Undertegnede har intervjuet over 100 norske reparatør-bedrifter og skrevet boka «Kan det fikses? Hvordan Norge kan bli et reparatørsamfunn» (Spartacus forlag 2024). Reparatørbransjen er kreative kompetanse-arbeidsplasser som sørger for lengre levetid for tingene våre og mindre søppel. Å gjøre bransjen mer sirkulær innebærer i hovedsak tiltak som gir mer reparasjon, altså at bransjen kan vokse og ansette flere.
Reparatørbransjen i Norge anno 2024 i stor grad er uorganisert og undervurdert. Her er mine innspill, basert på intervjuene med sykkelreparatører, skomakere, systuer, møbeltapetserere, hvitevare-reparatører, verktøyreparatører og mobilfiksere over hele landet:
1. Hva er den største utfordringen for at din sektor skal bli mer sirkulær:
a. Manglende teknologier? NEI
b. Manglende eller ineffektive reguleringer? JA
c. Manglende kunnskap eller bevissthet? DELVIS (spesielt i offentlig sektor)
d. Mangelfulle avgifter eller subsidier? JA
e. Manglende markeder? DELVIS (offentlig sektor kjøper nesten ikke reparatørtjenester)
2. Hvor er det behov for endringer i dagens virkemiddelbruk for å bli mer sirkulære?
MOMS: Det er både tyngende og urettferdig at reparatørbransjen må kreve inn 25% mva til staten, spesielt for de verkstedene med lavest lønnsomhet (skomakerne, møbeltapetsererne og systuene). Fritak for mva (hvor de fortsatt kan trekke fra inngående mva, slik forlagsbransjen gjør), ville være et godt bidrag til å styrke bransjen. NB det bør ikke skapes inntrykk til forbrukerne av at «nå blir reparasjon kjempebillig». Reparasjon av klær, sko og møbler har i dag så lav lønnsomhet at det er nødvendig for disse reparatørene å øke timelønna noe for å kunne være framtidsretta arbeidsplasser. I følge en rapport finansiert av Forbrukerrådet vil det innen reparasjon av hvitevarer være størst potensiale for at mva-kutt gir reduserte priser ut til forbruker:
https://www.forbrukerradet.no/siste-nytt/forbrukerradet-etterlyser-trinnvist-momsfritak-pa-reparasjoner/
Mva-fritak for reparasjon av klær, sko, sykler, hvitevarer, elektronikk og verktøy kan finansieres f.eks ved innføring av mva på salg av aksjer eller bruktbiler, som i dag har fritak.
LENGRE GARANTI-TID: Forbrukerkjøpsloven gjelder ikke for bedrifter og offentlige etater. Dette betyr at en skole som kjøper symaskiner eller en kommune som kjøper oppvaskmaskiner, ikke har reklamasjonsmuligheter etter to år (ihht kjøpsloven). Norge er ikke tjent med at næringslivet selger dårlige og kortlivede produkter til andre bedrifter og til offentlige virksomheter. Jeg har hørt skrekkhistorier om billige heiser som selges med to års garanti (!). Dette kan være lønnsomt for utbygger, fordi utbyggeren selger boligene videre til enkeltpersoner som må slite med den billige drittheisen som snart må byttes ut. Forbrukere i Norge har fem års reklamasjonstid på «varer som er ment å vare lenge», men dette er kort levetid for en heis, en vaskemaskin eller en symaskin. Utred gjerne utvidet reklamasjonstid til ti år for varer som er ment å vare lenge. Men det burde være enkelt å innføre fem års reklamasjonstid ved salg til bedrifter, organisasjoner og offentlige etater, siden dette allerede praktiseres ovenfor forbrukere.
PRODUSENTANSVARSORDNING FOR TEKSTILER: Årsaken til at Norge har et fungerende pantesystem for flasker og bokser, er produsentansvarsordningen for drikkevareemballasje. Det er ikke frivillig for varehandelen å være med på dette: Hvis du selger brus må du gi pant til alle som leverer tilbake flasker. En produsentansvarsordning for tekstiler er utredet og etterlengtet, for å finansiere arbeidet for mindre søppel og håndtering av tekstilavfall. https://naturvernforbundet.no/klesprodusentene-ma-betale-for-gjenvinning/
3. Hvilke nye virkemidler vil kunne bidra til at din sektor blir mer sirkulær? Nevn inntil tre virkemidler.
FIRE ÅRS MIDLERTIDIG FORBUD MOT KJØP AV NYE KONTORMØBLER I ALLE DELER AV STATEN: Det er påfallende at de innovative reparatørbedriftene jeg har intervjuet, mangler offentlige kunder. Offentlig sektor kjøper inn varer og tjenester for 740 milliarder kroner årlig. Det er en seig jobb å få alle som tar innkjøpsbeslutninger til å tenke bærekraft, gjenbruk og reparasjon. Et midlertidig forbud mot kjøp av nye møbler til alle statlige virksomheter ville gitt et oppsving for både reparatører og for seriøs varehandel som satser på gjenbruk.
Hele offentlig sektor har systemer for innkjøp av nye ting, men det er bare unntaksvis at man har systemer for å ta vare på innkjøpte kontormøbler (slik f.eks Asker kommune har ansatt en møbelforvalter i full, fast stilling). Et forbud mot nykjøp er nødvendig for å få på plass rutiner for vask, flekkfjerning, smøring og annet vedlikehold, reparasjon og bruktkjøp raskt. Forbudet bør selvsagt ikke gjelde rullestoler, heiser og annet utstyr for å sikre universell utforming.
FORBUD MOT SALG AV ELEKTRONIKK SOM IKKE ER REPARERBAR (dvs gjenlimt eller mangler reservedeler):
Deler av varehandelen tjener mye penger på å selge elektronikk som brødristere, blendere, lamper, vekkerklokker, lyslenker, leketøy osv som ikke kan åpnes og ikke har reservedeler. Det utkonkurrerer kvalitetsvarer og undergraver reparatørbransjen, når store deler av befolkningen blir vant til at «nei den kan ikke fikses den kan du bare kaste.» Et forbud mot import og salg av elektronikk som ikke kan repareres, gjerne med tilsvarende strafferamme som brudd på brukthandelloven, vil øke kvaliteten på omsatt elektronikk, forlenge levetida på tingene vi kjøper, redusere mengden søppel, og fremme reparatørbransjen.
OPPRETTE REPARATØRKLYNGE: Reparatørene er i liten grad organisert. Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) oppleves som for dyrt og lite relevant, ifølge de reparatørbedriftene jeg har intervjuet. Reparatørbransjen mangler en kanal inn mot sentrale myndigheter som kan jobbe for bedring av rammebetingelsene for reparasjon og gjenbruk.
Næringer myndighetene vil satse på, får bevilgninger gjennom ulike klynger. Hensikten med klynger er å få konkurrenter til å møtes, snakke sammen og finne fram til felles interesser, slik at de samlet kan henvende seg til forskermiljøer eller myndigheter for å løse problemer. Klynger er møteplasser for store og små bedrifter i samme bransje og skaper dialog på tvers av yrkesgrupper og fagforeninger. Gjennom samarbeid i ei klynge kan bedriftene få større muskler til å påvirke. Klynger kan også invitere inn tilstøtende virksomheter for å skape dialog og bedre ideer. Media City, som er klynga for mediebransjen, har blant annet forskningsinstitusjoner og journalistutdanninger som medlemmer.
Stortinget burde bevilge penger til å opprette en nasjonal reparatørklynge. Ideelt sett bør den omfavne alt fra små systuer til store bilverkstedkjeder. Forskningsmiljøer med interesse for reparasjon bør også inviteres inn, for eksempel CICERO, SIFO på OsloMet og SINTEF i Trondheim.
Reparatørutdanninga i Norge er fragmentert, og mye av den skjer i videregående skole. Representanter for skoler som utdanner mange reparatører bør bli invitert inn. Det samme bør representanter for «utrydningstrua fag» som skomaker og kurvmaker, fordi disse yrkesgruppene sitter på mye fagkompetanse om reparasjoner. Interesseorganisasjoner kan også inviteres inn, for eksempel Naturvernforbundet, Framtiden i våre hender og Restarters Norge. Interesseorganisasjoner for spesifikke reparatører, for eksempel Norges Urmakerforbund, bør selvsagt inviteres inn. Aktører som jobber for lengre levetid på produkter, er også velkomne.
Resirkuleringsbedrifter hører derimot ikke hjemme i ei reparatørklynge. Bedrifter som hovedsakelig jobber med håndtering av avfall og resirkulering av råstoff, har interesse av at det er mest mulig avfall i sirkulasjon. Derfor er det fare for at disse bedriftene vil vanne ut det næringspolitiske arbeidet reparatørklynga skal gjøre.
Utleiefirmaer, derimot, har en betydelig felles interesse med reparatørbransjen, og er storforbrukere av reparatørtjenester. De hører dermed naturlig hjemme i denne klynga. Det samme gjelder vareprodusenter med eget verksted.
Klynga kan jobbe med regelverk for å fjerne hindringer for reparatørbedriftene. Den kan bistå reparatørene med å få tak i reservedeler. Klynga kan organisere felles innspill angående opplæring og tilrettelegging for en reparasjonskultur. En reparatørklynge kan også jobbe næringspolitisk med skatte- og avgiftssystemet. I dag har reparatørene null innflytelse når Stortinget diskuterer krisepakker. Statsbudsjettene hadde sett annerledes ut hvis reparatørbransjen stilte felles krav.
Se vedlagte illustrasjon av hvilke aktører ei klynge kan omfatte (Ill: Elise Motalli, først trykket i «Kan det fikses?» av Marte Ulltveit-Moe, kan gjenbrukes fritt bare oppgi kilde.