Å bestemme selv

Alle mennesker har en rett til å bestemme selv. FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne slår fast at selvbestemmelse er en grunnleggende menneskerettighet.

Selvbestemmelse handler om respekt, verdighet og livskvalitet for den enkelte, og er viktig både for utvikling og identitet. Å bestemme selv handler om å være hovedperson i eget liv.

Stortingsmeldingen «Frihet og likeverd – om mennesker med utviklingshemming» viser til at personer med utviklingshemming skal ha samme rett til å bestemme og ta valg som andre. Å bestemme selv innebærer frihet til å ta egne valg, i hverdagen og ved større avgjørelser. Retten til å bestemme selv handler også om retten til å ta uheldige valg.

At selvbestemmelse er en rett alle mennesker har, betyr ikke at alle opplever samme grad av selvbestemmelse. Mange personer med utviklingshemming opplever at denne retten ikke ivaretas. Samtidig er det slik at ikke alle mennesker har like gode muligheter for å kunne si noe om hva de vil eller ønsker, men trenger støtte for å utøve og lære selvbestemmelse.
 

Kom med innspill!

 

Utvalget ønsker blant annet å se på:

  • Hva skal til for at mennesker med utviklingshemming får styrket sin evne til å bestemme selv og bli mer selvstendige?
  • Hvilke tiltak kan iverksettes for at denne retten blir styrket?
  • Er det grenser for hva et menneske kan bestemme selv?
  • Utvalget inviterer alle til å komme med innspill og gode forslag til tiltak!

3 Kommentarer

  1. Faridah Shakoor

    Dette er en stor, kompleks, viktig og interessant problemstilling. Psyksik utviklingshemmede skal selvsagt ha mulighet til deltagelse, innflytelse osv ut fra sine forutsetninger.

    For at utviklingshemmede skal ha mulighet til å delta ut fra egne forutsetninger (i henhold til alle fine ord ) er det viktig at det er gode, tilrettelagte tiltak rundt dem. Her vet vi at det er et stykke vei å gå før tiltakene er gode nok.

    Det vil være kommunen/bydelen som har ansvar for å legge til rette/iverksette disse tiltakene – her står det ofte om penger.

    Gruppen psykisk utviklingshemmede er en uensartet gruppe med ulik grad av utviklingshemming og stor variasjon i funksjonsnivå. Mange utviklingshemmede har også andre diagnoser/tilleggsproblematikk det må tas hensyn til.
    det ser ut til at det ikke tas høyde for variasjonen i gruppen psykisk utviklingshemmede.

    Noen utviklingshemmede har store atferdsvansker, er avhengig av stor grad av tilrettelegging, forutsigbarhet og god bemanning (f.eks 2:1 hele tiden), kvalifiserte personer rundt seg, de kan reagere på endringer, uforutsette hendelser, ukjente situasjoner osv.

    Noen kan være en fare for seg selv og andre, noen er avhengig av at det brukes tvang og makt (strengt regelverk for hvordan dette skal skje – Fylkesmannen har en viktig rolle i forhold til bruk av tvang og makt).

    Funksjonsnivå og evne til å forstå er som nevnt svært varierende. Dette kan innebære at de for eksempel i begrenset grad har evnen til selvbestemmelse. Noen kan ha begrenseninger i forhold til muligheten til å delta i arbeidslivet, delta på aktiviteter sammen med andre (pga atferdsvansker) osv.

    Har pt ingen gode forslag til løsninger, men det er selvsagt viktig at det legges til rette slik at den enkelte har et best mulig liv og kan delta og påvirke i den grad det er mulig.

    Dette har sikkert også et økonomisk aspekt – hvis psyksik utviklingshemmede skal ha mulighet til deltagelse ut fra sine forutsetninger er vel grunn til å tro at noe vil koste penger å få til. Er kommunene/bydelene vilig til/har de mulighet til å betale det det koster?

