Helse og omsorg

Alle i Norge har rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester. Alle i Norge har bruk for slike tjenester. De fleste av og til. Noen i perioder av livet. Andre har et varig behov for helse- og omsorgstjenester.

Personer med utviklingshemming har ofte et større og mer varig behov for helse- og omsorgstjenester enn folk flest. Et mangfold av tjenester og systemer skal sørge for at utviklingshemmede får tilgang til nødvendige helsetjenester, og får nødvendig bistand, assistanse og omsorg i hverdagen.

FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne slår fast at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal ha lik tilgang til helsetjenester, og få like gode helsetjenester som andre. Personer med nedsatt funksjonsevne skal få bistand til å leve selvstendige, sosiale og aktive liv.

Stortingsmeldingen «Frihet og likeverd – om mennesker med utviklingshemming» viser at det kan være vanskelig bestemme over eget liv når man er avhengig av omsorgstjenester. Organiseringen av tjenestene kan styre tjenestemottakers hverdag. Meldingen viser også at personer med utviklingshemming ikke alltid får nødvendig helsehjelp, eller omsorgstjenester av god kvalitet.

Kom med innspill!

 

Utvalget ønsker blant annet å se på:

  • Hvordan kan vi sikre bedre koordinering av helse- og omsorgstjenestene i kommunene og på tvers av stat og kommune?
  • Hvordan bør tjenestene organiseres for å ivareta retten til med- og selvbestemmelse?
  • Hvordan bør tjenestene som gjelder barn med utviklingshemming innrettes for å ivareta barnets rettigheter og hensynet til barnets beste?
  • Hvilke tiltak kan iverksettes for å sikre at utviklingshemmede får nødvendig helsehjelp?
  • Hvordan kan vi sikre at helse- og omsorgstjenestene har god kvalitet?

Utvalget inviterer alle til å komme med innspill og gode forslag til tiltak!

7 Kommentarer

  1. Elfinn Færevåg

    Satt på spissen så får de utviklingshemmede minst av det de trenger mest: Stabilitet og trygghet. I Maslows behovshierarki er dette det viktigste behovet et menneske har. Den enkelte utviklingshemmede må få færrest mulig omsorgspersoner rundt seg og at disse er der over lang tid. Da kan de lære hverandre godt å kjenne og bli trygge på hverandre. Rettighetsutvalget må legge vekt på dette. Det finnes en rekke tiltak som kan brukes.

    Svar
  2. Faridah Shakoor

    Minoritetsspråklige barn, unge og deres foreldre med nedsatt funksjonsevne.

    Fagfolkene innenfor både helsevesen, habilitering, barnehage, skole og så videre må bli mye flinkere til å ta disse foreldrene på alvor, mener jeg. Det krever at man tilpasser språket til dem man snakker med og tar seg tid til å gi ordentlige forklaringer. Og ikke minst: at man viser interesse for hvordan foreldrene har det med seg selv midt oppe i den vanskelige situasjonen. Fagmiljøene må arbeide systematisk og langsiktig for å bygge opp tillit.

    Det nytter ikke med fastleger som er mer opptatt av neste pasient enn den minoritetsspråklige moren med det funksjonshemmede barnet hun har på kontoret der og da.

    Svar
  3. Jarle Eknes

    Begrepet utviklingshemning (kortversjon for den offisielle diagnostiske betegnelsen i ICD-10; psykisk utviklingshemning) synger på siste verset. Diagnosen er endret i DSM-5 og heter nå intellectual disability

    Men vi følger ICD systemet, for tiden ICD 10 som kom i 1999.
    Oppfølgeren, ICD-11, skal etter planen være ferdig i 2018 (utsatt noen ganger) http://www.who.int/classifications/icd/revision/en/
    men foreligger allerede i betautgave som oppdateres fortløpende. Det er rimelig klart at også betegnelsen her blir intellectual disability. Norge v/ Helsedirektoratet er med på utviklingsarbeidet, og blir ansvarlig for norsk oversettelse.

    Jeg vil anta at den nye betegnelsen for utviklingshemning vil bli «intellektuell funksjonsnedsettelse». Men hva med å utfordre Helsedirektoratet til å si noe om dette? I og med at betegnelsen kommer til å bli endret i nær fremtid, kan man til og med vurdere å ta i bruk det nye begrepet i NOU rapporten?

