1. Hva er den største utfordringen for at din sektor skal bli mer sirkulær:
For renovasjonsbransjen er den fraksjonerte selskapsstrukturen den største utfordringen. Det er 51 kommunale/ interkommunale selskaper som har individuelle løsninger på alt fra driftssystemer til antall avfallsfraksjoner og sorteringsmuligheter.
Det er nødvendig med mer like systemer, større enheter og at kravene som møter bransjen blir fulgt opp av nødvendig finansiering og betydelig færre individuelle systemløsninger.
De fleste av selskapene blir for små til å håndtere endringene som kommer i forhold til kompetanse, innovasjon og finansiering. I tillegg blir alle de ulike ordningene forvirrende for innbyggerne. De ulike ordningene gjør kommunikasjon dyrt og krevende, og innbyggerne blir ikke så gode til å sortere som de kunne blitt.
Avfallsbransjen kan ikke bli mer sirkulær uten hjelp fra produsenter og materialselskapene. Produsentene må bruke mer gjenvunnede råvarer, eller bli pålagt å ha en stor andel av gjenvinnbare materialer i sine produkter. Uten en etterspørsel etter resirkulerte råvarer, vil vi ikke få et fungerende marked som kan bedre økonomien for gjenvinningsbransjen. Det må legges restriksjoner på hvor mange, og hvor “kompliserte” plasttyper som kan brukes i produktene.
Vi har godt fungerende nedstrømsløsninger for plastemballasje, glass- og metallemballasje. Produsentansvaret må utvides slik at all plast; alt metall og gjenvinnbart glass kan kildesorteres i husholdningene. I dag er det for komplisert for innbyggerne å finne ut om de har emballasjeplast, eller plast, og de kaster derfor for mye i restavfallet.
a. Manglende teknologier?
Den største utfordringen ift. til teknologi er at den er for fragmentert. Norge er for små til å ha mange ulike løsninger. Å ha felles forutsigbare løsninger for alle innbyggerne vil sannsynligvis være både rimeligere og gi bedre kvalitet på avfallet enn teknologiske løsninger for å følge opp at innbyggerne sorterer riktig.
For behandling av avfallet er videre utsortering et område som trenger teknologiutvikling. I tillegg til mer regionale industrialiseringsprosesser for materialgjenvinning, særlig for treverk og større fraksjoner som ikke egner seg for transport.
b. Manglende eller ineffektive reguleringer?
Reguleringer som krav til utsortering av tekstiler kommer uten nødvendige systemer. Kravene kan ikke overlates til bransjen å løse. Bakgrunnen for det nye tekstildirektivet fra EU var å hindre tekstiler å ende opp på uregulerte deponier i den 3. verden, og bidra til å redusere karbonavtrykket fra bransjen gjennom mer materialgjenvinning. Skal vi lykkes med dette må tekstiler til ombruk reguleres som avfall, og kommunene må ha ansvaret for innsamling. Skal UFF, Fretex og andre fortsette sin innsamling burde den være kun etter avtale med kommunene, med krav til sortering i Norge og lokal energigjenvinning for det som ikke kan ombrukes eller materialgjenvinnes. Løsningen MDIR har valgt gir oss ikke mulighet til å hindre at ombrukselskapene fortsetter å sende restene fra innsamlingen sin til den 3.verden, da dette er billigere enn å betale for energigjenvinning i Norge. Produsentene må også få betydelig strengere krav til andelen av deres produkter som skal innsamles og materialgjenvinnes. Som tidligere nevnt må det også på plass krav om mye større andel av gjenvunnede materialer i produktene.
Reglene for selvkost gjør det også vanskelig å koordinere innsamling og håndtering av fraksjoner som egentlig er like. Mindre strenge krav til sortering for næringsavfall gjør at vi henter ut mindre av disse ressursene. Selvkostprinsippet utfordrer muligheten for innovasjon og utvikling av avfallet som råvare nedstrøms.
Som offentlige aktører er tilgangen på offentlige innovasjonsmidler og støtteordninger begrenset.
c. Manglende kunnskap eller bevissthet?
For å kunne ombruke mer må vi ha tilgang på reparatører. Dette gjelder særlig innenfor elektronikk og tekstil, hvor det er stor mangel på fagarbeidere.
En digitalisering av bransjen vil kreve tilgang på kompetanse med begrenset tilgang. Dette kunne vært løst med mer nasjonale ordninger, fremfor at alle skal ha sine egne hoder.
d. Mangelfulle avgifter eller subsidier?
Produsentansvarsordningene dekker ikke de driftskostnadene de er ment å dekke, og de tar ikke høyde for de store ulikhetene som er knyttet til kostnaden ved å drive renovasjon i et langstrakt land som Norge, hvor noen har flere mil og gjerne båtreiser mellom hver abonnent, mens andre har alle abonnenter innenfor noen få mils radius.
Økte kostnader knyttet til økt brannfare fra batterier dekkes heller ikke.
Skattlegging av bruk av jomfruelige råvarer, og positive økonomiske incentiver for bruk av gjenvunnet materialer bør generelt vurderes. Jomfruelig trevirke er for billig, uttak av skog bør beskattes slik at det også reflekterer tap av natur og biologisk mangfold.
Bruk av fjernvarmeanlegg og energigjenvinning må settes i sammenheng med ønsket om økt materialgjenvinning. Norge bør se til Danmark der de nå bygger ned fjernvarmeanlegg, til fordel for økt sirkularitet.
MVA på reparasjoner bør fjernes.
e. Manglende markeder?
Det mangler fungerende nedstrømsmarkeder som sørger for
materialgjenvinning for plast, tekstil, trevirke
Fungerende markeder for ombruk av elektriske produkter
f. Annet?
2. Hvor er det behov for endringer i dagens virkemiddelbruk for å bli mer sirkulære?
Produsentansvarsordningene for plast, glass og metall må omfatte alt plast, glass og metall, og ikke være forbeholdt emballasjeprodukter.
3. Hvilke nye virkemidler vil kunne bidra til at din sektor blir mer sirkulær? Nevn inntil tre virkemidler.
– Mer omfattende produsentansvar, slik at eksisterende nedstrømsløsninger for
kildesortering kan brukes til mer enn emballasje
– Økte krav til bruk av resirkulerte råstoffer i produkter
– Produkter som settes på markedet må ha krav til materialgjenvinnbarhet