    Vi vet også at det kan være ekstra utfordringer i forhold til utviklingshemmede med minoritetsbakgrunn. Det vet jeg mye om. Også i gruppen med minoritetsbakgrunn er det store variasjoner.

    Med Selvbestemmelse er når man virkelig føler at aktiviteter og oppgaver man holder på med er selvvalgte, at det er noe man innerst inne ønsker å drive med, og at man er engasjert i dem med hele seg. Per i dag får ikke utviklingshemmede på institusjoner bestemme selv i den grad. For eksempel:Hvis de ønsker å være seint oppe, være med aktiviteter de selv vil osv.Når disse reformene vedtas så burde de følges opp i kommuner og institusjoner. Reformer skal ikke være til pynt som de fleste er, de skal komme tilgode til samfunnet(utviklingshemmede).

    Minoritetsspråklige: Med et særlig fokus på familier med barn og unge med nedsatt funksjonsevner.Mye tyder på at for en del innvandrere kan være spesielt utfordrende fordi det er svært tabubelagt å ha et annerledes barn http://www.abloom.no. Orientering av grunnleggende rettigheter til mennesker med utviklingshemming er viktig, hvis utvalget ønsker først og fremst å oppnå mestring, oppgaveløsing og kompetanseøking til selvbestemmelse.

    Utdanning:
    Mange forsterkede avdelinger(spesialskoler) har blitt lagt ned de seneste årene. Det er en tanke at flest mulig skal integreres i den ordinære skolen. Det viser seg at disse barna integreres til ensomhet. De faller utenfor rent sosialt, og det blir sårbart for disse barna ved sykdom blant ansatte da mange av dem bare har en spesialpedagog og en assistent som kjenner barnet. Det er viktig å heller ha små forsterkede enheter der det blir team som jobber med barnet, og dets opplæring blir ivaretatt ved sykdom og vakanser. Ikke minst er det viktig for de utviklingshemmede barna å få venner som er likesinnede, det får de ikke på de ordinære skolene, og de får mange opplevelser av å mislykkes, fremfor at de kan styrke sine sterke sider.

    – Timeantallet for barn som kommer under opplæringsloven er anbefalt av PPT. Det er varierende hvor mange timer med pedagog/spesialpedagog som foreslås og kan variere fra 3- 10 t i uken. Barn som ikke har utviklingshemning har all sin undervisning av pedagog. De utviklingshemmede har resten av undervisningen av en assistent, altså en ikke faglært person. Om noen skulle trenge undervisning av pedagog er det vel nettopp denne gruppen, med uttalte lærevansker. Det bør gjøres en endring, slik at all undervisning, for de barna som kommer under opplæringsloven, gjennomføres av faglært pedagog.

    – Mange foreldre til utviklingshemmede barn, opplever at det kommunale apparat mener at det ikke er så viktig hva slags opplæring barnet får ettersom det er utviklingshemmet og dermed aldri vil fungere i en vanlig jobb. Det skal jo bare «jobbe» på et dagsenter, så det er ikke så nøye. Forstår ikke at foreldrene krever at barnet skal få mest mulig opplæring. Om det settes inn nok ressurser på disse barna når de er små, slik at de utnytter sitt læringspotensial maksimalt, vil de bli mer selvhjulpne som voksne og kunne bidra i større grad på selvstendig i bosituasjon og i arbeid.

    – Det bør lages nasjonale retningslinjer og føringer for utmålingen av omsorgslønn. Dette vil gi pårørende til utviklingshemmede større handlingsrom til å følge opp den det gjelder.

    – Når det hjelpeapparatet fanger opp et barn som er utviklingshemmet, bør det gis melding til rett enhet i kommunen som kan ta kontakt med foresatte. invitere til samtale og fortelle og hjelpe med ulike søknader for praktisk og økonomisk hjelp.

    – Det må legges til rette for økt bruk av assistenter i hjemmet til familier som har utviklingshemmede barn. Dette kan være til hjelp slik at barnet kan delta på fritidsaktiviteter og få motivering. Dette kan også fungere som avlastning. dette vil være en annen type avlastning enn det som praktiseres nå, men vil være mer gunstig for barnet enn å måtte forlate hjem og familie et vist antall døgn i måneden for at familien skal få avlastning.

