Ungdom klarer seg stort sett bra i Norge i dag, til og med bedre enn før på mange områder. Men for mange barn og unge faller utenfor. Alle som møter barn og unge, helsestasjonen, barnehagen, barnevernet, skolen og NAV må samarbeide bedre og tjenestene må fungere sammen.

For å styrke dette arbeidet i kommunene og fylkeskommunene samarbeider flere departementer og direktorater for å fjerne hindringer i regelverk, samordne tiltak og virkemidler og gjøre mer av det som virker. Bedre samordning sentralt kan gjøre at samarbeidet lokalt er lettere å lykkes med. Dette samarbeidet kalles 0-24-samarbeidet, fordi arbeidet er knyttet til utsatte barn og unge mellom 0 og 24 år. Klikk her hvis du vil lese mer om samarbeidet.

erik_bolstad_pettersen_stort_presseside

Erik Bolstad Pettersen, divisjonsdirektør i Utdanningsdirektoratet, er leder for styringsgruppen for 0-24-samarbeidet.

Sterkt sektorisert stat

– Hvorfor har dere startet dette ambisiøse arbeidet, Erik?

– Staten er sterkt sektorisert. Vi mener at bedre og mer samordning, samhandling og samarbeid på tvers av sektorene både kan være hensiktsmessig, og i noen tilfeller helt nødvendig, for å løse viktige velferdsutfordringer. Bedre samordning kan gi mer treffsikker og effektiv virkemiddelbruk, slik at vi får mer igjen for offentlige penger, sier han.

Samordning på toppen gir effekt nedover

– Rasjonale for vårt arbeid er at samordning fra toppen gir effekt nedover i forvaltningen. For at flere skal lykkes i å gjennomføre videregående opplæring, er det nødvendig med koordinert innsats, på tvers av flere sektorer og forvaltningsnivåer, fortsetter Bolstad Pettersen.

– Hva ser dere på?

Flere områder. Blant annet

  • samordning av direktoratenes ulike tilskuddsordninger
  • harmonisering eller forenkling av sektorenes ulike regelverk
  • en god dialog med kommuner og fylkeskommuner om hvordan vår virkemiddelbruk kan bli mer optimal for at de skal kunne løse sine oppgaver

– Dette høres omfattende ut. Hva er de største utfordringene dere ser?

– Det er mange. Statsforvaltningen er lite orientert mot og tilpasset samhandling. Hierarkiske beslutningsstrukturer gjør også samordningen på tvers vanskelig og «tungrodd» å få til. Systemene er ikke til rettelagt for denne typen arbeid. Tidshorisonten er ofte for knapp, styrt av budsjettåret og statsrådsperioder. I tillegg virker målstyringslogikken og sektorprinisippet sammen på lite gunstige måter.

Samme utfordringer som i kommunene

– Vi opplever mange av de samme typer utfordringer som kommunene når de skal samordne: strukturelle, historiske, kulturelle, ideologiske, faglige, språklige, profesjonsmessige og praktiske faktorer, og til tverrsektoriell ledelse.

Vi ser likevel at de ansatte og lederne i direktoratene er motiverte for dette arbeidet, og vi ser at vi lærer og utvikler oss når vi begynner å snakke og jobbe sammen.

Nyttig å ha Difi med oss

– Hvorfor spurte dere Difi om bistand?

– Det er viktig at vi får effekt langt ut i rekka. Det vi gjør på statlig hold skal føre til økt gjennomføring for utsatte barn og unge. Vi må få dette til å virke, både innenfor programmets tidsramme og i et lengre perspektiv. Vi har også en ambisjon om å etablere nye forståelser og måter å jobbe på. Vi må få til nødvendig læring, utvikling og endring, i og mellom direktoratene.

– Dette visste vi ville bli utfordrende. Vi vil måtte prøve oss fram, finne fram til nye måter å jobbe på – og ha evne å justere underveis. Da er det svært nyttig å ha noen som kan se og følge oss fra utsiden. Vi kjente til Difi fra før og tok tidlig kontakt med dem. Etter noen innledende møter startet samarbeidet mellom oss opp, sent i 2015.

– Hvordan er det å ha Difi med seg?

– Vi opplever at Difi har et både faglig og praktisk fundament som er veldig viktig for å gi oss den prosesstøtten vi har behov for i arbeidet vårt. Denne kompetansen gjør at Difi er treffsikre og gir oss gode råd om det vi forsøker å få til og hvordan vi gjør det – og ikke minst hvor vi bør vurdere å gjøre noe (annet).

– Allerede nå – etter et knapt halvår – har vi flere helt konkrete eksempler på at tilbakemeldinger fra Difi har vært viktige for de beslutningene vi har tatt. Det nyeste eksemplet er knyttet til at vi gikk bort fra å begynne å stramme inn og kutte i antall grupper – til å heller forsøke å leve med omfanget og kompleksiteten en stund til.

Difi kan bevege seg og kommunisere med relevante aktører i forvaltningen på en god måte og vi opplever også at Difi er svært tilgjengelige; vi får raskt respons når vi tar kontakt – og de gir oss bistand både i smått og stort etter behov.

Tips og råd til andre som jobber med samordningsprosjekter

  • Forankring – høyt og bredt og godt – og kontinuerlig
  • Tenke godt gjennom hvordan en organiserer for samordning og samarbeid – evaluerer kontinuerlig og justere
  • God informasjon og kommunikasjon
  • Ta høyde for at det tar lengre tid når en skal løse oppgaver sammen
  • Legge til rette for refleksjon og læring
  • Ha gode støttespillere

Innenfor rammene av program for bedre styring og ledelse i staten har Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) laget et kunnskapsgrunnlag om samordning «Difi-rapport 2014:7 Mot alle odds? Veier til samordning i norsk forvaltning». Som en oppfølging av rapporten, gir Difi nå råd til et konkret samarbeidsprosjekt «0-24-samarbeidet». Erfaringer fra denne prosessen vil danne grunnlag for en vurdering av om Difi skal involvere seg i flere slike samarbeidsprosjekter.