Se innlegg etter kategori

Jagerfly eller kampfly?

Jagerfly eller Kampfly?

Vi kaller oss selv «kampflyprogrammet» og vi sier at vi skal anskaffe nye «kampfly» til Forsvaret. Men hvorfor kaller vi det ikke «jagerfly» lenger? Hva er egentlig forskjellen på et jagerfly og et kampfly?

Dette blir selvsagt litt forenklet, men tradisjonelt hadde man to hovedtyper lettere «taktiske» fly – enten et rent «jagerfly» og det som gjerne var kjent som en «jagerbomber.» Jagerflyet vektla luft-til-luft rollen, og hadde gjerne liten eller ingen luft-til-bakke kapasitet. På sin side vektla jagerbomberen luft-til-bakke rollen, og hadde gjerne liten eller ingen luft-til-luft kapasitet. De fleste flytypene gjennom de siste 50 årene har ligget et eller annet sted på en skala mellom disse to ytterkantene, og har kombinert disse to rollene på ulike måter, men i grafikken her har jeg tatt med to av de mer ekstreme eksemplene. F-104 hadde luft-til-bakke kapasitet, men svært begrenset – det var optimert for luft-til-luft rollen, og skulle fly høyt og med stor hastighet og jakte på sovjetiske bombefly. F-111 var en ren jagerbomber, med ytelse som lignet på et jagerfly, men manglet utstyr og våpen for å kunne fungere i en luft-til-luft rolle. Det skulle fly lavt og i stor hastighet for å angripe broer, kommandosentre, flystasjoner, osv.

Jagerfly kampfly grafikk

Over tid har disse to rollene smeltet mer og mer sammen, og ulike designer har prøvd å skape det optimale «multirolle-flyet.» Dette skulle kombinere det beste av begge verdener og dermed gjøre det mulig å løse et bredere spektrum av oppgaver med en enkelt flytype. Spesielt var det ønskelig å tilføre rene jagerfly en større luft-til-bakke kapasitet, og tanken var at om de måtte forsvare seg mot andre fly kunne de alltids droppe alt ekstrautstyret for luft-til-bakke oppdrag og gå tilbake til standardrollen. Denne utviklingen har etter hvert kommet så langt at det å skille mellom «jagerfly» og «jagerbomber» har blitt mer og mer meningsløst, og derfor har man på norsk begynt å bruke uttrykket «kampfly.» Enkelt, greit og samlende.

F-16 er et godt eksempel på denne utviklingen. Det var først designet som et fullblods jagerfly med en ganske begrenset rolle som jagerbomber. Dette passet Norge bra, da jager-rollen, altså luft-til-luft var det vi måtte prioritere – luft-til-bakke var tradisjonelt sekundært for oss, og vi hadde ikke råd til to typer fly, altså en type til hver rolle. Over tid har kapasitetene derimot utviklet seg, og F-16 har over tid blitt tilført systemer og evner som tradisjonelt sett bare rene jagerbombere kunne tilby. Dette fordi kravene har endret seg, og vi i dag må kunne løse et mye bredere spektrum av oppgaver.

Dette hadde likevel flere ulemper. Et jagerfly som tilføres kapasiteter for å bli et multirollefly, eller et «kampfly» mister mange av de unike evnene som gjorde det glimrende i luft-til-luft rollen. Flyet blir tregere, mindre manøvrerbart, får en større radarsignatur og slites også fortere på grunn av påkjenningen fra å fly med mye tung last. Igjen er F-16 et godt eksempel. Bildet viser F-16 slik det var utstyrt for Libya-operasjonen. Med alt dette hengende utvendig, altså i full «kampfly» konfigurasjon er flyets maksimale hastighet redusert til Mach 1,2 (fra en teoretisk topphastighet på Mach 2), og manøvreringsevnen er redusert tilsvarende.

Norsk F-16 slik det var utstyrt for Libya-operasjonen. Bilde fra Forsvaret

Norsk F-16 slik det var utstyrt for Libya-operasjonen. Det som opprinnelig var et «jagerfly» er her blitt et multirolle «kampfly»

Påkjenningen på skroget fra å bære så mye last i store hastigheter og over lange avstander er også mye høyere enn det F-16 opprinnelig var designet for å tåle over tid. Flyet var designet for å tåle 8000 flytimer, men allerede etter 4000 timer måtte vi gjennomføre en skrogoppdatering for at det faktisk skulle vare så lenge. Mye av grunnen til dette var nettopp at vi hadde fløyet flyet mer og mer som et «kampfly» og mindre som det lette jagerflyet det opprinnelig var designet som.

F-35 på sin side prøver å ta denne utviklingen ett hakk videre. I motsetning til mange av konkurrentene, som fortsatt tar utgangspunkt i et rent «jagerfly» som de deretter prøver å gjøre mer og mer til et multirolle «kampfly» bygges F-35 fra grunnen for å takle både luft-til-luft og luft-til-bakke rollene. Flyet skal kunne ha like god ytelse som F-16 i luft-til-luft rollen samtidig som det vil ha en enda bedre luft-til-bakke kapasitet. I tillegg er F-35 bygget for å tåle de påkjenningene dette medfører over tid. Det skal kunne bære mye last over lang tid og under store påkjenninger, og det skal fortsatt ha en levetid på minst 8000 flytimer (flyet testes i dag til 16 000 timer.) Dette gjør det mulig for F-35 å bli en ekte «arbeidshest» for fremtiden.

Dette er likevel det mange av kritikerne av F-35 henger seg opp i. De tviholder på det tradisjonelle skillet mellom «jagerfly» og «jagerbombere» og insisterer på at det foretrukne fortsatt er å ha to ulike fly rendyrket for hver sin rolle, eventuelt å ha et skikkelig «jagerfly» som kan tilpasses rollen som et «kampfly» etter behov. F-35, etter deres mening, ofrer for mye av jagerflyets egenskaper for å bli et kampfly, og noen kaller F-35 rett ut en «jagerbomber.»

Disse argumentene har flere svakheter. For det første tar de ikke inn over seg konsekvensene jeg nevnte tidligere fra å henge mye ekstern last på et traidsjonelt jagerfly. Noen fly forsøker å komme forbi dette med å gjøre flyene større og kraftigere, og ved å henge på en rekke elektroniske forsvarssystemer. Dette fungerer til en viss grad, men ikke like godt som å designe dette inn i flyet fra grunnen av. Det blir også så godt som umulig å sikre den samme lavsignaturen på disse flyene som vi oppnår på F-35. De tar heller ikke inn over seg at F-35 faktisk har en betydelig ytelse i luft-til-luft rollen, og ikke blir like skadelidende som tidligere fly med tilsvarende luft-til-bakke kapasiteter har blitt. Med fulle optiske sensorer, fulle drivstofftanker og med våpen for både luft-til-luft og luft-til-bakke oppdrag klarer F-35 fortsatt Mach 1,6 og kan manøvrere til 9 g. 9G er det samme F-16 kan gjøre i dag, men da bare med luft-til-luft missiler og ikke utvendige drivstofftanker eller luft-til-bakke våpen. Samtidig bærer F-35 med full ytelse sensorer som langt overgår det tilsvarende fly har tilgjengelig i dag, og har derfor langt bedre situasjonsforståelse. Og som vi sier, det er situasjonsforståelse som vinner fighten!

Comments are closed.