    Her er en lenke til artikkel jeg har skrevet om begrepet utviklingshemning: https://www.dropbox.com/s/zt0w6lrxo78km5t/SOR%2080-87%20Hva%20er%20utviklingshemning.pdf?dl=0

    Svar
  4. Jarle Eknes

    Det er viktig å ha en nasjonal behandlingstjeneste for personer med utviklingshemning / autisme som sliter med alvorlige psykiske lidelser. I dag har vi en fantastisk behandlingsenhet ved Oslo Universitetssykehus som heter Regional seksjon psykiatri utviklingshemning/autisme (PUA). Men i dag er PUA en regional behandlingstjeneste, med nedslagsfelt i Helse Sør Øst. De påtar seg enkelte oppdrag også andre steder i landet, men et noenlunde likeverdig tilbud for de som har særlig komplekse lidelser/problemer, blir det ikke før PUA blir en nasjonal behandlingstjeneste.

    PUA utreder, diagnostiserer og igangsetter behandling til personer med psykisk lidelse og tilrettelegger individuell miljøterapi for pasienter med særlig komplekse og sammensatte problemstillinger.
    Døgnenhetene 1 og 2 gir tilbud til personer med lett til dyp utviklingshemning og til personer med gjennomgripende utviklingsforstyrrelse med store sammensatte vansker og som har funksjonsnivå tilsvarende lett utviklingshemning.
    Seksjonen omfatter en regional kompetansetjeneste som har ansvar for å ajourføre overordnede planer for forskning og kompetansehevende prosjekter i seksjonen. Enheten har ansvar for å koordinere intern og eksternundervisning. Enheten produserer og bidrar til bøker, artikler, bokkapitler og foredrag i Norge og internasjonalt.

    Døgnenheten ved PUA skal bare være for de spesielt krevende sakene. Men de finnes over hele landet. Derfor bør tilbudet være landsdekkende.

    Svar
  5. Lars Petter Endresen

    Det et problem at mange kommuner hvert eneste år gir en lang rekke avslag til mennesker med nedsatt funksjonsevne, avslag som senere oftest blir omgjort av Fylkesmannen.

    Ta Sørum Kommune som eksempel. Her kan vi i Offentlig Elektronisk Postjournal (https://oep.no/) hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus for 2015 lese om 10 brev som omhandler avlastning, 10 brev som omhandler spesialpedagogisk hjelp, 8 brev som omhandler støttekontakt, 7 brev som omhandler omsorgslønn, 6 brev som omhandler spesialundervisning og 3 brev som omhandler assistanse. Dette er mye papirarbeid for en liten kommune og en stor belastning for de involverte familiene.

    Jeg tenker at det beste er om man kan komme disse klageprosessene i forkjøpet ved å innføre en ordning der vedtak i kommunene skal godkjennes fra fastlegen. Mer bakgrunn og begrunnelse for dette synet finnes på den utmerkede bloggen til Cato Brunvand Ellingsen.

    http://vernepleieren.com/2015/11/15/fra-null-visjon-til-nullvisjon/

    Jeg vil at Rettighetsutvalget skal ta hensyn til kommentarene mine på den bloggen.

    Beste hilsen
    Lars Petter Endresen
    Medlem i Nesodden Arbeiderparti

    Svar
  6. Tone Mjøen

    Mange utviklingshemmede har også kommunikasjonsvansker og det er minst like stort behov for tilgang til informasjon og kommunikasjon som fysisk tilgjengelighet.
    FN konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne understreker at helsepersonall skal legge til rette for bruk av egnede alternative kommunikasjonsformer, -midler og formater (art 21/FNkonvensjoenn). Alle skal sikres mulighet til å søke, motta og gi informasjon på linje med andre også med bruk av alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK).
    Utviklingshemmede vil ha behov for at informasjon gis på en forståelig måte og bruk av ASK vil for mange støtte forståelse. Helseinstitusjoner må utvikle visuelt støttemateriell som kan underlette kommunikasjon med mennesker som både har vansker med å forstå og å uttrykke seg.
    Det er behov for å utvikle kommunikasjonsløsninger som kan brukes av mange.
    Det er behov for en nasjonal e-ressurs der utviklet kommunikasjonsmateriale gjøres tiljengelig for alle helseinstitusjoner slik at dette kan brukes i møte med barn og utviklingshemmede og andre som trenger tilgang til alternativ og supplerende kommunikasjon.

    Eksempler på dette er kommunikasjonsmateriale som er utviklet i Sverige beregnet på helsesektoren. Se prosjekt fra Sverige; http://www.kom-hit.se/
    Det er både et utviklingsprosjekt og et forskningsprosjekt knyttet til dette; http://www.dart-gbg.org/fou/aktuell_fou/komhit_forskning

    Svar

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *