Se innlegg etter kategori

Slik er F-35-utdanningen på Luke AFB

Det har blitt noen måneder siden forrige innlegg. Sensommeren forsvant på et blunk med forberedelser og flytting til Phoenix i Arizona. Nå er jeg ferdig med den femte uken som flyelev på Luke Air Force Base, hvor jeg deltar i et overføringskurs til F-35.

Kurset er tilpasset flygere med tidligere erfaring fra kampfly. Vi er en beskjeden klasse med åtte elever; to italienere, fire amerikanere og to nordmenn. Gjengen går godt sammen, og det er god stemning. Det er egentlig liten grunn til å henge med hodet her. Bygningene vi holder til i er helt nye, simulatorene er helt nye, flyene er helt nye, prosedyrene er helt nye, lærebøkene er helt nye… Det er spennende å være en del av det nye våpensystemet.

Hele familien ble godt mottatt av vertsskapet på Luke. Det var trivelig å merke at det lå en forventning i lufta. Da jeg suste rundt på basen den første uka på ulike administrative oppdrag, fikk jeg ofte høre fraser som «you´re finally here»! Det er positivt å føle at vi blir integrert som en fullverdig del av skvadronen.

F-35-klasserommet på Luke. Legg merke til datamaskinene på bordene - de ser du i bruk på videoene under. Foto: USAF

F-35-klasserommet på Luke. Legg merke til datamaskinene på bordene – de ser du i bruk i videoen under. Foto: USAF

Utdanningen så langt har fokusert på systemkunnskap og simulatortrening. For å forstå flymaskinen må vi kjenne de ulike undersystemene som til sammen utgjør F-35. F-35 er en kompleks flymaskin, og det er mye å lese og sette seg inn i. Da jeg lærte meg å fly skoleflyet SAAB Safari hjemme i Norge, pleide vi å sitte foran en papplate på rommet, og forestille oss at vi gjennomførte de ulike prosedyrene. Denne «simulatoren» fungerte bra den gang. Her borte er vi så heldige å få med en datamaskin, «throttle» og stikke hjem, slik at vi kan øve med vår egen mini-flysimulator hjemme om kveldene. Kanskje tenker noen at dette er bare fjas? Jeg synes det har vært et nyttig hjelpemiddel. Ikke minst fordi det å operere F-35 i liten grad innebærer å flytte på brytere – jobben blir gjort gjennom dataskjermen. Forestill deg å lære en smarttelefon bare ved å lese bruksanvisningen, og uten å få lov til å prøve deg fram. Jeg synes i alle fall det er enklere å lære slikt gjennom å bruke dingsen enn ved å lese og pugge meg til noe. Det eneste problemet med dette er at familien kanskje lurer på om jeg virkelig er så travel som jeg sier, når jeg drar fram «simulatoren» og «gjør lekser»…

Vi har erfarne instruktører som underviser. Alle har solid bakgrunn fra ulike moderne amerikanske kampfly, og de har satt seg godt inn i F-35. De samme instruktørene formidler teori, og instruerer i simulatorene.

Her er bilder fra flygertreningen på Eglin Air Force Base. Simulatorne og treningssystemene de bruker her er de samme som Morten bruker på Luke.

Simulatoren er verdt et par linjer. Hjemme i Norge har vi to utdaterte F-16-simulatorer, som i praksis ikke egner seg til annet enn helt grunnleggende taktisk trening. F-35-simulatorene her er av samme type som Norge også kjøper til treningssenteret på Ørland. Disse er av en annen klasse. En viktig forskjell er at simulatoren kjører samme programvare som flymaskinen. Det betyr at når programvaren til flymaskinen blir oppdatert, så vil simulatoren også bli oppdatert innen rimelig tid. I simulatoren sitter jeg omsluttet av et kuleformet lerret, med projisert grafikk. Det betyr at vi kan trene flere momenter i simulatoren enn vi er vant til, for eksempel landingsrunder, formasjonsflyging og nærstøtte til bakkestyrker. Alle simulatorene er i tillegg linket sammen, slik at vi kan trene kompliserte og store scenarioer mot avanserte trusselsystemer. Slik kan vi trene flygerne i situasjoner som kanskje ikke lar seg trene i flymaskinen.

Så langt har simulatortreningen fokusert på grunnleggende ferdigheter; det å ta av og lande, instrumentflyging og nødprosedyrer. Hovedinntrykket av F-35 så langt er at maskinen tar hånd om det «administrative» for meg. F-35 er mye mer automatisert sammenlignet med F-16, som er min referanse. Et eksempel er oppstart av maskinen. I F-16 er dette en ganske innviklet prosedyre, som innebærer å flytte flere titalls brytere. I F-35 starter motoren etter at jeg har flyttet på bare tre brytere. Resten av prosessen er tilsvarende forenklet.

Automatiseringen kommer også fram når vi «flyr» i simulatoren. I F-16 var «cockpiten» fylt av motorinstrumenter og brytere som var nødvendige for å operere maskinen. I F-35 er arbeidsplassen nesten helt ribbet for det «administrative». Flymaskinen forteller meg dersom noe er galt, og skjermplassen brukes til å vise stridsteknisk informasjon.

Automatiseringen gjør også flymaskinen enklere å fly. Autopiloten i F-35 er brukervennlig og gir flere muligheter enn vi er vant til fra F-16. Kanskje mener noen at et kampfly ikke skal flys på autopilot? Jeg tenker at deler av oppdraget fortsatt må «håndflys», men jeg er overbevist om at F-35 vil være en sikrere maskin å operere i instrumentforhold (i skyene, som vi jo har en del av hjemme) enn F-16. Jeg sier dette fordi det å fly presis instrumentflyging er krevende. I tillegg er det jo slik at flygeren i F-35 må gjøre alt selv – det er ingen annenpilot som kan «holde rattet litt», mens jeg slår opp i «veiboken», snakker med tårnet på radio eller setter opp systemene for instrumentlandingen. Autopiloten i F-35 trimmer flyet til innflygingshastighet, holder høyde og kurs, og gjør at jeg sikrere kan lete fram rett innflygingskart eller navigere i menyer, mens flyet suser rundt i skyene

Dolby hodescan

Mortens hodescan – denne ble brukt som utgangspunkt for «fresingen» av innmaten i hjelmen.

Noe av tiden har vi brukt på å få tilpasset eget flygerutstyr. Deler av dette er helt nytt og uprøvd for både oss og våre F-35-kollegaer fra partnerlandene. Senest forrige torsdag møtte jeg en gjeng spesialister i hangaren, for siste runde tilpasning av flygerhjelmen. Hjelmen er helt ny, og er siste versjon i en serie på tre ulike varianter så langt («GEN III»). Dette var første gang teknikerne på Luke tilpasset akkurat denne type hjelm. Det hele var egentlig en surrealistisk opplevelse. Første trinn var å tre en nylonstrømpe på hodet, for siden å få hodet «scannet» av en laser. Dette ble utgangspunkt for foringen inni hjelmen, som ble frest ut på bakgrunn av 3D-modellen av min skalle. (Ser jo at jeg egentlig er ganske skjev. I hodet.)

Nå har jeg prøvd hjelmen på hodet flere ganger, og inntrykket så langt er godt. En forbedring i forhold til hjelmen vi bruker i F-16 ser ut til å være et mer nøytralt tyngdepunkt; hjelmen er ikke så framtung. Det er en stor fordel fordi hjelmen ikke vil ha like stor tendens til å rotere fremover ved g-belastning. Den spesialtilpassede innmaten og en justerbar nakkestropp gjør også at hjelmen slutter tettere om hodet enn jeg er vant til, men uten å klemme for hardt. Det betyr at hjelmen ikke slingrer når jeg beveger hodet, men følger presist med. En annen ting jeg la merke til er at øreklokkene slutter tett om ørene. Med den aktive støyreduksjonen på i tillegg var det vanskelig å høre hva de rundt meg snakket om.

Førsteinntrykket til Morten er at F-35-hjelmen er mye bedre balansert enn F-16-hjelmen, noe som er verdifullt i situasjoner med mye G-krefter. Her manøvrerer Morten kraftiv under nærkamptrening med F-16 tidligere i år. Foto: Morten Hanche

Førsteinntrykket til Morten er at F-35-hjelmen er mye bedre balansert enn F-16-hjelmen, noe som er verdifullt i situasjoner med mye G-krefter. Her manøvrerer Morten kraftiv under nærkamptrening med F-16 tidligere i år, og formen på hjelmen er godt synlig. Foto: Morten Hanche

Neste uke går med til mer av det samme, men nå introduseres gradvis mer teori om de ulike våpensystemene. I simulatoren er uka satt av til siste bolk med nødprosedyrer – syv økter totalt. Første flytur kommer stadig nærmere…

Comments are closed.