    – Disse barna og voksne er tilknyttet en habiliteringstjeneste. En tanke er at legen som følger personen der i større grad kan fungere som fastlege. Dette er leger som kan kunnskap og kompetanse med utviklingshemmede, om man slipper å få en fastlege som ikke kommuniserer på rett måte. Dette vil gjøre at denne gruppen mennesker får en bedre helseoppfølging.

    Svar
    • Solveig Klinkenberg

      Det er viktig å understreke at alle mennesker har rett til å bestemme selv, men ikke alle er i stand til dette. Vi må ikke glemmer disse menneskene som er helt avhengig av å få bistand av andre til å ta et valg. For disse er det liten hjelp i at vi sier: «Alle mennesker har rett til å bestemme selv». Selv et selvstendig menneske må ofte få nødvendig hjelp til et aktivt og verdig liv. Derfor må vi huske at noen må ha hjelp til å utøve sin selvbestemmelse.
      Det finnes mennesker med dyp utviklingshemning som ikke har verbalt språk, som ikke klarer å benytte tegn og som ikke klarer og forstå forskjell på «ja» og «nei». Dette er mennesker som fort blir glemt og gjemt i samfunnet vårt, men de finnes! Disse må også mestre livet på sin måte og det må vi som samfunn og enkeltmennesker hjelpe disse med.

      Svar
  2. Tone Mjøen

    Mange utviklingshemmede har også kommunikasjonsvansker og det er minst like stort behov for tilgang til informasjon og kommunikasjon som fysisk tilgjengelighet.
    Retten till å bruke egnede kommunikasjonshjelpemidler i undervisningen er hjemlet i Opplæringsloven 2.16. Men kommunikasjon og medbestemmelse er minst lke viktig på andre arenaer i livet enn i skolen.
    FN konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne understreker at alle skal sikres mulighet til å søke, motta og gi informasjon på linje med andre også med bruk av alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK).
    Retten til å få kommunisere med egnede kommunikasjonshjelpemidler i skolen er ivaretatt i Opplæringsloven, men retten til å få nødvendig støtte og bruke egnede kommunikasjonsformer er tydelig hjemlet i lovgivningen som omfatter bolig og helseinstitusjoner.

    Utviklingshemmede vil ha behov for at informasjon gis på en forståelig måte og bruk av ASK vil for mange støtte forståelse og gi muligheter for mange til å uttrykke seg mer presist enn uten støtte.
    Retten til medbestemmelse i egen bolig forutsetter at ASK gjøres tilgjengelig i boligen og at det er sentrale personer rundt den utviklingshemmede som har kunnskap om å bruke ASK i kommunikasjon med den enkelte.
    Det er behov for å utvikle kommunikasjonsløsninger som kan brukes av mange, men i tillegg må det være kunnskap om bruken av individuelt tilpassede kommunikasjonsløsninger også.
    Barn, unge og voksne som får tilpassede kommunikasjonshjelpemidler i barnehage/skole opplever i dag at hjelpemidlene ikke brukes i bolig fordi det mangeler kunnskap og tid.
    Grunnleggende rettigheter til informasjon og kommunikasjon etter FN konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne ivaretas ikke før også lovgivningen på disse feltene sikrer tilgang og bruk av ASK for alle som trenger det på alle arenaer.
    Det er behov for en nasjonal e-ressurs der utviklet kommunikasjonsmateriale gjøres tiljengelig for alle . Viser igjen til eksempler på dette er kommunikasjonsmateriale som er utviklet i Sverige beregnet på helsesektoren. Se prosjekt fra Sverige; http://www.kom-hit.se/
    Det er både et utviklingsprosjekt og et forskningsprosjekt knyttet til dette; http://www.dart-gbg.org/fou/aktuell_fou/komhit_forskning

    Svar

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *