Innspill fra Pål Krüger varaordfører i Vestvågøy kommune
Innspill til kommunekommisjonen
6.10.2025
Pål Krüger varaordfører i Vestvågøy kommune
Det er mange forhold som berører kommunenes attraktivitet, innenfor bo-og blilyst og verdiskapning.
De aller fleste kommuner i hvert fall i distriktene, kjemper en nesten nytteløs kamp mot avfolkning og betydelig endring i demografi ved at vi blir stadig flere eldre og færre i yrkesaktiv alder. Barnetallet går ned.
Kommunene pålegges å arbeide ut diverse planverk som overgår 20 -30 i tallet. Nytten er
diskutabel.
Når kommunens arealplan vedtas, er den førende for alle tiltak, selv om en plan pr
definisjon er utdatert allerede når den er vedtatt. Endringene skjer raskt, folks planer
endrer seg, mulighetsbide er ikke statisk.
Det er heller ikke realistisk å revidere planverket hvert år.
Det er en oppfatning at dispensasjoner fra arealplanen skal behandles strengt, særlig om planen er av relativt ny dato. Det står ikke noe om det i pbl, men praktiseres slik – også av
Statsforvalteren, som til stadighet overprøver kommunale vedtak, også med bakgrunn i at planen er av relativt ny dato.
Det må klarere fremheves at dispensasjoner er en legitim del av plan -og
bygningsloven.
Planer kan aldri være viktigere enn tiltak!
Et betydelig hinder for privat initiativ på alle plan er pbl §19.2 behandling av
dispensasjoner.
To kriterier må være sammenfallende:
«Dispensasjon kan ikke gis dersom hensynene bak bestemmelsen det dispenseres fra,
hensynene i lovens formålsbestemmelse eller nasjonale eller regionale interesser, blir
vesentlig tilsidesatt.
Fordelene ved å gi dispensasjon skal være klart større enn ulempene. Det kan ikke
dispenseres fra saksbehandlingsregler.»
Det er punktet:
«Fordelene ved å gi dispensasjon skal være klart større enn ulempene»,
som volder størst problem. For hvordan skal en garasje, naust, tilbygg osv vurderes ut fra
dette kriteriet? Når det ikke er tiltakshavers fordeler som skal hensyntas, men
fellesskapets fordeler.
Punktet burde enten fjernes, eller «snus på hode» ved at:
Tiltaket må ikke være til større ulempe for fellesskapet.
Det høres ut som en detalj i plan og bygningsloven, men er virkelig et reelt problem, slik
ordlyden er og praktiseres i dag.
Statsforvalteren kan, og gjør det relativt ofte, overprøve et hvert vedtak gjort i plansaker av kommunale organ.
Ikke for at sakene nødvendigvis er av nasjonal-betydning, som stort sett ingen saker er i distrikts Norge, men streng tolkning av loven og uten skille på om sakene har nasjonalkarakter.
Plansaker kan bli liggende i månedsvis hos Statsforvalteren, og selv om det kommunale vedtaket er positivt sett fra tiltakshavers synspunkt, utsettes byggestart betydelig, men ditto kostnadsøkninger, og usikkerhet, inntil Statsforvalteren har fattet vedtak. Er vedtaket omgjøring av kommunalt vedtak, stopper sakene helt. Statsforvalteren kan plukke opp enhver sak av interesse, og gjør det.
Klage på kommunale vedtak i denne sammenhengen, bør avgjøres av kommunestyret.
Klager har alltid rett til å prøve en sak via rettsystemet.
«Stortinget vedtok våren 2025 en innskjerping av Statsforvalterens mulig overprøving av kommunale vedtak, ved at ; i Forvaltningslova. Ei lov som hovudsakleg er forma ut med tanke på saksbehandling i statleg forvaltning, som for eksempel i byggesaker.I dag seier lova at ein skal legge «stor vekt» på kommunalt sjølvstyre. Men Høgre, Senterpartiet og Framstegspartiet ynskjer å endre ordlyden til «særleg stor vekt».»
Det er et skritt i riktig retning, men langt fra fullgodt.
Vedlegg: .