Se innlegg etter kategori

Sensorene i F-35 – radar (AN/APG-81)

AN/APG-81 – i flyet vil radaren monteres i et forseglet kammer som gjør at den sjelden må vedlikeholdes. (Foto: Northrop Grumman)

(RED: Morten Hanche vil skrive flere innlegg i tiden fremover om de ulike sensorene i F-35, og forklare litt om hvorfor disse gir så store fordeler overfor tidligere fly. Dette er første innlegg i serien, og handler om radaren.)

Etter å ha blitt godt kjent med F-35 gjennom mange taktiske simuleringer, vil jeg gjerne dele noen tanker rundt flymaskinens sensorer.  Noe av det første som slo meg med F-35 var hvor god situasjonsforståelse jeg som flyger fikk i «cockpit´n».  Oversiktsbildet på skjermene inneholdt mer informasjon enn jeg var vant til fra F-16.  Informasjonen var mer presis og presentert i tide.  Dette var mulig fordi F-35 sine sensorer hver for seg er bedre enn i F-16.  I tillegg har F-35 flere sensorer enn F-16.  Til sammen er sensorene med på å gi flygeren svært god situasjonsforståelse – selve grunnlaget for alle flygeren sine avgjørelser.

Radaren i F-35 er nødvendig i alle faser av et oppdrag.  Radaren er blant annet bygget for å lete etter fartøyer i lufta, på landjorda og på sjøen.  Radaren i F-35 er prinsipielt ulik den i F-16.  Radaren i våre norske F-16 beveger synsfeltet sitt ved å mekanisk flytte på antennedisken.  Elektriske motorer flytter antennedisken både horisontalt og vertikalt.  Slik kan radaren sekvensielt veksle mellom ulike mål.  Slike radarer kan bruke rundt ett sekund på å flytte antennedisken mellom to mål som er vidt adskilt i vinkel.

Radaren i F-16 baserer seg på en helt annen teknologi enn i F-35. Her er en noe senere versjon av den radaren som står i norske fly. (Foto: Northrop Grumman)

Radaren i F-16 baserer seg på en helt annen teknologi enn i F-35. Her er en noe senere versjon av den radaren som står i norske fly. (Foto: Northrop Grumman)

Radaren i F-35 har ingen bevegelige deler. Antennedisken er fast montert i skroget, og radarens synsfelt blir i stedet styrt elektronisk ved å faseforskyve signalene.  Dette gir flere fordeler.  For eksempel bruker en slik radar typisk mindre enn ett millisekund – 1/1000 sekund – på å flytte radarstrålen fra ytterkant til ytterkant av synsfeltet.  En annen fordel er økt pålitelighet; ingen bevegelige deler slites.  Til sist er det verdt å nevne at den fastmonterte antennen er med på å gjøre F-35 mindre synlig for andre radarer – den er med på å gjøre F-35 «stealthy».

Radaren i F-35 – AN/APG-81 – har vært testet i luften siden 2005, og er nå en moden sensor.  Ytelsen er robust, og kan i grunn ikke sammenlignes med dagens norske F-16-radarer.  AN/APG-81 kan følge mange mål både i luften og på overflaten samtidig.  I tillegg er den i stand til å generere høyoppløselige bilder av bakken.  I F-35-verdenen kalles AN/APG-81 for et «Multi Function Array» (MFA) – en flerfunksjons-antenne.  Det er kanskje innlysende hvorfor.  I fremtiden er det også sannsynlig at AN/APG-81 kan få nye og spennende egenskaper. Northrop Grumman, som produserer AN/APG-81, gjennomførte allerede i 2007 en test mellom fly og bakkestasjon, der radaren ble brukt som data-modem.  Overføringshastigheten i den første testen var på flere hundre megabit per sekund.  Dersom våre F-35 får denne kapasiteten på sikt, vil det være mulig å overføre for eksempel lange videosekvenser i nær-sanntid, noe som igjen demonstrerer utviklingspotensialet gjennom flyets levetid.

This entry was posted in Fagprat by Morten Hanche. Bookmark the permalink.

About Morten Hanche

Morten "Dolby" Hanche fløy i november 2015 F-35 som første nordmann, for tiden basert på Luke AFB i USA. Han har fløyet over 2200 timer i F-16, og har også utdanning fra den amerikanske marinens testflygerskole.

Comments are closed.