Arbeid

De fleste voksne ønsker å ha en jobb. Å jobbe gir både inntekt og en følelse av mestring. Det er lønnsomt for samfunnet at flest mulig jobber.

Staten skal legg til rette for at alle kan jobbe og tjene til livets opphold gjennom arbeid. Dette står i Grunnloven. FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne slår fast at personer med nedsatt funksjonsevne har rett til arbeid på lik linje med andre.

Stortingsmeldingen «Frihet og likeverd – om mennesker med utviklingshemming» viser at det er få personer med utviklingshemming som har vanlig jobb, selv om dette har vært en målsetting siden 1950-tallet. En del jobber i varig tilrettelagt arbeid. Noen deltar i kommunale dagtilbud. Stadig flere har ingen form for aktivitet på dagtid.

Personer med utviklingshemming kan trenge hjelp til å få seg en jobb, og de kan ha behov for tilrettelegging og bistand for å utføre en jobb.
 

Kom med innspill!

 

Utvalget ønsker blant annet å se på:

  • Hva skal til for at personer med utviklingshemming kan få en vanlig jobb?
  • Hvilke tiltak kan bidra til at flere med utviklingshemming kommer i jobb eller blir aktivisert på andre måter?
  • Kan arbeidsgivere gjøre en innsats?
  • Hvilke tiltak kan staten eller kommunene iverksette?
  • Hvordan kan arbeidsplasser og arbeid tilrettelegges?

Utvalget inviterer alle til å komme med innspill og gode forslag til tiltak!

7 Kommentarer

  1. Thomas Owren

    Fra min oppsummering av seks saker på Vernepleierportalen.no om personer med utviklingshemning i ordinært arbeidsliv:

    http://vernepleierportalen.no/utviklingshemmede-i-ordinaert-arbeidsliv-en-oppsummering/

    Det er mulig å inkludere langt flere utviklingshemmede i ordinært arbeidsliv. Vi vet mye om hva slags tilrettelegging som kan gjøre den nødvendige forskjellen (se oversikt i saken). Jeg oppfatter det som mangler som todelt:

    1) Nye oppfatninger

    Folk flest og arbeidsgivere spesielt må forstå at utviklingshemmede både kan og vil inkluderes i det ordinære arbeidslivet. Og det heteste tipset for å bryte ned barrierer knyttet til ordinært arbeidsliv, formidler Johans Tveit Sandvin (se lenke i saken), er å gi personer med utviklingshemming innpass i det ordinære arbeidslivet. Det som mangler er synlige og inspirerende eksempler. Sandvin formidler videre:

    – Det siste elementet kan være å bygge forventningene om utviklingshemmedes deltakelse i ordinært arbeidsliv inn i andre ordinære systemer, som det videregående skolesystemet og NAV. Disse forventningene er ikke der i dag, av de årsaker som allerede er nevnt. Tett og målrettet samarbeid mellom videregående skole, NAV, foreldre og utviklingshemmede selv vil kunne gi langt flere innpass i det ordinære arbeidslivet enn tilfellet er i dag. Og når det først skjer, vil det bryte ned barrierer også for andre. Tre grep som vil kunne bidra til det kan for eksempel være å:

    – bryte tendensen til at utviklingshemmede nærmest automatisk uføretrygdes idet de fyller 18,
    – heve den generelle kompetansen i NAV når det gjelder gruppen utviklingshemmede og deres muligheter i arbeidslivet, og
    – sikre at de utmerkete og relevante ordningene og virkemidlene som NAV allerede rår over faktisk tas i bruk for å bidra til utviklingshemmedes innpass i ordinært arbeidsliv.

    2) Noen grep på politisk nivå

    I sin politiske plattform beskriver regjeringen sin visjon om et samfunn der alle kan delta, også i arbeidslivet. Samfunnet trenger arbeidskraften, borgere trenger å inkluderes i slike fellesskap som arbeid er den fremste garantisten av. Men dette vil kreve noen grep på politisk nivå:

    Et første skritt kan for eksempel være å etablere pilotprosjekter knyttet til ordningen Funksjonsassistanse i arbeidslivet, der ordningen utvides til å også omfatte personer med utviklingshemning (der står for eksempel Erlandsen Conditori i Halden klar som en utprøvingsarena – og for deres del er dette et skritt som haster).

    Et mer omfattende skritt kan være å forvente at arbeidsgivere over en viss størrelse i samarbeid med NAV og andre aktører, slik som kommunale tilretteleggere, også tilbyr et gitt antall stillinger med enklere innhold og tydeligere definerte oppgaver, der det gis et tilstrekkelig nivå av praktisk oppfølging til både arbeidstaker og bedriften og tilstrekkelig økonomisk kompensasjon til bedriften.

