I dialog med regjeringen

Fredag 30. september 2016

polmontasje-svarthvitt

De som deltar på konferansen vil få anledning til å diskutere integrering med statsråder og statssekretærer fra fem ulike departementer. Statsrådene Torbjørn Røe Isaksen, Sylvi Listhaug og Linda Hofstad Helleland skal lede hver sin sesjon.

Dette skjer i de parallelle sesjonene, der formålet er å gi deltakerne anledning til å løfte fram sine synspunkter og diskutere saker de er opptatt av med sentrale politikere. Nedenfor vil du finne korte omtaler av de ulike temaene som vil bli drøftet i de ulike sesjonene.

Integrering i skolen

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen skal lede denne sesjonen.

Skolen er en av de viktigste integreringsarenaene vi som samfunn har. For å skape sosial mobilitet, inkludering og mindre forskjeller i samfunnet, er det viktig med innsats på alle nivå i utdanningssystemet – fra barnehage til voksenopplæring.

Det er mange positive trekk når en ser på hvordan innvandrere og barna deres har det i opplæringsløpet. De aller fleste minoritetsspråklige femåringer går i barnehage, og det er høy deltakelse på universitet og høyskoler blant ungdom født i Norge av innvandrede foreldre. Samtidig har vi fortsatt utfordringer, noe resultater på nasjonale prøver og frafall i videregående opplæring hos elever som selv har innvandret, viser. Hvordan kan vi sikre et godt læringsutbytte for alle elever og skape en skole som bidrar til deltakelse og tillit?

Den lokale frivilligheten og kulturens rolle i integreringsarbeidet

Kulturminister Linda Cathrine Hofstad Helleland skal lede denne sesjonen.

Integrering skjer ikke bare mellom klokken 9 og 16 på offentlige kontorer eller obligatoriske introduksjonskurs. Integrering skjer på folks fritid i lokalsamfunnene der vi lever livene våre.

Deltakelse i det lokale kulturlivet, idretten og organisasjonslivet gir kunnskap, sosiale kontakter og nettverk som kan være avgjørende for å komme inn i arbeidslivet og samfunnsliv. Kraften som finnes i kunsten, idretten og frivilligheten er avgjørende bidrag i integreringen.

Motvirkning av parallelle samfunn, holdninger til norske verdier, vold i nære relasjoner, valgfrihet og foreldreskap i Norge

Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug skal lede denne sesjonen.

Motvirkning av parallelle samfunn
Befolkningen er mer sammensatt enn tidligere, og folk har ulike levesett og skikker. Regjeringen vil at alle som bor i Norge skal oppleve at de blir akseptert for den de er og ha mulighet til å føle seg hjemme. De skal føle seg trygge og rettferdig behandlet.

Å skape trygge individer og samfunn, handler om å sikre gode oppvekstsvilkår for barn og unge, bekjempe fattigdom og vold og å jobbe for at alle, uavhengig av bakgrunn, skal oppleve tilhørighet og beskyttelse mot diskriminering. Slik forebygges også radikalisering og voldelig ekstremisme.

Dersom individer eller grupper ikke deltar eller har en opplevelse av ikke å høre til, kan det dannes parallellsamfunn hvor man utvikler egne regler og kodekser som i ytterste konsekvens bryter med norsk lov. Dette vil kunne utgjøre en reell trussel mot samfunnet fordi tilliten til fellesskapet undergraves.

Et samfunn hvor de fleste deltar i arbeidslivet og storsamfunnet, bidrar til å opprettholde et samfunn med høy tillit. Det er et mål at alle innbyggere i Norge har tilhørighet til det norske samfunn. Slik unngår man også et samfunn med polarisering mellom ulike grupper i befolkningen.

Verdier i Norge
Den norske grunnloven sikrer demokratiet, rettstaten og menneskerettighetene, herunder ytringsfrihet, likestilling og likeverd. Norsk lov setter rammer for alle som bor i Norge. Innenfor disse rammene er, og skal det være, mange måter å være norsk på.

Trosfrihet er en grunnleggende verdi i det norske samfunnet. Det er viktig at alle barn og unge opplever dette i de ulike miljøene de ferdes i, både i skoletiden og i fritiden.

Alle som bor i Norge skal være kjent med sine plikter og rettigheter, samt verdier som er sentrale i det norske samfunn.  Demokratiet og norsk lov setter rammer for alle som bor i Norge. Regjeringen forventer at befolkningen og storsamfunnet viser vilje og evne til å inkludere nye borgere.

Vold i nære relasjoner, valgfrihet og foreldreskap i Norge
Vold i nære relasjoner, herunder tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, er brudd på grunnleggende menneskerettigheter og norsk lov. Det er også en av de største likestillingsutfordringene i vår tid. Vold og overgrep er en betydelig og vedvarende utfordring for helse, likestilling og samfunn, som reduserer muligheten for den som er utsatt til å delta aktivt i samfunnet.

Negativ sosial kontroll utøves i enkelte familier og miljøer for å sikre adferd som er i tråd med deres normer. Dette er ulike former for, og grader av, psykisk og fysisk vold, som i ytterste konsekvens kan handle om at unge blir sendt til utlandet mot sin vilje, og/eller tvangsgiftet.

Mange sterke ungdommer og foreldre med innvandrerbakgrunn kjemper for at det skal være en selvfølge for alle å fritt kunne velge ektefelle, å kunne ta ut skilsmisse, og å leve et liv uten vold fra sine nærmeste. Regjeringen arbeider med en ny handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemleste. Økt samarbeid med innvandrerbefolkningen om å bekjempe denne volden er avgjørende for å lykkes.

Hvordan bekjempe fattigdom i innvandrerbefolkningen?

Statssekretær Kai-Morten Terning i Barne- og likestillingsdepartementet og statssekretær Christl Kvam i Arbeids- og sosialdepartementet vil lede denne sesjonen.

Det store flertallet i den norske befolkning har høy levestandard og gode levekår. I internasjonal sammenheng er Norge blant landene i verden med minst forskjeller i levekår. En mer usikker konjunkturutvikling har imidlertid ført til noe høyere ledighet og økt andel med lavinntekt de siste årene. Forekomsten av lavinntekt i innvandrerbefolkningen ligger på et høyt nivå, og den er betydelig høyere enn i befolkningen generelt. Andelen barn i lavinntektsgruppen har økt, og dette kan først og fremst knyttes til et økt innslag av innvandrerbarn i lavinntektsgruppen. Forekomsten av lavinntekt er spesielt stor blant nyankomne familier. Det er en viss mobilitet ut av lavinntektsgruppen over tid, etter hvert som flere får en mer etablert tilknytning til arbeidslivet. Det er likevel en del familier med innvandrerbakgrunn med lang botid i landet som fortsatt befinner seg i lavinntektsgruppen. Mange av disse kjennetegnes av lav arbeidsmarkedsdeltakelse og store husholdninger.

Arbeid gir den enkelte økonomisk selvstendighet, hindrer fattigdom og er viktig for inkludering. Høy arbeidsdeltakelse er også nødvendig for samfunnets bærekraft. Dersom en stadig større del av befolkningen blir stående utenfor arbeidslivet, vil dette skape et press på velferdsordningene. Utfordringen vil være å sørge for at flest mulig nyankomne kommer raskt over i arbeid og selvforsørgelse. Det er også en utfordring å få flere med lang botid, særlig innvandrerkvinner og de fra landgrupper med lav sysselsetting, inn i arbeidslivet.