Arbeidsgiverrådet må gjøre seg fortjent til å bli lyttet til

– Å føle at noen puster deg i nakken er en del av det å være leder. Det er økte forventninger og krav til oss, både når det gjelder gjennomføringskraft, omstilling og samordning, og behovet for kontinuerlig endring har blitt en realitet — også i offentlig sektor, sier Mari Trommald, direktør i Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat). Mari er også leder for det nyopprettede Arbeidsgiverrådet som skal representere statlige virksomheters interesser i utviklingen av arbeidsgiverpolitikken. Program for bedre styring og ledelse i staten har snakket med Mari om hva hun mener er nøkkelen til suksess for Arbeidsgiverrådet, hva som er de viktigste omstillingsbehovene for forvaltningen og hvordan disse bør møtes.

Mari TrommaldDu er leder for Arbeidsgiverrådet i staten. Hva motiverer deg til å ha denne rollen?

Virksomheter i kontinuerlig endring har blitt en realitet, også i offentlig sektor. Det er økte forventninger og krav til oss, både når det gjelder gjennomføringskraft, omstilling og samordning. Så hvordan kan vi få omstilling og endring til å skje? Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD), som har ansvaret for statens sentrale arbeidsgiverfunksjon, kan ikke bare sende ut dekreter og forvente at de følges. Samtidig kan ikke vi lokale arbeidsgivere bare sitte og vente på bedre rammebetingelser. Det er i samspillet mellom erfaringene våre og den prinsipielle og strategiske tenkningen hos den sentrale arbeidsgiverfunksjonen vi klarer å utvikle en god statlig arbeidsgiverpolitikk. Derfor er Arbeidsgiverrådet både viktig og spennende, og noe jeg ønsker å bruke tid på. Jeg tenker også at jeg har mye relevant erfaring å bidra med. Både fordi jeg har erfaringer med å lede en kompleks virksomhet, og det å jobbe med omstillinger som berører store deler av virksomheten. Noe av det Arbeidsgiverrådet så langt har diskutert mest er nettopp omstilling. Hvordan vi kan bygge kompetanse i omstilling og hvordan kan vi lære av hverandre? Alle ønsker å gjøre dette på en ordentlig måte, men hvordan vi gjør det er et kjernespørsmål. Rent personlig setter jeg også stor pris på det å kunne diskutere prinsipielle og strategiske spørsmål knyttet til arbeidsgiverpolitikk. Hverdagen som leder i staten gir ikke mye tid til dette, problemstillingene er ofte av operativ art.

 

Arbeidsgiverrådet har hatt tre møter siden i mars – hvordan synes du det har fungert så langt og hva tror du rådets rolle vil bli fremover?

Vi har et veldig entusiastisk råd med godt forberedte medlemmer, som tar oppdraget på alvor. Da KMD utformet mandatet vårt la de anbefalingene som kom fra interimsrådet til grunn, og med det synes jeg KMD viser at de har en vilje til å lytte til de rådene de får. I tillegg til rådets mandat, er statens arbeidsgiverstrategi utgangspunktet for mye av arbeidet vårt, og det er naturlig at vi også bidrar til oppfølgingen av denne. Når vi skal finne rollen vår må vi også se oss selv i sammenheng med de andre aktørene som skal være med å legge rammebetingelser for den lokale arbeidsgiverfunksjonen: KMD, Finansdepartementet, Difi, DFØ og fagdepartementene. Rådet skal ikke erstatte noe, men være et supplement.

Jeg tror suksessfaktoren for Arbeidsgiverrådet i tiden fremover vil være om vi klarer å være en relevant samtalepartner for KMD og bidra aktivt i utviklingen av den statlige arbeidsgiverpolitikken. Vi må gjøre oss fortjent til å bli lyttet til. Da kan vi ikke «kun» være rådgivere når vi blir spurt. Vi må også på eget initiativ bringe relevant kunnskap inn til KMD, og fungere som et talerør for alle statlige virksomheter. Alle departementsområdene er representert i rådet, så i sum sitter vi på mye erfaring og kompetanse, men vi må også klare å hente erfaringer og synspunkter utenfor rådet. Vi diskuterer ulike mekanismer for å få dette til, og vurderer blant annet behovet for å spisse oss inn på enkelte områder med særskilte problemstillinger.

 

Hva mener du er de viktigste omstillingsbehovene forvaltningen står overfor?

Helt klart det å omstille oss til en mer digital hverdag, og å effektivisere måten vi løser samfunnsoppdraget vårt på. Vi må ta inn over oss hva det betyr for hver enkelt av oss, og hva det betyr for virksomhetens arbeidsprosesser, kompetanse og størrelse på arbeidsstokken. Å digitalisere handler om mye mer enn teknologi — det handler like mye om det å omstille folk.

 

Hva mener du er de viktigste grepene for å få til denne omstillingen?

Vi må være i stand til å gjennomføre og å samordne oss både internt og med andre virksomheter. Og vi som er toppledere må stake ut kursen og se helheten. Vi kan ikke lenger delegere omstilling til HR-sjefen og digitalisering til IT-sjefen. Vi som er toppledere må kjenne mulighetsrommet for å kunne utvikle virksomheten i riktig retning. I Bufetat valgte jeg å integrere både IT-sjefen og HR-sjefen i ledergruppen. Vi så også behovet for å se virksomhetsstyring og HR i sammenheng, noe vi løste ved å plassere virksomhetsstyringen som en del av HR. Behovet for å forstå virkemidlene vi har blir stadig viktigere, og ledere må tørre å bruke verktøykassen sin. Det er lett å bli skvetten når man møter tillitsvalgte som kan regelverket godt. Da er det viktig at vi vet hvordan vi skal bruke de mer ledelsesorienterte verktøyene.

 

På hvilken måte tenker du regjeringen kan bidra for å få gjennomført nødvendig omstilling?

Etter 22. juli ble det gjennomført en topplederkonferanse der Stoltenberg-regjeringen presenterte tydeligere forventninger til gjennomføring og ledelse. Solberg-regjeringen var veldig klare på sine forventninger til oss om å fornye, forenkle og forbedre. Jan Tore Sanner har fulgt opp med mange tiltak, som f.eks. Arbeidsgiverrådet, for å styrke den lokale arbeidsgiverfunksjonen. Det gir et skyv til ledere på alle nivå når vi har en regjering med tydelige forventninger til oss. Samtidig er det viktig at de jobber videre med å utvikle den statlige verktøykassa. Vi ledere trenger flere verktøy hvis vi skal klare å møte de utfordringene vi står overfor.

 

Omtale av Arbeidsgiverrådet på regjeringen.no