    Hvordan arbeidsoppgaver kan identifiseres og defineres, hvordan samarbeidet mellom arbeidstaker, tilrettelegger og bedrift kan skje, hvordan arbeidsoppgavene kan tilrettelegges – alt dette finnes det nå gode eksempler på (se saken på nettsiden). Det som mangler er klare grep på nasjonalt og fylkeskommunalt nivå. I Norge finnes minst 21 000 personer som kan karakteriseres som utviklingshemmede. Om anslagsvis 85% av disse har utviklingshemning i lett grad, snakker vi om nærmere 18 000 personer – hvorav de aller fleste står utenfor det ordinære arbeidslivet. Mange personer med utviklingshemning i moderat grad kan også bidra i arbeidslivet: det er Klaudia Gundersen i Tromsø et godt eksempel på (se saken på nettsiden). Det gir ennå fler potensielle arbeidstakere. Å ha så mange personer utenfor arbeidslivet, eller i egne bedrifter som må opprettes spesielt, har omfattende økonomiske og sosiale konsekvenser. Har vi råd til det?

    Thomas Owren
    Vernepleier
    Ansvarlig redaktør
    Vernepleierportalen.no

    Svar
  2. Steinar Wangen

    For noen år tilbake publiserte Nordlandsforskning en rapport med tittelen «Vanskelig å snakke om?»
    Denne rapporten handlet om Arbeidsmiljø og rettsikkerhet for utviklingshemmede i skjermede virksomheter.
    I rapporten presenterte de resultater fra en studie om arbeidsmiljø og rettssikkerhet for personer med utviklingshemming som deltar i arbeidsmarkedstiltaket Varig tilrettelagt arbeid (VTA).
    Rapporten ble skrevet av Tina Luther Handegård og Terje Olsen.

    http://www.nordlandsforskning.no/publikasjoner/vanskelig-a-snakke-om-arbeidsmiljo-og-rettsikkerhet-for-utviklingshemmede-i-skjermede-virksomheter-article253-152.html

    Referansegruppen ber rettighetsutvalget om å invitere
    Tina Luther Handegård og Terje Olsen for å fortelle om hvilke funn som ble gjort og for å vurdere om det bør lages en ny rapport for å se om det har vært noen utvikling på område.

    Steinar Wangen
    FFO

    Svar
  3. Steinar Wangen

    I arbeidsmarkedsbedrifter som i alle andre bedrifter blir det inngått hemmelige sluttavtaler.
    I dag er det kun skatteetaten som har innsynsrett i disse avtalene dette fordi det kan inneholde punkter om lønn det skal skattes av.
    Referansegruppen ber rettighetsutvalget om å vurdere om innsynsretten bør utvides til å omfatte tilsynsmyndighet og da bør det også vurderes om innsynsretten også skal gjelde grunnlaget for sluttavtalen.
    Dette vil etter all sannsynlighet ha en preventiv virkning mot forsøk på usaklig oppsigelse.

    Steinar Wangen
    FFO

    Svar
  4. Jarle Eknes

    Mennesker med utviklingshemming kan i svært liten grad konkurrere på det ordinære arbeidsmarkedet på samme vilkår som andre arbeidssøkende. Arbeidsmarkedet er stadig blitt mer utfordrende og krevende, og det er et faktum at mange jobber stiller store krav til kompetanse. Samtidig ser vi at en rekke jobber ikke lenger blir utført eller at de blir nedprioritert. Vi tror mange bedrifter har oppgaver som ikke blir løst, som mennesker med utviklingshemming ville være i stand til å løse. Disse oppgavene er det viktig å finne fram til, sammen med bedriftene/virksomhetene. Stian Reinertsen, stipendiat ved NAKU, skriver i «Nasjonal tilstandsrapport over arbeids- og aktivitetssituasjonen blant personer med psykisk utviklingshemming» juni 2012, at «noen av de viktigste funnene i artikkelen tyder på at det i dag er flere utviklingshemmede i de kommunale dagsentrene som har tilstrekkelig arbeidsevne til å kunne arbeide i vekst- og attføringsbedrifter. 20% av brukerne av kommunale dagtilbud fyller NAV`s krav til arbeidsdeltakelse i Varig Tilrettelagt Arbeid».
    Professor Victor Norman ved Handelshøgskolen i Bergen hevder at dersom man legger til grunn at utviklingshemmede bare er 20% så effektive som gjennomsnittet i befolkningen så vil dette kunne generere 100 millioner kroner i det han definerer som en samfunnsøkonomisk gevinst, dersom vi får tusen utviklingshemmede ut i arbeid (Foredrag på SOR-konferanse oktober 2013.)
    I Dagens Næringsliv 6.april 2013 skriver Victor Norman at dersom man legger til grunn at mennesker med utviklingshemming bare kan bidra med 15% av gjennomsnittet for norske arbeidstakere, utgjør det likevel en verdiskaping på 90.000/år. Det betyr i så fall at «de vel 3000 utviklingshemmede som i dag har tilrettelagt arbeid, gir et årlig bidrag på nesten 300 millioner til verdiskapingen i Norge. De rundt 12000 som er henvist til dagsenter eller ingenting representerer samtidig en tapt verdiskaping på godt over en milliard pr.år».
    Dersom det var mulig å ta ut bare deler av denne verdiskapingen, mener vi det er gode grunner for å prøve.
    Den kanskje største verdien vil uansett være den enkeltes opplevelse av å være en naturlig del av samfunnet, å oppleve at det blir stilt krav på linje med andre, å ha et meningsfylt innhold i hverdagen, og ikke minst å bli sosialisert og integrert på en bedre måte enn i dag. Vi vil hevde at mange mennesker med utviklingshemming vil berike et arbeidsmiljø, og således også være en viktig miljøfaktor.
    Vi tror også at mange virksomheter vil være interessert i å kunne vise at de er i stand til å tilrettelegge arbeidsplasser nettopp for utviklingshemmede. Dette samfunnsengasjementet er det viktig å utnytte.
    Mennesker med utviklingshemming er ofte svært pliktoppfyllende og lojal arbeidskraft, med høy arbeidsmoral. Fra virksomheter som har erfaring med ansatte som har utviklingshemning, sies det at de også representerer en positiv arbeidsmiljøfaktor.
    Vi opplever også at de offentlige ordningene som finnes i dag i for liten grad tilrettelegger for utviklingshemmede. Resultatet er at altfor mange faller utenfor arbeidslivet.

    Svar
  5. Elin Romsdal

    Jeg ser dere ønsker innspill til hvordan utviklingshemmede kan komme i jobb. Jeg er straks ferdig utdannet vernepleier og holder på med å avslutte med bacheloroppgaven vår nå. Vi er fem studenter som har skrevet den i lag og vi har gjort undersøkelse på hvordan arbeidsgivere tilrettelegger og inkluderer og hvordan de fremmer mestring for den arbeidsgruppen. De vi har funnet ut er at de fleste arbeidegiverne sier de ikke får nok oppfølging fra NAV og at de ønsker mer informasjon om utviklingshemmede og hvordan de på best mulig måte kan legge tilrette for dem. Det framkom også at de hadde hatt personene inne på arbeid i mange år og at de vi intervjuet hadde god kjennskap til personene og hadde tett oppfølging av dem i det daglige arbeidet. De sa og det er mange risikovurderinger som og ligger til grunn når det kommer til ansettelse. Det er den økonomiske risikoen, effektivitet, hvordan inkludere de i et arbeidsliv, tydelige avtaler og bedre koordinering mellom NAV og der det er stort bistandsbehov. Det framkom også at arbeidsgiverne snekret sammen en stilling med praktiske og forståelige arbeidsoppgaver som var tilpasset deres funksjonsnivå. Det framkom også at det var rutinepreget arbeidsoppgaver. I og med at personene hadde vært i mange år inni bedriftene, så virker det ut i fra den alderen de oppgav på arbeidstakerne at de var svært unge da de kom inn på ulike vilkår. Da arbeid for trygd, en inn fra videregående skole og igjennom IA. Jeg tenker at som ung lærer man fortere og mulig skolene kunne være en vei å gå? Hvordan kan videregående skolene utforme for eksempel yrkesfaglinjen for personer som har store problemer med teoretiske fag? Kan de samarbeide med ulike bedrifter som har praktiske oppgaver som er lett og forstå og at det mulig kan være opplæringsbedrifter i samarbeid med veiledere/miljøterapeuter som følger disse elevene opp i tett samarbeid med NAV, skole eller andre naturlige samarbeidspartnere? Å få god kunnskap om den aktuelle bedriften kan jo være med på å skape forståelse for hvilke type arbeid en skal utføre. Hva med å lovfeste dette slik at man sikrer utviklingshemmede personer kan få muligheten til fagbrev, med opplæring i bedrift? Jeg vet ikke helt om det finnes i NAVs system, der egne kontorer følger opp personer med utviklingshemmede personer og dermed innarbeider seg spisskompetanse mot disse brukerne. Det finnes mange som har lyst til å jobbe, men slik jeg oppfatter det går mange over på uføretrygd, dermed blir de ikke registrert heller i systemet som arbeidssøkere. Det er mange som glemmer denne gruppen som potensielle arbeidssøkere. Vi har fontene husene her i Norge. Hva med å opprette slike hus for Funksjonshemmede og utviklingshemmede også? Det som også fremkom fra arbeidsgiverne vi intervjuet var at dette er teamwork. Det er viktig å samarbeide for å få dette til. Det bør være på plass fleksible løsninger og her har helt klart sentrale føringer noe å si. Det bør være et bedre støtteapparat på plass, ikke bare for arbeidstakeren, men også arbeidsgiveren. Kan flere jobbseminarer rettet mot arbeidsgivere/NAV også være en måte å få nok kunnskap om å ha utviklingshemmede personer arbeid?

    Svar
  6. Siri Tajet

    Noen tanker om utviklingshemmedes verdi på arbeidsmarkedet:
    Jeg er vernepleier og har gjennom flere år arbeidet i en kommunal virksomhet som gir arbeid til personer med utviklingshemming. Vi møter en del dilemmaer i dette arbeidet. Inntrykket er at dette er arbeid på liksom og at virksomheten havner i en gråsone mellom arbeid og ikke-arbeid. Virksomheten går ikke under begrepet arbeid. Det kalles dagtilbud, aktivitet eller sysselsetting. Menneskene som arbeider her er definert ut av arbeidsmarkedet samtidig som de arbeider i produksjonsrettede virksomheter med krav til inntjening. Mange mennesker med utviklingshemming er arbeidsføre, men de har behov for sosial støtte og tettere veiledning for å tilegne seg kunnskap enn mange andre. De kan i noen grad trenge å bli beskyttet fra de krav og komplekse situasjoner vi finner i det åpne arbeidsmarkedet. De har et intellektuelt arbeidshandicap, men de er nødvendigvis ikke ute av stand til å utføre et arbeid. Det er en gruppe som står svakt i arbeidsmarkedspolitikken og blir i liten grad betraktet som arbeidskraft. De er ikke «lønnsomme» nok. Ansvarsreformen har i stor grad blitt en reform som handler om bolig og boforhold. Den sa noe om at arbeid også skulle være et ledd i sosial integrering og verdsetting.
    De fleste personer med utviklingshemming går rett fra videregående skole og inn i «arbeidslivet» som uførepensjonister uten å ha fått prøvd sin arbeidsevne eller fått tilbud om et utdanningsløp. De fleste blir gående i en slags lærlingerolle gjennom hele voksenlivet. De er brukere eller deltagere, sjelden sjåfører, snekkere, kokker eller butikkansatte. Svært få har noe som ligner ordinære lønnsbetingelser.
    Kommunale virksomheter der det faktisk foregår en produksjon, en verdiskaping må kunne betraktes som en arbeidsplass og ikke kun et dagsenter der lønna heter oppmuntringspenger. Det vil kunne være med å heve anseelsen til de ansatte i slike virksomheter og stoltheten over det å mestre et arbeid. Lønn gir anseelse, det gjør ikke uførepensjon og oppmuntringspenger. En bør se på lønnsbetingelsene og om uførepensjonen kan gjøres om til lønn.
    Et annet dilemma i denne typen skjermede virksomheter er at de har en tendens til å «holde på» de mest produktive fordi virksomhetene befinner seg i skjæringspunktet mellom marked og omsorg. Det kan også være positivt på den måten at de dyktige og produktive er med på å opprettholde virksomheten for de mindre produktive. De utfyller hverandre, men det betyr jo ikke at de dyktigste stagnerer og ikke har mulighet til å være i utvikling.
    I et helhetlig perspektiv er det viktig å se på mennesker med utviklingshemming som en del av arbeidsstokken, verdsatt og anvendt arbeidskraft. Hvordan andre ser på deg kan være med på å bekrefte din verdi som medborger.

    Svar
  7. Steinar Wangen

    15. juni 2016 hadde Nordlandsforskning og NTNU en lansering av rapport om utviklingshemmedes rettssikkerhet.
    Under denne lanseringen kom det frem at det var svært komplisert å finne ut hvordan rettsikkerheten er for utviklingshemmede som er på
    Varig tilrettelagt arbeid (VTA)
    Bakgrunnen for dette skyldes at det foreligger mye hemmelighold bl.a. gjennom hemmelige sluttavtaler etter usaklig oppsigelse av utviklingshemmede.
    Dette er avtaler som inneholder arbeidsgivers dekning av advokatutgifter den utviklingshemmede har hatt, oppreisning på grunn av belastning den utviklingshemmede har blitt påført frem til partene ble enige om sluttidspunkt og gjensidig avtale om taushetsplikt og at man unngår å snakke negativt om hverandre.
    Når en slik avtale er underskrevet er det kun skatteetaten som har innsynsrett og det henger sammen med at en slik avtale kan inneholde et punkt om skattepliktig lønn.
    Det foreslås at innsynsretten utvides til å omfatte Nav tiltak i det enkelte fylke for det vil ha som konsekvens at tilskudd til VTA bedriftene stoppes ved lovbrudd og dermed vil det bidra til å styrke stillingsvernet for utviklingshemmede på VTA.

    Svar

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *