Se innlegg etter kategori

Moderne luftkamp; The Right Stuff, Top Gun eller noe helt annet?

Her trener Morten på såkalte "Air Combat Manouvers" mot en annen norsk F-16 utstyrt med dagens hjelmsikte. Når Morten ser ut av cockpit får han info om flyet og målet vist i visiret inne i hjelmen.

Her trener Morten på såkalte «Air Combat Manouvers» mot en annen norsk F-16. F-35 vil også kunne operere på denne måten, men med fremtidige sensorer og våpen vil F-35 kunne avgjøre en luftkamp lenge før det blir oppdaget av motstanderen. Foto: Morten Hanche

Mange av mine flygerkollegaer er nysgjerrige på hva F-35 betyr i form av ren ytelse; hvor fort, hvor høyt, hvor langt? Ytelse har også vært flittig debattert i både aviser og nettforum. I dette innlegget har jeg derfor tenkt å se litt på hvordan både «stealth» og ytelse kan påvirke utfallet av en luftkamp. Jeg håper dere forstår at jeg ikke kan dele ut «saftige detaljer», men jeg tror heller ikke det er nødvendig for å få frem budskapet.

Moderne luftkamp ligner lite på fly-sekvensene som mange kjenner fra filmen Top Gun. I Top Gun ser vi «nærkamp» i luften; flyene jakter hverandre med bare noen titalls meters avstand. Når vi trener tilsvarende oppsett mellom to F-16, er målet ofte å drepe motstanderen kun ved hjelp av flyets kanon. Vanligvis starter oppsettene mellom 1000 og 3000 meter fra hverandre. Innen avstanden har krympet til 500 meter pleier kampen å være avgjort, uten hjelp fra missiler. Top Gun ser flott ut, men den beskriver ikke moderne luftkamp. Trening med kanon er ikke irrelevant, men moderne luftkamp er gjerne avgjort før flygerne kan se hverandre med egne øyne. Moderne missiler har lang rekkevidde og er svært manøvrerbare. De har også pålitelige sensorer og dødelige stridshoder. Når vi ikke bevisst begrenser oss til å bare bruke kanonen, skal det mye til for at ikke et missilskudd har avgjort kampen lenge før det er snakk om «dogfight».

Top Gun ser flott ut, men den beskriver ikke moderne luftkamp.

Luftkamp er en nådeløs arena. Utfallet påvirkes av mange faktorer, blant annet værforhold, flyets manøvrerbarhet, rekkevidde, hastighet, sensorer, motmidler, våpensystemer, visuell og elektromagnetisk signatur, flygerens kunnskaper, treningsnivå og vilje. Jeg mener det ikke er mulig å peke på én enkelt faktor som den viktigste. Helheten er sammensatt. Ett svakt område betyr ikke nødvendigvis at flyet er dårlig i luftkamp, men egenskapene må være balansert.

Det mest manøvrerbare flyet har fordelen om det kommer til «dogfight». Hvis jeg kan «peke» eget fly i retning av motstanderen, kan jeg samtidig følge ham med egne sensorer og true med alle våpen. Likevel er det ikke alltid slik at det mest manøvrerbare flyet vinner. Moderne sensorer og missiler endrer balansen i en luftkamp. Våre gamle F-16 er ganske tunge i baken når de er kledd opp med alt nødvendig rolleutstyr: Utvendig drivstoff, målbelysningsutstyr, våpenfester, våpen og utstyr for elektroniske mottiltak. Det er lite igjen av manøvrerbarheten som publikum får se på en flyoppvisning.

Norsk F-16 med alt nødvendig utstyr mister dessverre mye av ytelsen. Foro: Morten Hanche

F-16 må ofre mye av ytelsen for å kunne bære med seg nødvendig utstyr. F-35 kan bære mye av dette innvendig. Foto: Morten Hanche

Til gjengjeld er våre F-16 utstyrt med hjelmsikte og et svært manøvrerbart varmesøkende missil. Derfor er det ikke like kritisk at våre F-16 ikke er spesielt manøvrerbare i krigsutrustning; våre missiler er mer manøvrerbare enn noe annet kampfly. Hjelmsiktet gjør at vi ikke trenger å peke nesen på flyet i retning av motstanderen – vi kan «slenge» et skudd over skulderen. Et skudd du neppe slipper unna…

Det er en fordel å ha det raskeste kampflyet. Overlegen hastighet gir mulighet til å innhente eller slippe unna en motstander. Alle spydkastere bruker tilløp for å kaste så langt som mulig. På samme vis er det en fordel å fly høyt og raskt når et missil blir skutt. Missilet får mer energi som igjen øker rekkevidden, slik at missilet kan fyres av på lengre avstand. Dersom vi forutsetter like dyktige flygere, like gode sensorer og like gode missiler, ser det ut til at rå ytelse alene kan avgjøre utfallet av en luftkamp – den som flyr raskest kan skyte først. Den som skyter først vinner ofte.

Pierre Sprey og andre kritikere har påpekt at F-35 ikke er like rask eller manøvrerbar som moderne russiske kampfly. I et tidligere avsnitt hevdet jeg at ytelsen til F-16 på flyoppvisning er teoretisk og ikke tilgjengelig i en krigssituasjon. Kampfly som F-16 bærer lasten utvendig. Derfor reduseres den praktiske rekkevidden, hastigheten, manøvrerbarheten og maksimal flyhøyde. (Dette gjelder også motstanderen sine fly, som bærer lasten utvendig).

F-35 vil ha en ytelse med våpen som langt overgår det vi har med F-16 i dag. Foto: Lockheed Martin

F-35 vil ha en ytelse med våpen som langt overgår det vi har med F-16 i dag. Foto: Lockheed Martin

Med F-35 får vi mer av alt dette, sammenlignet med hva vi er vant til i dag. Å oppdage hvor mye mer var en positiv overraskelse for meg. I full krigsutrustning opererer F-35 uanstrengt 10000 til 15000 fot høyere enn våre F-16 klarer, uten å bruke etterbrenner. Hastigheten i «cruise» ligger uten videre 50 til 80 knop høyere. I F-16 jeg bruke etterbrenner og ta løpefart før et missil-skudd. F-35 «cruiser» både fortere og høyere. Derfor er jeg klar til å skyte langt når som helst.

I full krigsutrustning opererer F-35 uanstrengt 10000 til 15000 fot høyere enn våre F-16 klarer

F-35 har også mer drivstoff enn vi er vant til, den bærer lasten innvendig og er ikke like avhengig av etterbrenner. Derfor sitter vi igjen med mer rekkevidde enn F-16 og lignende fly kan oppnå. «Combat radius» for F-35 er mellom 30% og 70% lenger enn vi får til med F-16! Den ekstra rekkevidden kommer godt med i vårt langstrakte land. Rekkevidden kan alternativt byttes i utholdenhet over et gitt område. Dette er nyttig for vår lille organisasjon, som ikke disponerer tankfly og er avhengig av allsidighet i alle ledd.

Tilbake til ytelse; kanskje er det slik at den som flyr raskest kan skyte først? I så fall må jeg ta med enda ett viktig forbehold; begge flyene må oppdage hverandre på samme avstand hvis kinematikken alene skal være avgjørende. Min erfaring viser at dette er lite realistisk. I daglig trening mellom egne F-16, og i møte med våre allierte, erfarer vi i praksis hva radar-signatur og elektroniske motmidler betyr. Vår gamle F-16 er «slank» på radar og blir oppdaget sent, sammenlignet med andre moderne kampfly. Vi merker også effekten av utvendig last; de tyngst lastede flyene blir oppdaget på lengst avstand fordi den utvendige lasten øker radarsignaturen. Jeg hevder derfor at det er urealistisk å forutsette at to kjempende kampfly oppdager hverandre samtidig, selv om sensorene i utgangspunktet er like gode. Effekten av radar-signatur og elektroniske motmidler er stor.

 Effekten av radar-signatur og elektroniske motmidler er stor.

Dersom en motstander med «gammeldags» radar-signatur møter en flymaskin som F-35, med svært liten radar-signatur, blir det vanskelig å utnytte fordelene som overlegen ytelse gir. Tenk deg et møte mellom en topptrent sprinter og en skarpskytter. Oppdraget er å skyte motparten. Begge er bevæpnet med jaktrifle, men bare skarpskytteren har kikkertsikte. Sprinteren har til gjengjeld en kraftigere rifle, men han er kledd i neonfarget treningsdrakt, og tar oppstilling på kortenden av en fotballbane. Skarpskytteren ligger kamuflert et sted på motsatt baneende. Sprinteren er raskest og har den kraftigste rifla, men hva skal han skyte på? Mens sprinteren galopperer over banen på leting etter sin motstander, må han ta imot skudd etter skudd. Dette blir ikke en jevn kamp. Jeg har dessverre erfart at det er ekstremt frustrerende å trene luftkamp når vi ikke finner motstanderen med egne sensorer. Det ender sjelden godt.

Hvis du ikke finner motstanderen kan du heller ikke skyte mot han - og da har du liten nytte av manøvrerbarhet. Her fra et heads-up display i norsk F-16. Foto: Morten Hanche

Hvis du ikke finner motstanderen kan du heller ikke skyte mot han – og da har du liten nytte av manøvrerbarhet. Her er siktebildet i et heads-up display i norsk F-16. Foto: Morten Hanche

Utfallet av en luftkamp mellom to identiske kampfly avgjøres til slutt av den enkelte flyger. Det krever tid og store ressurser å dyrke fram en dyktig flyger. Spesielt viktig er kanskje jevn tilgang på flytid, et godt og konstruktivt læringsmiljø, tilgang på egnet luftrom og en organisasjon som tilrettelegger for trening. Under øvelser har mine kollegaer i Luftforsvaret og jeg mange ganger fløyet mot mer moderne kampfly enn våre F-16. Likevel «vinner» vi iblant luftkrigen mot mer avanserte motstandere, teknisk sett. Ofte er forklaringen at vi møter uerfarne flygere. Mer interessant er det kanskje når vi møter flygere med helt annen kultur for læring og samarbeid. Mitt inntrykk er at kulturer der avstanden fra leder til ledet er stor, ikke klarer å dyrke fram like dyktige flygere. I slike sterkt hierarkiske organisasjoner er det kanskje umulig å være ærlig med sjefen i «debrief» etter flyturen. Derfor går de glipp av viktig læring.

Poenget mitt med dette innlegget var å vise at mange variabler påvirker utfallet av luftkamp. Situasjonen er sjelden sort-hvitt. Noe av det mest diffuse er kanskje dyktigheten til den enkelte flyger. Jeg blir ofte overrasket når jeg leser skråsikre innlegg i aviser og kommentarfelt. Felles for mange slike innlegg er en «digital» tolkning av ytelsesdata. A hastighet XY, B hastighet YY = A er best, punktum. Ett problem er hvilke kildedata det henvises til. Et annet er at det gjerne fokuseres isolert på noen få parametere. Vår erfaring med F-35 så langt har vist oss et kampfly som vil overraske mange i luft-til-luft-rollen. Kombinasjonen av høy ytelse, gode sensorer og lav signatur gjør F-35 til en farlig motstander i luftkrig. Til sist; husk at selv Arnold Schwarzenegger måtte ty til lavsignatur i den gamle klassikeren «Predator». Da ved hjelp av gjørme. Rå styrke er bra, men kamuflasje fungerer også…

Det er ikke bare rå styrke som er viktig. Fra filmen «Predator» – bildet hentet fra Wiki.

 

 

This entry was posted in Fagprat by Morten Hanche. Bookmark the permalink.

About Morten Hanche

Morten "Dolby" Hanche fløy i november 2015 F-35 som første nordmann, for tiden basert på Luke AFB i USA. Han har fløyet over 2200 timer i F-16, og har også utdanning fra den amerikanske marinens testflygerskole.

Comments are closed.