Innspill

Innspill fra Pål Krüger VVK FRP og varaordfører

Kommuneøkonomi – 10 oktober 2025

Innledning
Denne rapporten belyser sentrale utfordringer knyttet til kommunal økonomistyring og regnskapspraksis. Fokus er lagt på bokføringsregler, pensjonsavvik, håndtering av eiendeler, statlige tilskudd, låneopptak gjennom Kommunalbanken (KBN), samt vedlikehold av kommunal bygningsmasse. Rapporten bygger på data fra KOSTRA (SSB), analyser fra KS og offentlig tilgjengelig informasjon om kommunesektorens økonomi.

Bokføring i kommunalt regnskap
I 2013 ble ordningen avviklet ved at kommunene kunne inntektsføre refusjon av merverdiavgiften på investeringer. Ordningen innebar at kommunene kunne låne inntil 125 % av investeringskostnaden og inntektsføre 25 %. Dess mer kommunene investerte, jo mer ble tilført disposisjonsfondet.
Pensjonsavvik
Pensjonsavvik oppstår fordi regnskapsførte pensjonskostnader (beregnet etter aktuar) avviker fra faktiske innbetalinger til pensjonskassene. Differansen inntektsføres (positivt avvik) eller utgiftsføres (negativt avvik). Reglene tilsier amortisering over 7 år.
Eksempel: En kommune med 100 mill. i positivt pensjonsavvik må belaste budsjettet med 14,3 mill. årlig de neste syv årene.
Ifølge KOSTRA-tall (SSB, 2023) var kommunesektorens samlede disposisjonsfond ca. 95 mrd. kroner. Analyser fra KS viser at rundt 70 % av dette kan knyttes til inntektsføring av pensjonsavvik. Dette representerer i realiteten fremtidige forpliktelser, ikke reelle frie midler.

Kommunenes eiendeler og salg
Kommunene eier betydelig verdier i form av bygninger, tomter og aksjer. I dagens regnskapsregime føres gevinster og tap ved salg mot investeringsbudsjettet, og påvirker dermed ikke driftsresultatet direkte.
Eksempel: Overføring av skolebygg
En kommune valgte å gi bort to nedlagte skolebygg til private aktører for kr 0,-. Selv om byggene var beheftet med lån, ble ikke transaksjonen belastet som tap i kommuneregnskapet. Kommunen fortsatte å betjene gjeld på en eiendel den ikke lenger eide. Hadde kommunen måtte tapsføre restverdi etter salget, ville kommunen trolig ikke kunnet gi bort skolebygget. Tilsvarende når kommunen legger ut arealer opparbeidet til næring/industri, og velger å selge under kostpris, så trenger ikke kommunen tapsføre differansen, men sitter igjen med stor restgjeld. Insentiver med å kunne «gi bort» verdier bør/må fjernes.
På samme måte burde salgsgevinst kunne inntektsføres og føres til disposisjonsfond.
I privat sektor ville differansen mellom bokført verdi og salgspris blitt resultatført. For kommunene føres gevinster til investeringsbudsjettet, mens tap ikke blir synliggjort i driftsregnskapet.
Problemstillinger
• Regnskapsreglene svekker insentivene til å ta ut høyeste verdi av kommunale eiendeler.
• Kommuner kan i praksis gi bort eiendommer uten tapsføring av restverdi.
• Salgsinntekter kan ikke brukes til drift, legges til disposisjonsfondet selv om det kunne styrket tjenestetilbudet.

Statlige tilskudd – eksempel bosetting av asylsøkere
Kommunene mottar tilskudd for mottak og integrering av flyktninger, som er signifikant lavere enn reelle kostnader. Disse utbetales ofte for perioder på ett til to år frem i tid. Etter gjeldende regler inntektsføres hele tilskuddet i tildelingsåret, siden de tildeles som frie midler, selv om midlene reelt er «øremerket» fremtidige kostnader.
Dette kan gi inntrykk av stort overskudd i enkeltår, selv om midlene allerede er reelt bundet. Over tid bygges en «økonomisk snøball», hvor tidligere års «overskudd» gradvis forsvinner når utgiftene realiseres. Nye mottak av flyktninger skyver tapssluket frem i tid.
KOSTRA-rapporter (SSB) har vist at slike inntektsføringspraksiser bidrar til å forskyve kostnader frem i tid og gir et skjevt bilde av kommunenes reelle økonomiske situasjon.

Kommunalbanken (KBN) og lånefinansiering
Låneprosessen
Når et kommunestyre vedtar en investering, f.eks. på 100 mill. kroner, finansieres den typisk med:
• Lån fra KBN: 90 mill.
• Egenfinansiering: 10 mill.
KBN foretar ikke ordinær kredittvurdering av kommunen, utover å kontrollere at vedtaket er fattet. Nye lånebehov som følge av kostnadsøkninger eller merforbruk innvilges fortløpende.
Hvis kommunen i et driftsår må «ta av» disposisjonsfondet, for å dekke merforbruket, er det krav om at egenfinansieringen først skal tilbakeføres disposisjonsfondet.
Kommunen sender melding om dette til KBN, som tildeler tilsvarende lånemidler- prosjektet er 100% lånefinansiert.
Samme prosjekt viser seg å koste 20 mill mer en avsatt i investeringsbudsjettet. Kommunen sender melding til KBN, som innvilger nye 20 mill til samme prosjekt.
Konsekvenser
• Investeringer kan øke med flere titalls millioner uten krav til vurdering av bæreevne.
• Økte finanskostnadene resulterer kutt i helse og oppvekst, som utgjør over 80 % av kommunale budsjetter. Kommunene prioriterer alltid først å betale renter og avdrag.
• Kommunerevisjonen kontrollerer lovlighet i vedtak, men ikke bærekraft i økonomien.
Dette systemet stimulerer til investeringer uten tilstrekkelig vurdering av langsiktig betalingsevne og driftskonsekvenser.

Vedlikehold og rehabilitering
Kommunesektoren har et betydelig vedlikeholdsetterslep. Ifølge KS og SSB utgjør dette flere hundre milliarder kroner. Mange kommuner utsetter verdibasert vedlikehold og gjennomfører i stedet større rehabiliteringer, bokført som investeringer, etter 15–20 år, restgjeld er ofte >50%.
Problematikk
• Rehabilitering føres som investering, med nedbetalingstid på 40–50 år.
• Restgjeld på eksisterende lån kan være > 50 % fra opprinnelig investering, mens bygningsmassens reelle verdi er tilnærmet null før rehabilitering.
• Nye rehabiliterings-lån øker gjeldsbelastningen betydelig, uten at byggets funksjon er endret.
• Kommunene ser seg «tjent» med å før rehabilitering, i realiteten utsatt vedlikehold, som investering og ikke som driftskostnad.
Alternative prinsipper
Hadde rehabilitering måttet føres over driftsbudsjettet, ville dette gitt sterkere insentiver til å sette av midler til årlig vedlikehold. Livsløpskostnadene ville blitt betydelig lavere, og bygningsmassens verdi bedre bevart.

Oppsummering
1. Pensjonsavvik har gitt kunstig høye disposisjonsfond i kommunene.
2. Salg av eiendeler påvirker ikke driftsresultatet og gir svake insentiver for god eiendomsforvaltning.
3. Statlige tilskudd inntektsføres på en måte som kan skape et uriktig bilde av kommunens økonomi- ift fremtidige forpliktelser.
4. Lånefinansiering via KBN skjer uten reell vurdering av bærekraft og fremtidige driftskostnader.
5. Manglende verdibasert vedlikehold fører til høyere kostnader over tid ved økende gjeldsbelastning.
Overordnet problemstilling
Dagens regnskaps- og finansieringssystemer belønner kortsiktige løsninger og utsetter reelle kostnader til fremtiden. Dette svekker både transparensen i kommuneregnskapene og den økonomiske bærekraften i sektoren.

Referanser
• KOSTRA (SSB) – Kommune-Stat-Rapportering, diverse tabeller 2023–2024.
• KS (Kommunesektorens organisasjon) – analyser av disposisjonsfond, pensjonsavvik og vedlikeholdsetterslep.
• SSB (Statistisk sentralbyrå) – nøkkeltall for kommunal økonomi, rapporter 2023–2024.

Vedlegg: .