriften og bidra til å forhindre unødvendige kutt i velferdstjenester i de kommende årene.
Slike lettelser burde ellers komme med krav til hva framtidige finansiering kan støtte av investeringer, hvor grunnleggende velferdstjenester og bærekraft burde prioriteres over prestisjeprosjekter. KBN sine egne kriterier f.eks. til grønne midler kan være et bra utgangspunkt, men staten burde stå som garantist i siste instans.
Til info: alle tall om kommunene over er hentet fra ulike tabeller i SSB sin Kommuneregnskap-oversikt.
Vedlegg: .